Lynraskt og dødelig. To ord som beskriver hovedpersonen Dante meget godt. Hans nye venninne Lucia er heller ikke noe sofagris, og har i DMC2 fått sin egen plate med baner og utfordringer. Du kan med andre ord gå gjennom spillet med begge personene, og selv om det er samme historie, samme plasser du besøker og samme verden du lever i, kan du vanskelig sammenligne de to "spillene". Dante er den store og sterke av de to, mens Lucia med sin enorme hastighet og smidighet heller utmanøvrerer fiendene. Rent teknisk er de begge ganske like, og når du har lært deg å kontrollere den ene kommer den andre av seg selv. I DMC2 er historien todelt, og du må spille gjennom spillet med begge personer for å få med deg hele. Ved flere anledninger møtes de to karakterene i spillet, og dette er tatt med i betraktning når du spiller med de forskjellige karakterene. Selv om historien i seg selv ikke er noe mesterverk, og ligner veldig mye på en dårlig b-film fra 80-tallet, er det gjort en ganske god jobb med å bygge Dante og Lucias spill sammen.
Du føler det som om du spillet ett og samme spill. Jeg vil ikke gå inn på konkrete eksempler fordi dette vil ødelegge spenningen for dem som enda ikke har gått gjennom spillet. Kontrollene i spillet er enkle, men kraftige. Du har flere "comboer" eller angrep som i et typisk slåssespill. Du kan godt gå gjennom spillet uten å lære deg noen av disse, men vil du ha gatas beste poengsum må du nok trimme fingrene og lære noen skikkelige angrep. Karakterene er enkle å styre, og de følger dine minste vink. Spillet baserer seg på ren action, og har derfor lagt til "autoaim" eller automatisk sikte om du vil. Du har automatisk fokus på nærmeste fiende, og trenger bare trykke løs. Dette gjelder både sverd og skytevåpen. I DMC hadde du bare denne funksjonen når du brukte våpen, og ikke sverd. Du hadde dermed mye bedre kontroll over hvor du slo i nærkamp. Et irritasjonsmoment i DMC2 er nettopp dette, at siktet ditt fester seg på vanlige fiender som ofte svermer rundt "bossene", istedenfor på selve "bossen". Dermed får du ikke angrepet "bossen" før fiendene er ryddet av veien. Om dette er bra eller dårlig kan diskuteres, men på de vanskeligere nivåene kan dette bli svært slitsomt.
Spillet er delt inn i tre vanskelighetsgrader, eller nivåer om du vil. Du har selv ingen kontroll over dette, og må begynne på normal. Etter at du har klart spillet med en av karakterene kan du velge å begynne på nytt på neste nivå. For dem som har spilt DMC kan det nevnes at andre nivå på DMC2 (vanskelighetsgrad "hard") tilsvarer omtrent første nivå på DMC. Nivå tre heter noe så fint som "Dante must die"-modus eller "Lucia must die"-modus alt etter hvem du spiller med. Her får du virkelig noe å bryne deg på, og alle fiendene har sin egen lille "Devil Trigger" (fra nå av DT). DT er en slags berserkerform, som du kan bruke om du har ladet opp nok demonkrefter. Når du har nok kan du forvandle karakteren til en stor demon som blant annet er usårbar.
Ikke nok med det; du kan ta rotta på de fleste mens du er i denne formen. Økt hastighet, betydelig mer skade og ekstra finesser som at du kan fly, er noen av godene denne formen gir. På toppen av det hele fyller du opp karakterens helse mens du er demon. Hvilke av disse tingene du får nyte godt av bestemmes av amuletten din. Her kan du selv bygge opp denne med de forskjellige delene du har funnet gjennom spillet. Du kan bruke tre deler til enhver tid. En spesiell, en offensiv og en defensiv del. Den spesielle bestemmer f.eks. om du kan fly, eller løpe ekstra fort. Den offensive bestemmer om du skal gjøre flamme, frost eller elektrisk skade, i tillegg til vanlig fysisk skade. Den defensive bestemmer om du skal regenerere helse fortere enn vanlig og lignende. Disse er alle gode hjelpemidler som du bør lære deg å bruke strategisk.
Det er kanskje ikke så veldig vanskelig å forstå at fiendene fort kan bli en hard nøtt å knekke når de selv får slike evner. De blir fort vanskeligere å drepe enn enkelte "bosser". Da er det godt å ha et stort lager med helse- og demonkraft krystaller. Disse kan kjøpes mellom banene, eller ved å besøke en "Guardian of Time". Disse statuene finnes rundt omkring på enkelte av banene og er rett og slett en butikk som vår kamplystne venn kan handle litt i når det trengs. Du kan også kjøpe et ekstra liv, i tilfelle du skal være uheldig og dø. I tillegg til dette kan du også kjøpe små krystaller som øker din totale mengde med demonkraft, samt en type som gir deg mer helse totalt. Og når jeg først snakker om helse. Akkurat som i DMC har du her muligheten til å finne små deler av en slik blå krystall som du kan kjøpe i butikken. Finner du en hel krystall øker du umiddelbart din totale helse, mens du trenger fire små deler for å få en hel krystall. Begge deler kan finnes rundt på banene. Dette gjelder dog ikke krystallene for demonkraft, da disse bare kan kjøpes.
Jeg har tidligere sagt at DMC2 er et rent actionspill, men dette er kanskje ikke helt og holdent den fulle sannhet. Det finnes gåter i spillet, men disse er ikke spesielt vanskelige, og de er helt klart preget av resten av spillet med tanke på hvordan de løses. Å finne en eller flere kuler, for deretter å slå på disse til de lyser er ikke helt det en bruker å forbinde med gåter. Utfordringen er da vanligvis å nå fram til den andre, eventuelt den tredje og fjerde kulen før den første slukker igjen. Det skal nevnes at det også finnes såkalte "secret room", eller hemmelige rom på norsk, i spillet. Her får du møte to bølger med fiender før du blir belønnet med krystaller og kan returnere til banen. Disse rommene finnes det mange av, og de er ofte godt skjult. Klarer du å finne alle? Det er ikke så lett som du kanskje tror.
