Post-apokalypse? Dystopisk sci-fi? Hvorfor ikke begge to? Det har gått lang tid siden Rage ble sluppet , men nå er serien tilbake i helt ny drakt. Alt fra skyting til bilkjøring er pusset opp, men er det alt som utgjør et fullkomment actionspill?
Raaage
Jeg spilte ikke veldig mye Rage i 2011, men inntrykket jeg fikk etter et par timer var likevel relativt godt. Det virket som noe eget med en litt spesiell grafikkstil, noen kule figurer og helt fungerende skyting. Fortellingen virket på meg som om den tok seg tid, selv om jeg har hørt kritikken om at spesielt slutten var «rushed».
Rage 2 sier «drit i tempo, la oss starte denne greia», og drar en in medias res. Det er krig i Vineland, og den slemme organisasjonen the Authority ser ut til å ha overtaket. Etter å ha valgt kjønn er det full guffe. Plukk opp noen våpen, og fyr løs. Det er tross alt dette Rage 2 handler om. Bare minutter etterpå sitter du i en bil utstyrt med jetmotor og maskingevær, klar for å utforske den store verden og finne ut av hva det er som foregår.
Det blir snart tydelig at Rage 2 byr på en enorm verden, for det tar lang tid å kjøre mellom interessepunktene på kartet. På veien suser du forbi bander med freakere (nei, ikke freakers) og mutanter, som ofte kjemper seg imellom eller venter på at du skal nærme deg. Bensinstasjoner er blitt tatt over av nevnte freakere, og andre steder er ondsinnede maskiner lagt igjen av the Authority. Rage 2 diskriminerer imidlertid ikke, for å suse forbi med den mentale langfingeren strukket langt ut eller å skyte seg gjennom horden av skrikende fiender er de eneste måtene å hamle opp med styggedommene på, uansett hvem det er som befinner seg på andre siden av det rykende løpet.
Er det dum vold? Ja. Er det gøy? Sånn passe.
Gråværsdag med noe opphold
Ok, den mellomtittelen var sær, men den oppsummerer i det store og hele Rage 2 som spillopplevelse. Fra første øyeblikk er det liksom noe som skurrer. Du spiller som en ultra-macho-figur med det erke-macho navnet Walker, som snakker som om han ikke har frykter, sorger, håp eller drømmer. Han lever i nuet, og det gjør så godt som alle han møter også. Likevel er Walker noe eget. Etter det som virker som relativt traumatiske opplevelser kommer det ikke et eneste vemodig sukk fra Walker, og enhver opplevelse blir børstet vekk og møtt med en eller annen nesten-morsom kommentar. Walker eier ikke personlighet i det hele tatt, utenom den utvikleren har kopiert-og-limt fra så godt som alle amerikanske macho-soldater noensinne.
Verre blir det av at Rage 2 prøver å være så selvbevisst som mulig, som ikke er morsomt når alt er blitt gjort før. Spesielt er det ikke morsomt å høre hovedfiguren si ting som: «La meg gjette, du vil jeg skal løpe inn og skyte alt jeg ser, og jeg er den eneste i verden som kan fullføre oppdraget?» For å kommentere sin egen underutviklede oppdragsstruktur i håp om en billig latter er ikke morsomt – det er latskap.
Treffende nok sa Rage 2-regissør Magnus Nedfors bare for noen måneder siden at «Jeg vil ikke sitte her og si at den dype fortellingen er grunnen til at du burde spille Rage 2». Det er en uttalelse jeg må si meg enig i. For Rage 2 har ingen spennende fortelling, ingen elskverdige figurer, og ingen dype samtaler. Den neste figuren er styggere og mer post-apokalyptisk enn den forrige, laget for å være karikaturer av enten ekte personer eller visse typer mennesker. Det er det Rage 2 er; veldig in-your-face, veldig over-the-top, og veldig, veldig rosa.
Det er her skytingen og action-sekvensene svever inn som en reddende engel. For skytingen er digg. Når lydene ikke forsvinner føles det riktig å pepre en rosa freaker (fra nå av heter de det) inn i det store intet, og kreativt bruke pumpehagla til å blåse en annen langt av gårde. Samtidig kan du benytte deg av spesielle krefter Walker oppdager rundt omkring i verden som gjør han sterkere. Vil du blåse noen vekk, eller kanskje tilintetgjøre dem helt med en håndbevegelse? Eller hva med å hoppe og Hulk-smashe alle rundt deg? Jepp, alt dette er mulig, og den gode flyten – spesielt i 60 bilder i sekundet – er med på å gjøre det hele veldig tilfredsstillende.
