Grow Home føles som en blanding av Assassin's Creed og GIRP, ispedd en heftig dose med plantevekst og -manipulasjon. Ubisoft Reflections, et spillstudio som primært utvikler bilspill, har snekret sammen et sjarmerende lite klatreeventyr som på godt og vondt føles som en prototype som plutselig ble til et komplett spill.
Det er ikke noe direkte galt med spillet, men Grow Home kommer likevel med noen barnesykdommer som kan være vanskelig å hanskes med. Heldigvis er dette bare små problemer i noe som ellers er et ganske fornøyelig spill med stort omfang.
Gartneri og hjemreise
Som gartneriroboten B.U.D., «Botanical Utility Droid», blir du plassert på en ukjent planet med ett enkelt oppdrag: gro en bønnestengel opp til romskipet ditt slik at du kan høste frøene dens og ta de med hjem. Slik kan du bringe oksygen tilbake til hjemplaneten din og gjøre den frisk og frodig igjen.
For å hjelpe deg mot målet ditt har du evnen til å feste deg til alle overflater og klatre stort sett hvor du vil. Roboten B.U.D. er veldig sterk og smidig og det tar ikke lang tid før den lille øya du startet eventyret på bare er en prikk langt under deg mens du stadig stiger høyere og høyere mot stjernehimmelen.
Hovedmekanikken i Grow Home er B.U.D.s klatreevner, som lar ham forsere de fleste hindringer med en letthet jeg ikke har sett siden Prince of Persia. Spillet gjør seg best med en håndkontroller, der skulderknappene aktiverer B.U.D.s hender. Styrespaken lar deg peke B.U.D. i en spesifikk retning og ved å veksle mellom de to skulderknappene kan B.U.D. klatre like lett som en hvilken som helst apekatt i et tre.
Ved å klatre opp på bønnestengelen og gripe tak i skuddene som vokser på dem kan du aktivere B.U.D.s andre funksjon. Som gartnerirobot kan han manipulere skuddene på stammen til å vokse seg til kjempestore greiner, og mens de vokser kan han styre dem i hvilken retning han vil. Ved å koble de nyvokste greinene til svevende energisteiner vil bønnestengelen vokse seg større. Slik kan B.U.D. klatre opp til nye nye høyder, koble greinene til nye energisteiner og til slutt nå frem til romskipet sitt.
Klønete, men herlig
Hvis du skal opp en rett vegg eller overflate går klatringen som en lek. Det skal ikke mye til før alt sitter i fingrene og du har kommet deg lynkjapt opp til toppen av nærmeste fjell. I litt mer ulendt terreng føles klatringen litt mer klønete, og det tar lenger tid å komme seg frem. Dette gjelder spesielt når du skal klatre opp bønnestengelen. Den er delt inn i flere kantete deler som innimellom kan by på litt klatreknot, men det går greit etter hvert som man låser opp flere av B.U.D.s ekstrafunksjoner.
Spredt rundt omkring finner du spesielle krystaller du kan plukke opp for å lade robotens batterier. Når batteriene hans har blitt tilstrekkelig ladet opp får du tilgang til nye evner og spillfunksjoner som gjør det lettere å klatre og utforske omgivelsene.
Din første oppgradering lar deg zoome ut med kameraet, en veldig nyttig funksjon når du skal sanke krystaller, og du får også tilgang til en rakettsekk som gir hoppene dine litt ekstra høyde. Disse nye verktøyene kommer ekstra godt med når du begynner å komme høyere opp på bønnestengelen, der fallhøyden bokstavelig talt er stor.
Etter hvert begynte jeg å bry meg mindre om bønnestengelen og mer om krystallene. Det finnes omtrent hundre av dem å samle i Grow Home, og de er finurlig plassert rundt om i landskapet. Noen av dem henger på undersiden av en svevende øy, mens andre finnes kun i de dypeste huler.
Jakten på de bortgjemte krystallene blir en overraskende gripende skattejakt. Ofte ble de prioritert foran spillets hovedmål. Du kan alltid høre når du er i nærheten av en krystall, og du vet at du har alle verktøyene du trenger for å finne dem hvis du bare leter hardt nok. Dermed blir du stadig oppfordret til å se an situasjonen og tenke gjennom hvordan du skal nærme deg målet ditt. Å endelig finne krystallen du har brukt de siste ti minuttene på å lete etter gir derfor en herlig mestringsfølelse veldig få AAA-spill har klart å skape med langt flere ressurser.
Gjør mye ut av lite
Selv om B.U.D. kanskje er flink til å klatre er han ikke like god på bakken. Han er faktisk ganske klønete. Når han forsøker å stanse har han en lei tendens til å skli fremover, og det skal ikke mer enn et vindkast til for å dytte ham overende. Når du står der flere hundre meter over bakken og forsøker å komme deg videre opp bønnestengelen kan robotens klossethet være litt problematisk. Kameraet har også en tendens til å leve sitt eget liv noen ganger som innimellom kan gjøre det å navigere seg litt slitsomt.
Når det er sagt skal Ubisoft Reflections ha skryt for å klare å gjøre veldig mye ut av veldig lite. Grow Home er i bunn og grunn et ganske enkelt spill, men det vekker en utforskningstrang i meg som jeg sjeldent får fra spill med tre ganger så stort budsjett. Jeg tror enkeltheten har noe med det å gjøre. Du har bare to mål å fullføre, og det er ingen ekstra oppdrag eller samleobjekter utover dette. Det fører til at Grow Home føles langt mer fokusert og ensrettet enn mange andre Ubisoft-produkter.
At utviklerne har klart å gjøre mye ut av lite gjenspeiles også i grafikken. Grow Home ser latterlig pent ut, til tross for at det ser ut som et eksperiment i tidlig tredimensjonell grafikkteknologi. Fargekontrastene får alt til å praktisk talt sprette ut av skjermen, og spillet mellom lys og mørke får omgivelsene til å virke levende.
Den korte natt/dag-syklusen lar deg oppleve landskapet under forskjellige lysforhold og det finnes sjeldent noe herligere enn å stå på kanten av en flyvende øy og skue ut over der du har vært mens solen går ned. Roboten B.U.D. er også en veldig enkel figur, men attpåtil ganske sjarmerende idet han snubler seg i vei gjennom spillet. Hver gang spillet oppleves som frustrerende skal det ikke mer til enn å kaste et blikk på den herlige utsikten for å få meg på bedre tanker.
Konklusjon
Det skulle ikke mye til før jeg begynte å like dette spillet. Som liten guttepjokk var jeg glad i å klatre i både trær og fjellskråninger, og Grow Home brakte tilbake den samme følelsen av dødsforakt og utforskertrang.
Ja, spillet er veldig enkelt, men enkelt er absolutt ikke negativt. Det er veldig lite fyllstoff i Grow Home som kan distrahere deg fra målet ditt, og du blir aldri overveldet av mengden innhold som allerede finnes i spillet. Klatringen går som en lek, takket være B.U.D.s smidighet og styrke, og det skal ikke mye til før du har klatret høyt over landskapet du tidligere vaset rundt i.
Grow Home gir deg følelsen av å være et lite vesen i en stor verden, en følelse veldig få spill våger å utforske. For det alene er det verdt å spille. Den herlige skattejakten som følger med er en deilig glasur på toppen av en allerede velsmakende kake.
Synes du Grow Home var spennende og ønsker å prøve deg på lignende spill? Da kan vi anbefale Fez, Portal og Shadow of the Colossus.
