Vampire: The Masquerade – Bloodlines 2
Sjanger: Rollespill, Innlevelsesim
System: PlayStation 4, Xbox One, PC
Utvikler: Hardsuit Labs
Kommer: 2020
Det opprinnelige Vampire: The Masquerade – Bloodlines er et av de beste rollespillene jeg vet om. En lang rekke minneverdige historier og merkelige opplevelser, med litt tull, tøys og en hel haug tekniske problemer, er det som holder dette spillet friskt i minnet mitt, selv seksten år etter jeg først plukket det opp. Spillet ble oppriktig talt utgitt i en ganske forferdelig tilstand, med en uferdig slutt som ikke ga noen mening, og en god mengde bugs som måtte fikses av fansen i ettertid. Reisen var til tross for dette utmerket på så mange måter. Et dramatisk, morsomt, skummelt, og ufattelig rart spill, som jeg garantert blir å huske resten av livet.
Selv om oppfølgeren Vampire: The Masquerade – Bloodlines dukker opp først nå, og selv om spillet allerede har rukket å bli omtalt som upolert av de få som har spilt det – kan jeg ikke unngå å ha en distinkt magefølelse som hinter om storhet. Det er sikkert mye sannhet å finne i ryktene om spillets nåværende tilstand, men så var det vel akkurat derfor de valgte å utsette det.
Jeg er villig til å satse på at utvikleren Hardsuit Labs elsker originalen like høyt som jeg gjør, og at dette relativt ukjente selskapet kommer til å sørge for at deres produkt er minst like bra i 2020 som det Troika Games skapte i 2004. Pluss at hva hadde vel et spill i denne serien vært uten en masse tull, tøys og tekniske problemer? Litt må man jo tåle.
Crusader Kings 3
Sjanger: Storstrategi, Simulator, Rollespill
System: PC
Utvikler: Paradox Utviklingsstudio
Kommer: 2020
Jeg har alltid ansett Crusader Kings 2 for å være det kuleste Paradox-spillet. Det storstrategispillet med mest reell strategi, sammenlignet med Europa Universalis IV og Hearts of Iron IV, der urealistiske mana-systemer dominerer utfallet av mer eller mindre alt man foretar seg, enten det er diplomati, økonomi eller krigføring. Crusader Kings 2 er på den andre siden et av de største og mest fascinerende sandkassespillene jeg vet om, med sitt enorme repertoar av tekstbaserte handlinger, avgjørelser og tiltak som får alle andre spill til å minne om Pong i form av omfang.
Derfor kan jeg ikke noe annet enn å glede meg til Crusader Kings 3, selv om Paradox forrige spill - Imperator: Rome - kom ut for mindre enn ett år siden, og var et ganske elendig forsøk på storstrategi i tillegg. Jeg håper virkelig at Crusader Kings 3 kompenserer for denne tabben, og at deres nåværende prosjekt er den gode unnskyldningen for hvorfor Imperator: Rome endte opp med å være så djevelske dårlig.
Det kommer sikkert til å ta Paradox tre år og syv utvidelsespakker før spillet kan regnes for å være i nærheten av like funksjonelt som jeg håper det er, men jeg forventer likevel en tydelig forbedring allerede ved lansering: Større variasjon i tilfeldige hendelser. Dypere psykologiske og filosofiske nyanser i karakterene. En bredere kontroll over tropper og krigføring. Så vel som en omfattende utvikling av verdenskartet i form av utseende og detaljer. Jeg trenger naturligvis også flere menyalternativer for myrding av spedbarn, for ellers er det ingen poeng.
Empire of Sin
Sjanger: Turbasert strategi, Rollespill
System: PC
Utvikler: Romero Games
Kommer: Våren 2020
Så når vi først snakker om Crusader Kings. Dette konseptet har jeg ventet på i flere år. Nettopp dette. Empire og Sin ser ut som den perfekte blandingen av tradisjonelle mafiarampestreker, det turbaserte kampsystemet fra moderne XCOM, så vel som en liten dash Crusader Kings der baroner, grever, hertuger, konger og keisere byttes ut med soldater, capoer, undersjefer, sjefer og deres trofaste rådgivere.
Jeg innrømmer at det sikkert blir mest XCOM og betydelig mye mindre Crusader Kings, men som en enorm fan av mafiaklassikere som The Godfather, Goodfellas, Road to Perdision, The Departed, The Sopranos og fjorårets The Irishman, har jeg lenge fantasert om et godt gjennomført og ambisiøst mafiaspill som gjør noe kult med denne livsstilen. At Romero Games velger å bruke strategisjangeren som lerret er kun positivt for en kar som meg.
Mulighetene får hodet mitt til å spinne. Tenkt å kunne stige i gradene i en egendefinert kriminell organisasjon, hyre inn de riktige støttespillerne basert på deres egenskaper og erfaringer, planlegge hvilke forretninger man skal forsøke å utpresse for økonomisk gevinst, og kontrollere troppene i tilfeldige sammenstøt med politiet og andre mafiafamilier. Muligens blir Empire of Sin å være årets beste spill om, det viser seg å være det jeg selv forestiller meg at det er.
Cyberpunk 2077
Sjanger: Rollespill, Skytespill, Åpen Verden
System: PlayStation 4, Xbox One, Stadia, PC
Utvikler: CD Projekt Red
Kommer: 16. april
Jeg tror ikke Cyberpunk 2077 kommer til å nå opp til våre kollektive forventninger. Så høyt tør jeg nemlig ikke å sikte. Alt jeg egentlig håper på er at spillet kommer i nærheten av å være like bra som veldig mange på nettet forventer at det blir. Samtidig tenker jeg at det må et aldri så lite mirakel til for at alle disse brikkene som CD Project Red har markedsført faktisk faller på plass. Fallhøyden er stor, for de er tross alt nødt til å overgå selveste The Witcher 3: Wild Hunt her.
For meg er det derimot kun én ting som betyr noe. Jeg bryr meg ikke om skytingen er skarp og presis. Jeg sover ikke noe dårligere om natten etter at CD Projekt Red valgte å satse på førstepersonssynsvinkel foran tredjepersonssynsvinkel. Det spiller ingen rolle om spillkartet er for lite, eller om det muligens er for stort, og Keanu Reeves har absolutt ingen innvirkning på min fornøyelse med tanke på dette spillet.
Alt jeg egentlig ønsker meg fra Cyberpunk 2077, er den samme høye kvaliteten fra skribentenes bidrag som CD Projekt Red har dedikert til sine tidligere spill. Jeg vil at det skal være godt skrevet, og at hele greie forblir rimelig konstant langs hele spillet, ettersom dette er den eneste delen av The Witcher 3: Wild Hunt som virkelig nærmer seg perfeksjon for meg. Fortellingen, karakterene og dialogen burde nå opp til et nivå der den overkritiske delen av hjernen min kan ta det helt med ro, og bare nyte spillet uten å henge seg opp i ting. Resten kan jeg for så vidt tåle meg gjennom, men hvis det er én ting Death Stranding viste meg i juleferien, så er det at jeg virkelig er allergisk mot et elendig manus.
LES OGSÅ: Dette er de beste og mest skuffende spillopplevelsene i 2019