Det er definitivt her utvikleren har lagt inn mest arbeid, og hvor de håper du skal bruke mesteparten av tiden din. Dessverre kan det også bli for mye av det gode. Rage 2 lener seg på skytingen i så godt som alt det gjør, utenom bilkjøringen som kunne trengt hakket bedre kontroller for å fungere så bra som jeg skulle ønske.
Den åpne verdenen er enorm, og man må ofte kjøre lange strekninger for å komme dit man vil. Likevel er det ikke veldig mye spennende å se. Landskapet er for det meste ørken eller et jungel-lignende område, som ikke er dumt i seg selv, men som jeg skulle ønske det ble gjort mer ut av. Å måtte stoppe bilen nå og da for å ta over en bensinstasjon eller andre beskyttede områder er liksom ikke noe nytt heller, og gjør at Rage 2 blir et perfekt eksempel på en hjernedød opplevelse som er morsom nå og da, men som jeg ikke har lyst til å fortsette med etter et par timer. Rage 2 er ikke nødvendigvis dårlig, men litt kjedelig, noe prøvd og «sikkert», men som likevel klarer å preses ut noen morsomme øyeblikk. Det lider av Ubisoft-bakteriet, som peprer et kart med utposter å overta, men som gjør at du må gjøre det samme om og om igjen.
Jeg stusser også over hvor mange bugs og småfeil det er i spillet. Lyder som ikke spilles av, figurer som er usynlige, fiender som vises på radaren og som skriker mot deg, men som ikke er å finne noe sted, og flere krasj til skrivebordet. Slikt blir man fort frustrert av.
Mange måter å få nye evner på
Rage 2s fortelling er tett knyttet opp til evner og måter å skaffe dem på. For når du ikke leter etter «Arcs» fra fortiden som gir deg flere evner, samler du kanskje ressursen Feltrite som lar deg oppgradere Nanotrites (navnet på evnene du lærer deg), sanker kuler og cash fra landeveisrøvere, eller fullfører visse prosjekter.
Disse prosjektene er en helt egen kategori i Rage 2, som ofte kan fullføres på egenhånd eller i samkjør med hovedfortellingen. Prosjekter er nemlig oppdrag gitt av spesielle hovedfigurer du møter tidlig i spillet, og hver figurs prosjekt omhandler visse aspekter av Rage 2s verden. Liker du å ødelegge for freakere tjener du for eksempel prosjektpoeng av dette, som kan brukes til å oppgradere evner eller utstyr innenfor visse grener av spillet. Det er en fin måte å gjøre at alt man gjør kan virke relevant på, selv om oppgavene i seg selv mangler variasjon.
Konklusjon
Rage 2 er i det hele tatt en nærmere eksakt blanding av Bethesdas versjon av Doom og Avalanches Mad Max – men dette er ikke nødvendigvis bare gode nyheter. Det fører nemlig til at Rage 2 fremstår som noe som ikke bare er gjort før, men som jeg aktivt har vært borte i tidligere; selv spillingen minner om noe dratt rett ut av Doom. Rage 2, utenom evnene man tilegner seg, er så grunt som et åpent verden-spill kan bli, til tross for vakker grafikk og et i utgangspunktet kult premiss. Verre blir det av at man ofte møter på tekniske feil.
Likhetene til tross reddes spillet av slående digg skyting og noen kule evner, men selv om effektene er kule og bad ass-vibbene slår inn, føler jeg aldri helt på suget om å måtte fortsette på grunn av skytingen selv. Og når kampene blir gamle, har ikke Rage 2 stort mer å by på. Det er veldig leit, for hadde den morsomme skytingen og de kule evnene blitt kombinert med interessante figurer og en dypere verden som tok seg selv noe mer seriøst, kunne dette blitt noe ordentlig bra.
Er du på jakt etter et spill hvor skyting er livet og du ikke bryr deg om stort annet, kan nok dette være et godt pust i bakken. Hvis ikke, er det nok lite i Rage 2 som vil kunne holde på interessen din i mer enn et par timer.
Rage 2 er tilgjengelig fra 14. mai til PlayStation 4, Xbox One og Windows PC.
