Vil du skape historie?
Allerede i løpet av de fem første minuttene med spilletid kastes du inn i et kaotisk og krevende verdensbilde hvor flere store aktører konkurrerer om å vinne deg over på sin side. Hele Deus Ex: Invisible War handler om å velge, og hvert enkelt lite valg har faktisk en betydning. Det betyr at det er fullt mulig å balansere mellom de ulike fraksjonene ved å hele tiden veie de ulike valgene opp mot hverandre og velge oppdrag på en smart måte, men det betyr også at det er helt i orden å hoppe fullstendig over på en side. Historien er innfløkt, av godt sci-fi-merke og den nøster opp de løse trådene fra originalen svært elegant. Det er gjort en formidabel jobb med å veve alt sammen, og som i all god sci-fi ligger det etiske problemstillinger i grunn som gjør at spilleren kan oppleve noe mer enn bare det som skjer på skjermen – som med en god bok eller film er dette stoff for hjernen.
Selv om de kan være forvirrende i starten er de ulike fraksjonene tegnet med tydelig penn, og heldigvis er det ingen som fremstår som bare ond eller bare god. Det er hele tiden mange dimensjoner til hendelsene som utspiller seg på skjermen, et genialt trekk fra manusforfatternes side som gjør at man aldri føler seg helt trygg på å ha gjort de riktige valgene. Det er lett å bli paranoid når man aldri kan stole helt på noen – og det er denne usikkerheten som er drivkraften i historien. Du føler deg aldri sikker på å ha gjort de riktige valgene i Deus Ex: Invisible War, selv ikke etter at sluttsekvensene har rullet over skjermen. Det er egentlig bare deg selv mot røkla.
Visuell vinner
Akkurat som Deus Ex: Invisible War presser historieformatet, presser tittelen også grafikk-kreftene på Xbox. Her er en overflod av saftige lys- og tåkeeffekter, imponerende arkitektur, fantasirik teknologi, skarpe teksturer, realistiske animasjoner – faktisk flyter det av så mange søtsaker for øynene at grafikken noen ganger blir litt tung i baken og skjermoppdateringen får en trøkk. Likevel gjør det ikke noe, for her er så mye stemning at vi må tilbake til Blade Runner i ’84 for å sitte igjen med samme følelsen av en sivilisasjon som på en merkelig måte både fødes og dør samtidig. Utviklerne lover selvfølgelig en avansert og realistisk fysikkmotor på kjøpet (hvorfor skulle de ikke, når alle andre utviklere også gjør det), men den er en liten skuffelse. Greit nok at du kan kaste tønner og flasker, eller velte bord og stoler når du løper på dem – men hva er egentlig vitsen, mann? Dessuten er det et eller annet galt med vekten på objektene. Alt virker litt for lett, og hadde det vært opp til oss burde Ion Storm kanskje droppet en fysikkmotor som ikke gjør så mye fra eller til.
Det samme smårusket preger KI-en (Kunstig Intelligens). Selv om en stor del av spillkonseptet handler om at du skal finne din unike måte å komme gjennom spillet på, virker det ikke som om karakterene alltid er nok rustet i topplokket til å by på noen utfordring. I rene kamper springer de stort sett bare på, og de er ikke vanskelige å plukke ned med litt mer avanserte våpen før de en gang skjønner hva som skjer. Ellers er spillet en fin blanding av sniking, action og eventyr: Du kan jo selv velge hvordan du vil løse utfordringene som dukker opp. Akkurat det er ganske nydelig, og veier opp for alle småfeil.
Konklusjon
Det kommer til å være to meninger om Deus Ex: Invisible War. En fraksjon kommer til å hate det, fordi det ikke er nøyaktig som originalen, den andre fraksjonen kommer til å elske det fordi det rett og slett er en ekstremt morsom og overbevisende opplevelse. Det er gjort et par kontroversielle valg, men resultatet er et medrivende, historiedrevet spill. Legg alle fordommer på hylla og ikke la deg irritere over alle småtingene som skulle vært annerledes. Deus Ex: Invisible er større enn som så. Mye større.
