Etter en lang og omfattende rundtur i Assassin's Creed Valhalla i fjor høst, er det nok en gang på tide med vikinginspirert spillmoro, og denne gangen er det i form av et brennaktuelt indiespill fra hjertet av Sverige. Navnet er Valheim og sjangeren er «erketypisk overlevelsesspill», men likevel er det noe besynderlig engasjerende og unikt med det vi har fått servert i Early Access.
Typisk tokt
Eventyret begynner idet man lager seg en viking, hopper inn på en server og blir håndplukket av Odin for å rense opp i det bortgjemte og mystiske riket Valheim. Med seg får man en smørbrødliste over mytiske beist man må ta av dage, et par hendige tips fra selveste Hugin og opptil ni andre spillere (avhengig av hvor mange spillelystne kumpaner man har på lur).
Det tar ikke lang tid før man skjønner tegninga i Valheim, og for meg var det et sted mellom det første villsvinet jeg snublet over og den første ressursen jeg plukket opp. Man kan slå trær og busker for å sanke ved, finne steiner nede ved sjøen og plukke bær og løvetann i skogen, og jaggu kan man ikke kombinere disse gjenstandene for å lage nye verktøy som lar deg finne stadig bedre og bedre gjenstander.
Dette er med andre ord et skikkelig overlevelsesspill, hvor dag blir til natt, monstre lusker i dype skogholt og man må bygge ly, lage bål og spise mat for å unngå å bli karnøflet av naturens krefter.
Sakte, men sikkert
De første par timene gjør Valheim altså ikke så veldig mye nytt, men spillet makter likevel sakte, men sikkert å skille seg bittelitt fra røkla.
For det første er det et spennende og nokså unikt univers man har blitt en del av. Det tar riktignok litt tid før vikingestetikken blir en sentral del av spillet – det skjer først når man begynner å bygge og utforsker de mørkere delene av verdenen – men det er likevel noe bestemt ved spillet som er med på å plassere det trygt innenfor det norrøne gudedømmet.
Den visuelle stilen er helt klart med på dette, og den merkverdige blandingen av avrundede 3D-modeller og pikslete omgivelser minner like deler om RuneScape og Minecraft. Faktisk er det i all hovedsak disse to spillene jeg tenker mest på når jeg løper rundt i ødemarken, denger gnomer og samler lær til en ny rustning jeg har lyst på.
Også her får man et massivt verdenskart å utforske, og min indre eventyrer formelig sitrer etter å utforske de nærliggende landområdene og fylle ut atlaset. Underveis blir man også stadig bedre i ulike ferdigheter etter hvert som man bruker dem, slik at man over tid blir flinkere til å svømme, slår hardere fra seg med klubber, kan løpe lenger uten å bli sliten og så videre.
Man har alltid et mål å strekke seg mot.
Spillet balanserer det hele ved at man ikke bare risikerer å miste alle eiendeler når man dør, men også må gi slipp på en del av erfaringspoengene man har karet til seg. Dette gjør flere sammenstøt direkte nervepirrende og hindrer verdenen fra å øyeblikkelig bli en lekeplass man fritt kan rusle rundt i.
Ut på eventyr
I stedet må man jakte på dyr, oppgradere arbeidsbenker og studere oppskrifter før man kan reise videre, og foreløpig har dette bidratt til følelsen av at man alltid har et mål å strekke seg mot.
Selv fant jeg det for godt å sette i gang arbeidet på en treflåte, mens mine to medsammensvorne begynte å bygge et hus vi kunne slå oss til ro i og lage bedre utstyr. Slik hadde det seg at vi omtrent samtidig følte oss klar for å seile ut på åpent hav for å kaste oss i strupen på en av spillets massive sjefsfiender.
Det var så vidt vi ikke ble slukt av en massiv storm som truet med å rive flåten i stykker på reisen. Det enorme hjortedyret som ventet oss på andre siden av havet var en tilsvarende utfordring og stilte med både elektriske nådestøt og hissige gevirangrep, men falt til slutt i bakken for min beskjedne flintøks og kompisens oppgraderte flammepiler. Tredjemann fikk juling underveis og ble slukøret sendt tilbake til basen, men vi kom oss helskinnet tilbake og delte godene relativt broderlig.
Pressebilder og vitnesbyrd fra andre spillere forteller at det er mye mer i vente når vi først finner det for godt å farte lenger nord – inkludert snøfylte områder, ordentlige vikingskip og muligheten til å besøke skikkelige borger – og foreløpig frister det helt klart å se hvor veien videre leder oss.
Det er gøy å leke viking med gode venner.
Jeg er ikke hundre prosent solgt enda: Slåssing er for eksempel langt fra så presis som man skulle ønske; det er kjipt at eierskapet for serveren man lager ikke kan deles mellom flere spillere; og det er et sant helvete å bygge hus og hytter som ikke er firkantede pappesker. Likevel har jeg kost meg med Valheim, om enn bare fordi det er gøy å leke viking med et par gode venner på slep.
En foreløpig konklusjon
Valheim er et ganske typisk overlevelsesspill, i den grad at det har mye av den samme oppbygningen som de fleste andre spill i sjangeren. Dette innebærer at man hamrer løs på trær for å lage verktøy, samler ressurser for å bygge bolig og bruker uhorvelig mye tid på finne ut hvordan i alle dager man lager noe så simpelt som en alminnelig treflåte – før man til slutt gir opp og «googler» seg fram til løsningen.
Spillet klarer likevel å engasjere takket være den spennende verdenen, meget naturlig progresjon og hvor lett det er å møte og samarbeide med kjente og kjære.
Etter drøyt fire timer bak spakene har spillet fortsatt til gode å falle inn i den bedagelige og litt kjedelige tralten jeg føler mange andre overlevelsesspill ofte gjør. I stedet for å løpe rundt på tomgang, har det liksom alltid vært noe nytt å oppdage, enten det er en ny oppskrift jeg har lyst til å lage, en fiende vi må spore opp eller muligheten til å bare løpe rundt på kartet for å se nye deler av det tilsynelatende massive universet.
Det er ikke godt å si hvor lenge denne eventyrlysten kommer til å vare, men det lover godt at vi fortsatt ikke har sett fnugget av brorparten av de elementene som dukker opp på spillets offisielle skjermbilder. Det betyr at det er mye mer å oppdage, og det kan bli riktig så spennende.
Spillets største aber per nå er det faktum at serveren man lager blir værende hos én spiller. Det betyr at vennegjengen er avhengig av at den ene spilleren skal være på nett for å fortsette der man slapp, og det kan fort bli litt slitsomt for alle involverte. Men hva gjør man vel ikke for å slippe inn i Valhall.
Valheim er tilgjengelig i Early Access på Steam og fungerer på Windows og Linux.
