Jeg har en drøm. En drøm om at en stjerne en dag skal lyse vei til spillenes messias. Et spill som er så overlegent, uovertruffent og estetisk nydelig at vi alle kaster oss ned for dets knær. Som en av de tre vise menn, lar jeg stjernen lede meg frem til det lille utviklerstudioet hvor jeg skal finne kongen over alle spill svøpt i et gullcover. Det var ikke plass til dem hos en av de store utgiverne, så de måtte leie seg et gammelt forlatt lagerlokale til kontorer. Det gjør ingenting, de hadde fått en åpenbaring. Spillets utviklere står der slitne, men overmåtelig stolt når jeg klasker 10 av 10 i den beskjedne kontorpulten. ”La det gå ut e-post til alle i bransjen, for spillenes konge har i disse dager blitt født”.
Denne drømmen er starten på hver spillopplevelse for meg, og jeg gir alle spill som måtte falle i mine hender akkurat samme mulighet til å overbevise meg om at de er verdt en fantastisk karakter, uavhengig av sniktitter, demoer og forventninger.
Bli ikke overrasket når jeg sier at det er ingenting ved dette spillet som fortjener gull, røkelse eller myrra, og den eneste stjernen som peker ut Diplomacy, er den hvor solen aldri skinner.
Bra materiale Avalon Hill tilhører en næring som har fått slite etter at datamaskinens muligheter som spillmaskin så dagens lys. Som alle brettspillprodusenter later til å ha forstått, er datamaskinen det nye medium for deres produkter, og hvis du ble nordnorsk mester i Ludo anno 1989, har du nok smertelig erfart at din status har dalt.
Hva kan egentlig et brettspill tilby som ikke et dataspill kan? Noen vil kanskje svare det sosiale samkvemmet en runde med terninger og fargerike brikker gir. Jeg vil heller vende det andre veien. Et brettspill er ikke i nærheten av å gi de samme mulighetene som et dataspill har, en datamaskin kan prosessere enorme mengder informasjon og parkerer på denne måten mannen som stiller frivillig som korrupt banksjef i Monopol.
Det er kanskje litt synd, men for mange har brettspillene blitt nedgradert fra å være et verktøy for hyggelige familie- og vennesammenkomster, til å bli en nedstøvete kjedsomhetsfortretter. Hederlige unntak er blant annet Risk og Axis and Allies (også av Avalon Hill), hvor sistnevnte lar deg styre det gode mot det ondes kamp gjennom andre verdenskrig. Forrige gang Paradox Interactive lagde et strategispill til PC, var det solide Hearts of Iron 2, en blytung og pretensiøs strategitittel som inneholdt mange elementer og sterk inspirasjon fra nevnte Axis and Allies.
Som mange andre spill, velger også Diplomacy å fokusere på et allerede eksisterende handlingsunivers. Noen ganger er dette for å spare tid og ressurser på en historiedel, andre ganger er det bare latskap eller en stab som er like kreativt som et brekkjern. Denne gangen er det derimot fordi de skal konvertere ett brettspill til PC. Diplomacys handling er lagt til Europa foran første verdenskrig. Du starter med en av syv stormakter rundt århundreskiftet, og skal banke dritten ut av alle andre og bli den største i Europa. Historien er kjent for mange, så dette byr til nå ikke på store utfordringen.
Kranglete grensesnitt
Da min personlige erfaring tilsier at slike spill ikke alltid er så løse i snippen, men heller ganske administrative med bratt læringskurve, bestemte jeg meg for å gå gjennom opplæringsdelen for å få et litt bedre innblikk i hva spillet går ut på. Det tok ikke lang tid før jeg havnet i en ganske opphisset krangel med både grensesnittet og en bedreviter som skulle gi meg opplæring i bruk av datamaskin. Jeg mener bestemt at de mest grunnleggende funksjonene med et dataspill som det å klare å trykke på musa, er kunnskap som burde være påkrevd for å spille, og innføringsdelen behøver ikke å opplyse om dette.
Det er greit at menyene og knappene i et tungt strategispill ikke er så fancy-smancy, men at grensesnittet klarer å utfylle sin funksjon som navigatør gjennom en jungel av meldinger er helt avgjørende for spillfølelsen. Du hadde helt rett da du etter forrige setning antok at det ikke holder mål i Diplomacy, og jeg skal forklare hvorfor straks.
Spillets tittel oversettes til norsk med diplomati og betyr ifølge de ordbøkene jeg har vært i kontakt med; forhandlinger uten militær inngripen. Greit, du kan sitte og forhandle deg svett, men du vil aldri få gjort noen ting i dette spillet hvis du sitter på dine pasifisttanker og ønsker at alle bare skal være gode venner. Ekspansjonisme er det eneste som gjelder, og målet er å få kontroll over såkalte ressurrssentre som befinner seg rundt om på europakartet.
Du starter som en av supermaktene Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia, Østerrike-Ungarn, Tyrkia eller Russland og alle disse begynner med tre ressurssentre hver, bortsett fra sistnevnte som starter med fire. Kampen om provinsene som inneholder disse skal vise seg å bli knallhard ettersom antall ressurssentre bestemmer hvor mange arméer og flåter du kan ha.
