Spillet skal dessuten krediteres for å gjøre det mulig å komme seg gjennom det hele uten å drepe en sjel, og snike-aspektet er blitt litt bedre implementert denne gangen, selv om det fortsatt ikke er noe mørke-meter her. En har en temmelig god pekepinn på hvor godt skjult man er i alle tilfelle, da Invisible War sporter en av de mest ekstensive lysmotorer noensinne. Her er det dynamiske lyseffekter over hele fjøla, og dertil tidvis ekstrem realisme.
Klønete teknisk
Dessverre truer Xbox-spøkelset også den visuelle opplevelsen. Først og fremst er spillet svært svakt optimalisert for PC, og mange rapporterer om helt uforutsigbar ytelse, selv med de absolutte toppmaskiner. Det er ingen hemmelighet at ting ser en smule mindre imponerende ut i grøtete 640x480, som for mange vil bli en nødvendighet for å kunne spille spillet flytende. Dessuten er områdene du kan bevege deg på ikke sjelden for små til å stå til troendes, særlig tatt i betraktning de langt større nivåene i forgjengeren. Spesielt er det merkelig hvordan "bysentrumet" du får tilgang til tidlig i spillet, faktisk kun består av en håndfull hus du kan gå inn i. Her er det nok å ta et blikk på spill som The Nomad Soul fra 1999 for å se hva som kan gjøres. Som alle som har sett Blade Runner alt er klar over; Science-fiction-byer er ikke små. De er monumentale.
Videre har Xboxens begrensede mengde minne fått store konsekvenser for teksturstørrelsen i spillet. Mange av teksturene er for grumsete, og sammen med litt firkantede omgivelser kan det noen ganger ta luften helt ut av den ballongen som heter lekre lyseffekter og ujevne overflater. For når det gjelder lys, og bump-mapping, er spillet på hjemmebane. Her er det ofte lekrere enn lekkert, og det er en fryd å studere mange av de detaljerte figurmodellene, selv om teksturene altså kunne og burde vært langt skarpere. Mange av personene du møter på i spillet, er flott realisert og ser spennende ut, men da er det igjen merkelig at hovedpersonen Alex D ser litt udefinert ut om du velger å være mann, og bare snål om du vil være kvinne. Dette er kritisk; hovedpersonen i et spill bør definitivt se ut som noen du ønsker å tre inn i rollen som, og når du endatil kun kan velge blant tre portretter for hvert kjønn, og ingen av disse modellene når opp til JC Denton-modellene fra Deus Ex engang, er det ganske enkelt merkelig.
Fysikkmotoren i Invisible War har fått ufortjent mye kritikk. En del gjenstander er litt vel lette, slik at man raskt skaper rot ved å løpe inn i dem, og tøydokke-fysikken på menneskefigurene er ikke alltid hundre prosent levende, men sammenlignet med forgjengeren er dette milevis foran. En konsekvens av full fysikksimulering er at miljøene umiddelbart virker mer ekte og håndgripelige, og mange vil nok bruke en halvtime bare på å more seg med å kaste ting rundt, for å se hvordan de lander, og hvor perfekt lyset faller over dem samtidig. Her er spillet ganske enkelt ikke langt unna perfeksjon.
Også ellers må Deus Ex: Invisible War sies å ha tatt et skritt i riktig retning - mot simulasjonen og bort fra hardkodede reaksjoner. Dette gjør at man noen ganger kan komme med ganske fiffige løsninger på problemene, slik som å skyte hull i en beholder med giftspray for å ta ut nærstående fiender. Du kan så godt som alltid forvente at spillet følger sine egne regler, og dette oppfordrer til å bruke fantasien for å finne nye løsningsmetoder.
Utformingen av områdene du besøker er for det meste middels til god, og det er alltid mange veier til målet. Det er et fåtall av områdene som virkelig krysser streken over til det nær briljante, og en kunne kanskje ønske at en del områder var langt større, og at snarveier og alternative ruter ikke var så åpenlyse, men likevel er dette fornøyelige steder å traversere. Spesielt de senere nivåene, som Antarctica og Black Gate, kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på enhver.
