Noe av det jeg liker aller best med brettspill er hvordan jeg stadig møter helt nye måter å spille på. Man skulle tro brettspillets natur med fysiske komponenter og spilleregler spillerne selv må passe på å overholde ville ført til begrensinger for hva man kan oppleve og hvor mange variasjoner man kan pønske ut med brikker, terninger, spillkort og brett, men dette stemmer ikke.
Kanskje er det nettopp de rigide rammene for en fysisk spillopplevelse som oppfordrer brettspillutviklerne til å tenke utenfor boksen? Til å eksperimentere og stadig fornye seg?
Ofte skal det bare et enkelt påfunn til for å snu opp ned på alt man er vant med. I Hanabi er påfunnet at spillerne ikke får se kortene de holder i sin egen hånd. I stedet kan de se alle kortene medspillerne holder på sine hender.
Logikk og kommunikasjon
Hanabi går ut på å lage fyrverkeri. Ja, jeg vet, det høres ikke fryktelig spennende ut, men fyrverkeriet er strengt tatt bare en fasade for å skape en ramme rundt et spill som handler om logikk og kommunikasjon.
Fyrverkeriet i Hanabi kommer i fem ulike farger. Hver farge har en fyrverkerieffekt bestående av en, to, tre, fire eller fem eksplosjoner. For å vinne i Hanabi må spillerne samarbeide om å bygge opp fyrverkerishow i alle de fem fargene i stigende rekkefølge fra en til fem eksplosjoner.
Når det er din tur kan du legge ned et av kortene du har på hånden på bordet for å bygge fyrverkeriet. Kortet du legger ut må enten starte en ny fargerekke med en ener i den aktuelle fargen, eller bygge videre på en eksisterende farge; en rød treer plasseres etter en rød toer, for eksempel.
Problemet er selvsagt at du ikke vet hvilke kort du har på hånda di, for alle holder kortene feil vei. De andre spillerne vet imidlertid veldig godt hva du har, og her har vi kommet til hovedinteraksjonen i Hanabi.
Gi hverandre hint
I stedet for å spille ut et kort i runden din kan du gi en medspiller et hint om hva slags kort han har på hånden. Du kan enten fortelle hvilke kort han har som er av en spesifikk farge, eller hvilke kort han har som er av en spesifikk valør. Du kan si at et kort er gult eller en firer, men ikke begge deler på en gang. Om han har flere kort av samme farge som du vil gi ham hint om må du informere ham om alle kortene som er av den aktuelle fargen. Samme med valør.
Disse strenge kommunikasjonsreglene gjør at man må trekke sine egne konklusjoner basert på informasjonen man får. Hvis en medspiller gir meg et hint om at ett av kortene mine er hvitt og den hvite rekken på bordet har kommet til tallet tre vil jeg gå ut fra at kortet da er en hvit firer og trygg å legge ned.
Problemer oppstår fordi man kun har en håndfull hint man kan gi før hintene er brukt opp. Da må man kaste kort fra hånda si for å frigjøre hint igjen. Og det er risikabelt. Når man nærmer seg slutten på hintene går det an å begynne å gi hint om kort som er trygge å kaste, men igjen er dette forutsatt at mottaker tolker hintene riktig.
Hanabi er et spill om kommunikasjon – og feilkommunikasjon – og blir derfor ekstremt underholdende på flere plan. For det første er det moro å pønske ut de mest optimale hintene for å få lagt ned flest mulig kort på færrest mulig hint. Man får også en bisarr lykkefølelse når kommunikasjonen sitter som et skudd. Når du gir en medspiller et hint og han tolker det helt riktig føler man nærmest at man har telepatisk kontakt med hverandre. Man skaper en intim nærhet til hverandre via det usagte, og føler et slektskap med medspillerne sine når alt klaffer.
Latter og fortvilelse
Og så har du selvsagt feilkommunikasjonen. Når det du mente var et åpenbart hint tolkes helt feil og man kaster hendene i været og ser at fyrverkeriet er i ferd med å eksplodere før man er halvveis. Feilkommunikasjon skaper latter og fortvilelse i like doser.
Det jeg liker aller best med Hanabi er hvordan spillet endrer seg avhengig av hvem man spiller med. Når jeg og kona spiller bare oss to blir det som en slags intim dans mellom to mennesker som er glade i hverandre og som er vant til å kommunisere med hverandre og som plutselig blir forhindret fra å kommunisere fritt. Jeg har spilt mange tomannsspill med kona, og Hanabi føles helt unikt sammenlignet med alt annet. Det er rett og slett et av de beste kjærestespill jeg har prøvd.
Når vi er en gruppe på fire eller fem skifter spillet form og blir mer et gruppearbeid. Og stemningen er helt avhengig av hvem man spiller med. Noen spillere tøyer reglene og gir hint med øyne og og lyder mens andre beholder stålansikt og forventer at hintene de kommer med skal ha en logisk konklusjon som er åpenbar. Hanabi egner seg perfekt som familiespill eller blant spillere som ikke er så erfaren i brett- og kortspill.
Dermed sitter de mer hardbarka strategispillerne gjerne litt på sidelinjen når man spiller Hanabi. Det kan fort bli frustrerende når folk tolker signaler feil eller gjør ulogiske ting eller bruker opp hint unødig. Spesielt strategispillere som er vant til å analysere og komme med hint og ta ledelsen i samarbeidsspill blir fort frustrert av Hanabi der man ikke får lov til å snakke om kortene uten å bruke et hint.
Men blås i dem for en gangs skyld. Hanabi er et fantastisk deduksjonsspill der man må dele informasjon og dytte hverandre i riktig retning for å oppnå et felles mål. Det er enkelt å lære og selv om det ikke har den store variasjonen endrer spillet natur avhengig av hvem du spiller med.
Merk: spillet finnes i ulike versjoner, alt fra en ren kortspillvariant til 100 kroner til en luksusutgave med polerte trebrikker som erstatter spillkortene for nærmere 500 kroner. Har du råd anbefaler jeg sistnevnte, trebrikkene bringer et ekstra fysisk og mer solid element til spillet som øker spillgleden enda et lite hakk.
Hanabi kan spilles av 2-5 spillere. Spillet tar fra 15 til 30 minutter å spille. Det finnes ingen offisiell digitial utgave av spillet, men flere uoffisielle.
