Lettfordøyelig spillbarhet
Spillets gang er ganske lettfattelig ettersom det bare inneholder to enheter; arméer som går til lands og flåter som går til vanns. Dette føles på meg som et kritisk punkt og det er her jeg tror mange vil falle av lasset å mislike spillet, for et strategispill med kun to enheter hører til sjeldenhetene – og det er en grunn til det. 
Du kommer til å forhandle og planlegge, skaffe deg venner og fiender under spillets gang. Slagenes utfall kan enkelt kalkuleres i at du må ha flertall for å vinne et slag. Du må enten ha en enhet mer til stede enn fienden, eller få støtte fra en nærliggende enhet. Diplomacy er som du sikkert har forstått turbasert, og en runde tilsvarer et halvt år og deles opp i flere deler. I første fase skal du forhandle og planlegge dine trekk, som blir utført i andre fase. En tredje fase lar deg få slå retrett på enheter som eventuelt måtte ha gått inn en plass de umulig kan vinne. Annenhver runde vil du også få en fjerde fase, som lar deg bygge en ny enhet hvis du har kjempet deg til et nytt ressurssenter, eller tre av en enhet om du har mistet et. Man kan aldri ha flere enheter enn ressurssentre.
Forhandlingsfasen er på mange måter spillets hoveddel. Du kan, i samråd med andre nasjoners ledere, skape allianser, ikke-angrepsavtaler, få støtte til eventuelle angrep eller forsvar av provinser. Jeg kolliderte voldsomt med grensesnittet i forhandlingsfasen og det er blant annet forferdelig knotete å finne ut hva forslagene du får i postkassen din går ut på. Skal du komme dit du vil med et forslag må du ratte ekstremt mye frem og tilbake, og det blir som å kjøre 500 meter tett kjeglekjøring med en bil uten servostyring – forferdelig tungt og høyst unødvendig da den er oppfunnet.
Den kunstige intelligensen holder et greit nivå selv om forskjellen på de tre vanskelighetsgradene ikke ligger i at de blir smartere, men heller svikter og dolker deg i ryggen oftere på vanskeligere innstilling. Når du er i forhandlingsfasen og utføringsfasen dukker det opp små avatarer som representerer lederen i hver nasjon, og deres ansiktsuttrykk skal fortelle deg hva de synes om det som skjer på skjermen. Dette er en funksjon som kunne vært gjort bedre, for noen av uttrykkene, kombinert med et lite stønn, får meg heller til å tro at de må på ramma enn at de er misfornøyd med å miste Preussen-provinsen.
Jeg misliker rot og uorden i et strategispill og frustrasjonen lar ikke vente lenge på seg her. Det går ikke mange rundene før det plutselig er alle mot alle og angrepene foregår over en lav sko. Man kan bare glemme å tro at noen av de datastyrte motstanderne er trofast og pliktoppfyllende i allianser, og det erobres land i øst og vest til kartet ser ut som et sigøynersk lappeteppe. Brikkene som hopper frem og tilbake mellom provinsene gjør at det kan se ut som dataversjonen av Kinasjakk og ikke Diplomacy.
Grafisk minimalisme
Spillets utseende faller godt inn i sjangernormene. Det er ingenting som tilsier at Paradox forsøkte å lage grafisk rokokko i et spill som ellers er gjennomsyret av minimalisme, men jeg kunne tenke meg en mer velgjort visuell side. Hva med å bare pynte litt på de små plastikkfigurene?
Jeg begynner brått å lure på hva det egentlig er utviklerne har lagt arbeidet sitt ned i? Før de begynte hadde de historien og de hadde spillets gang og dets regler. Det de egentlig har jobbet med er grafikken, den kunstige intelligensen og brukergrensesnittet? Jeg får en følelse av at grafikken var ferdig før lunsj, den kunstige intelligensen og grensesnittet etter, mens en fyr måtte sitte i fem minutter etter endt arbeidsdag og jobbe med lydeffektene. De har klistret på et par klassiske melodier som er stemningsfulle, men utrolig irriterende i lengden. Foruten dette, kommer det et og annet stønn, snøft eller grynt fra avatarene når de dukker opp i skjermbildet ditt.
Å utgi et slikt spill til en datamaskin er og blir en fadese. Det er ikke Diplomacy sin overlegne strategibalanse eller gripende historie som får mennesker til å sette seg rundt bordet. Det er de medmenneskelige faktorene, det å spille et spill som innebærer ryggdolking og svik uten konsekvenser utenfor spillets sfære, som gjør at dette blir morsomt. Selv om du kan spille på Internett så vel som over lokalt nettverk, blir det aldri det samme som å sitte rundt bordet med andre mennesker.
Konklusjon
Diplomacy er ikke et dårlig spill, men et dårlig dataspill. Det er i sin basale form konstruert og utformet for å spilles på et brett, av mennesker som ønsker noen timers samvær og felles hygge. Det mangler dybde og levetid som interaktivt medium og selv om ihuga fans av brettspillet kan få igjen litt for en investering av dette, vil jeg heller foreslå at de tar frem brettspillet. De som ikke måtte kjenne til Diplomacy råder jeg til enten å gå på biblioteket å låne brettspillet, eller gå til anskaffelse av Hearts of Iron 2 som er et mye bedre strategispill av den tunge og administrative sorten.
Det er vemodig og sitte å se et turbasert strategispill bli mishandlet slik ettersom de har blitt sjeldrere med årene. Diplomacy blir pint under Pentium Pilatus, til tider korsfestet, men det er ikke død og begravet.
