Grensesnitt og logikk – hånd i hånd
Noe av det som først slo meg når jeg satte meg ned med spillet, var hvor mye Blizzard har lagt ned i å gjøre grensesnittet så logisk, informativt og intuitivt som overhodet mulig. Gamle Diablo-spillere vil dra kjensel på en rekke av elementene på skjermen.
Nede i midten er det lagt opp rundt 6-7 plasser hvor du kan plassere dine forskjellige egenskaper. Som mange kjenner fra World of Warcraft, bruker man talltastene på tastaturet til å velge ønsket angrep. I Diablo III kommer man også til å bruke musa mye. Som med talltastene, kan man tilegne venstre og høyre museknapp hvert sitt angrep. I tillegg kan man legge en angrepsformel i en slags «venteposisjon», hvor denne formelen bytter plass med gjeldende for høyre museknapp ved å trykke på tab-tasten.
Det er lett å bytte ut de ulike formularene når det måtte være, og siden dette er et spill som først og fremst spilles med musen, kommer man nok til å sitte med sine tre viktigste formler bundet til museknappene.
Fin flyt
Spillet flyter per i dag veldig fint i én- så vel som flerspiller. Til tross for at alle klassene var morsomme å spille, falt jeg mest for trollmannen, som var den mest utviklede klassen på dette stadiet. Det jeg merket meg med barbaren, er at han, i likhet med krigeren i World of Warcraft er veldig avhengig av godt utstyr for å fungere optimalt. Trollmannen og heksedoktoren fungerte mer eller mindre «rett ut av esken», men man merket virkelig forskjell hvis man fikk noe utstyr som gjorde de magiske formlene sterkere.
Spillet er veldilg utstyrsfokusert, så det kommer nok neppe til å bli noe problem å skaffe seg et skikkelig sverd og skjold. Det vi kunne skimte i den tiden vi spilte, er at utstyret kommer i forskjellige klassifiseringer. Utstyret markert i hvitt er standardutrustning, hverdagsutstyr om du vil. Utstyr markert i blått er ett hakk bedre, og gult bedre enn det igjen.
Det er uklart hvor mange forskjellige utstyrsklasser det vil bli i det endelige spillet, men for å unngå den store forvirringen, skulle man kanskje tro at Blizzard velger å holde seg til klassifisering på tre til fire ulike utstyrsklasser. Mye av utstyret blant blå og gul klasse vil man ha mulighet til å oppgradere ved å sette kraftfulle steiner i, lik gullsmeden i World of Warcraft.
Det faller ofte mye utstyr fra døde fiender, og mesteparten kommer man nok til å bære inn til skrothandleren inne i byen. Det mest positive med utstyrshåndteringen i Diablo III er at man slipper de evinnelige ninja-kranglene når man spiller i gruppe med andre. Når en fiende er beseiret, ser du som spiller nemlig bare det utstyret du selv får plukke opp. Hvis du vil vite hva de andre fikk, må du spørre dem og be pent om du trenger noe av det.
Ingen bekymringer?
Som kritiker er det min jobb å påpeke potensielle bekymringer på elementer som gjør at spillene kan bli mindre morsomme. Blizzards gode navn og rykte til tross, jeg hadde noen bekymringer og tanker som jeg gjorde meg opp etter jeg sist så spillet på Worldwide Invitational tidligere i år.
For det første er dette en oppfølger til et spill som er ti år gammelt. Å begi seg inn på det området, med den drastiske utviklingen innenfor spillteknologien, er et minefelt av uante proporsjoner med mindre man er var på akkurat det.
– Vår største utfordring er å gå fra 2D til 3D, og samtidig holde Diablo-følelsen intakt. Vi pleier å snakke om tredjedeler med Diablo III. En tredjedel skal bestå av det spillerne er kjent med, en tredjedel med forbedring av det, og en tredjedel med nye ting som skal gi deg hakeslepp. Vi er i en midtfase nå. Vi har forbedret på spillbarheten og Diablo-følelsen, og folk har gitt oss tilbakemelding på at det føles som Diablo, men med mye mer kraftig i seg, sier designer Leonard Boyarsky til Gamer.no.
Min andre bekymring var hvordan de skal holde klassene fra hverandre, slik at de ikke konvergerer og følelsen av å spille dem blir lik. To av de klassene vi allerede har fått presentert, heksedoktoren og trollmannen er begge magibrukende klasser, og man skulle vel nesten tro at dette vil gi en mer eller mindre lik følelse?
– Når vi tar for oss hver klasse, er det et par ting vi har i bakhodet. Hver klasse må tilby en unik måte å spille spillet på – by på en annen opplevelse rett og slett. De må også være god i kombinasjon, slik at man kan tilrettelegge for taktikk ved å bruke ulike klasser i flerspillergrupper, siden vi vil at dette skal være en morsom spillmodus, forteller Boyarsky.
– Det er også mange forskjellige gamere der ute. Noen liker å smadre ting, andre liker å bruke avstanden til sin fordel og så videre, så det er viktig at vi byr på noe til dem. Vi vil selvsagt også at du skal kunne spille spillet på nytt med en annen klasse å få en annen opplevelse, fortsetter han.
Konklusjon
Diablo III begynner å ta form, en mektig, opphøyd og perfeksjonert form. Blizzard legger veldig mye arbeid ned i alle deler av spillet, fra historie til balanse og visuelt grensesnitt. Det er antageligvis fremdeles en god stund til vi i det hele tatt kan begynne å tenke på å se spillet i butikkene, men atter en gang skal vi prise oss lykkelig for Blizzards kvalitetsbevisste filosofi når det kommer til utgivelser.
Spillet er ferdig når det er ferdig, og selv om det kanskje får litt vel mye hype med tanke på sitt tidlige stadium, er det ikke uten grunn. Diablo III føles som Diablo, det er morsomt å spille (selv etter mine syv testgjennomspillinger), og det ser fantastisk ut.
Hakuna matata. Blizzard har alltid gitt ut veldig gode spill, og dette er ikke en trend som kommer til å ende med Diablo III. Gled dere, helvete venter!
