Petter Lønningen
Jeg er veldig delt. På den ene siden er det kjempeflott at spill får nytt liv og nå både nye og gamle fans, men samtidig er det et symptom på at spillbransjen blir stadig feigere.
Du som leser Gamer.no og andre spillsider, kjøper sannsynligvis langt flere spill enn gjennomsnittet. Brorparten av alle som spiller, spiller nemlig som regel bare noen få spill i året. Det betyr at mange spill aldri havner på radaren til det store flertallet, men en forbedret nyversjon kan gjerne slukke tørsten dersom konsollen går gjennom en spilltørke.
Det er grenser for hva man kan rekke over. Selv har jeg ennå ikke spilt et eneste Uncharted- eller Gears of War-spill, men har nå sikret meg de nye, forbedrede versjonene. Dessuten fikk jeg endelig spilt The Legend of Zelda: Wind Waker og Bayonetta da de kom på Wii U. For ikke å snakke om Grim Fandango på PlayStation 4; da originalen ble gitt ut i 1998, hadde ikke jeg god nok PC til å spille det. Da jeg endelig fikk oppgradert, var det helt andre ting jeg heller ville spille i stedet. Spiller det noen rolle at jeg aldri fikk spilt originalene, bare nyversjonene? Square Enix gir snart ut en nyversjon av Final Fantasy VII og vil angivelig benytte anledningen til å endre både spillmekanikk og selve historien på flere punkter. Altså er ikke «nye» Final Fantasy VII det samme som «gamle» Final Fantasy VII. Vi får håpe de ikke drar en George Lucas når de først er i gang.
Det grunnleggende problemet er manglende bakoverkompabilitet, særlig på konsoller. På et eller annet tidspunkt ble det opplest og vedtatt at bakoverkompabilitet var altfor dyrt og teknologisk vanskelig til at utgiverne trengte å satse på det. Dette gjør at store mengder spill blir ubrukelige så snart den teknologiske utviklingen løper ifra dem. På sikt gjør dette at store deler av spillhistorien vil gå tapt. Enkelte ildsjeler gjør sitt beste, men det er langt på nær nok.
Moderne storspill er blitt ekstremt dyre og tidkrevende å lage. Forbedrede nyversjoner er en grei måte å løse spilltørkeproblemet på, samtidig som klassikerne får et nytt publikum. Uten nyversjoner av spill ville jeg kanskje aldri spilt Sleeping Dogs på PlaySTation 4, som i dag er et av mine favorittspill gjennom tidene. Men dette markedet eksisterer utelukkende fordi spillbransjen ikke ser seg tjent med å gi oss forbrukere lovlige, digitale emuleringstjenester. I stedet er det alt for mye å tjene på å selge gamle, oppussede spill til prisen av et nytt spill, fremfor å satse tid og penger på å utvikle noe nytt. Selv Electronic Arts – et spillselskap som kanskje mer enn noen andre er blitt kritisert for å tyne kundene sine – mener at nyversjoner er å sløse med tid og krefter. Slikt var forbeholdt folk som ikke hadde noe bedre å ta seg til, mente de. Helt til de skjønte hvor mye penger de kunne tjene på det selv.
For å oppsummere: jeg er positiv så lenge jeg selv har noe å tjene på det, men frykter at jeg er med på å gjøre spillmarkedet stadig litt kjipere for hvert eneste kjøp.
Audun Rodem
Stort sett er jeg fornøyd at det slippes nyutgaver av spill. Selv om det på en måte fremstår som en god måte å sanke inn penger fra ukritiske blodfans, er det en verdi i å gjøre spill tilgjengelig for flere. I en kulturindustri der vi alt for ofte er mest spent på det neste nye store som kommer langt frem i tid, er det godt å kunne reflektere over spill som har vært, og å se dem i en ny kontekst i en ny og annerledes tid.
Selv liker jeg best nyversjoner som er mer en hyllest til spillet enn en oppussing – varianter der spillet er bevart eller emulert så troverdig som mulig, men der man fremdeles har muligheten til å se det i en ny oppusset drakt. Grim Fandango Remastered, Day of the Tentacle Remastered og Halo: Combat Evolved Anniversary er gode eksempler, der man til og med kan skifte mellom den nye versjonen og den gamle med et tastetrykk.
Mathias Hynne
Jeg synes konseptet rundt å relansere spill er godt, men jeg synes det burde være noen grunnregler for det. For å ta et nylig eksempel, The Elder Scrolls V: Skyrim sin remaster er i mine øyne totalt unødvendig, og blir kun laget for å melke penger ut av forbrukere. Hadde Bethesda derimot bestemt seg for å remastere et eldre The Elder Scrolls-spill, slik som Morrowind, hadde jeg forstått det mye bedre. Dette krever selvfølgelig mye mer jobb fra utviklerne, noe de unngår ved å relansere Skyrim.
Personlig synes jeg det å remastere spill fra forrige generasjon er unødvendig, og gjøres mest for å generere penger. Det burde vært en slags regel på plass som sier at remasters av spill kan ikke skje før spillet er «x» år gammelt.
Jonas Magerøy
Jeg eier flere «remastered»-utgaver av klassiske spill enn jeg kan telle på to hender. Stort sett angrer jeg ikke på disse kjøpene, og er i utgangspunktet ikke mot denne omstridte trenden. Jeg tror oppussede spill selger fordi det finnes nok spillere i dag som har et nostalgisk forhold til gamle spill. Spill fra perioden etter SNES er sjelden veldig estetisk tilfredsstillende å gå tilbake til. Kanskje har du attpåtil koblet ut PlayStation 2-maskinen og lagt den i en eske på loftet. I et slik scenario er det da selvfølgelig grunn til jubel når eksempelvis Ratchet & Clank-trilogien kommer i høy oppløsning på den nyeste maskinen.
Hvis du har gode spillminner fra barndommen og ungdomstiden har du god grunn til å mimre. Hvorfor ikke mimre i HD og få «achievements» eller «trophies» samtidig? I de fleste tilfeller er det eksterne utviklere som pusser opp spillene uansett, så ressurser tas ikke direkte fra originalutvikleren som kanskje helst vil fokusere på nye spill. Som en håpløst nostalgisk spill-elsker ser jeg ingen grunn til å klage.
