Flere medlemmer av Gamer.no-redaksjonen vil fortelle om de spillene de gleder seg til i 2020 nå på nyåret. Så langt har vi hørt fra Andreas Klebo-Espe og Espen Jansen. Nå er det Alexei Smirnovs tur.
Jeg har egentlig ikke hatt et ordentlig bra spillår siden 2015, rent personlig . 2018 var blant de bedre, men hverken 2016 eller 2017 gjorde inntrykk på meg for utenom en håndfull veldig solide unntak. Foreløpig kan det virke som at 2020 blir det beste på lenge. Muligens til og med på nivå med noen av de mer legendariske spillårene i manns minne, slik som 2013, 2011, 2007 og 2004.
Listene til både Andreas og Espen har allerede vist at det ikke er måte på hvor mange ettertraktede og mindre kjente titler vi kan kose oss med i år. Jeg gleder meg som en unge til det jeg selv ser på som soleklare suksesshistorier, slik som Doom Eternal, The Last of Us 2, Ori and the Will of the Wisps og Ghost of Tsushima. Likevel har jeg ingenting unikt å si om disse spillene akkurat i dag. Muligens fordi jeg er noenlunde sikker på at alle disse spillene vil kunne bringe noe beundringsverdig til bordet nesten uansett hva som skjer på lanseringsdatoen.
Den følgende listen består heller av underdogs og glasskanoner som har potensialet til å gjøre en kolossal innvirkning på meg, samtidig som flesteparten av disse kun er et hårstrå unna å skuffe meg på fenomenalt, men forutsigbart vis. Om kun halvparten av spillene på den følgende listen viser seg å være gode kvalitetsspill, så kan man regne meg for å være mer enn bare litt fornøyd med utfallet av 2020.
Mount & Blade II: Bannerlord
Sjanger: Action-rollespill, Åpen Verden, Strategi
System: PlayStation 4, Xbox One, PC
Utvikler: TaleWorlds Entertainment
Kommer: Mars 2020
Når det kommer til Mount & Blade II: Bannerlord, så kan man trygt si at prosjektet er preget av utsettelsessyndromet. Det begynner å føles som tusenvis av år siden denne oppfølgeren ble annonsert. Jeg husker å ha sett en presentasjonsvideo allerede i 2012. Mange vil påstå at den trøblete utviklingen – i samsvar med det faktum at TaleWorlds Entertainment subsidieres av den tyrkiske regjeringen – er et dårlig tegn, men det er nettopp det at skaperne har råd til å ta seg den tiden de trenger som får meg til å holde på optimismen.
Dette er et godt gammeldags rollespill i en enorm åpen verden som fokuserer på strategiske middelalderslag. En blanding av The Elder Scrolls, Total War og Sid Meier's Pirates! Her kan man lede armeer på opptil fem hundre soldater fra hesteryggen, samtidig som man selv gjør skade ute på slagmarken. Man kan hyre inn private bander som utvikler seg i takt med en selv. Så kan man alliere seg med den lokale herren slik at man kan lede armeen i hans navn, før man ombestemmer seg, skriver under på en avtale med en rivaliserende faksjon og går videre med å dolke den opprinnelige kødden i ryggen. Herfra kan man utnytte dialogsystemet og argumentasjonsmekanikken til å manipulere seg oppover i det kongelige hoffet, gifte seg inn i en velstående familie, for så å håpe på at ens egne barn arver en av de mange festningene i spillet. Her kan man nemlig fortsette selv om man som hovedperson går bort, om man da har klart å sikre seg et par etterfølgere før den tid kommer.
Om ikke mulighetsrommet i Mount & Blade II: Bannerlord får blodet til å pumpe, så vet ikke jeg.
Hollow Knight: Silksong
Sjanger: Actioneventyr, Metroidvania, Plattformer
System: Switch, PC
Utvikler: Team Cherry
Kommer: 2020
Hollow Knight holder an en velfortjent plass på topp ti-listen min over tiårets spill. Dette er mest sannsynlig det aller beste metroidvania-spillet i historien, selv når man sammenligner det med Super Metroid og Castlevania: Symphony of the Night. Jeg har faktisk ment å spille gjennom det for tredje gang på Switch etter å ha rundet det på både PC og PS4 allerede, men har kun klart å motstå fristelsen fordi jeg vet at Hollow Knight: Silksong er like rundt hjørnet.
Denne oppfølgeren er verdt å glede seg til. Ikke bare fordi at den trolig kommer til å inneholde det samme rytmebaserte kampsystemet, den flytende og ytterst presise plattformingen, samt den vakre og varierte verdenen fra Hollow Knight, men fordi Team Cherry valgte å utsette spillet i nesten to år for å forvandle det fra en helt alminnelig nedlastbar utvidelsespakke, til et helhetlig storspill på nivå med forgjengeren.
Tanken på å vende tilbake til de fargerike figurene, de mange sjefskampene og det fantastiske progresjonssystemet, gjør Hollow Knight: Silksong til det eneste spillet på denne listen som jeg selv tror er en hundre prosent sikker vinner i 2020. Hvem bryr seg vel om at Axiom Verge 2 er annonsert når man har oppfølgeren til Hollow Knight å glede seg til? Ikke jeg i hvert fall.
System Shock 3
Sjanger: Innlevelsesim, Action, Skrekk
System: PlayStation 4, Xbox One, PC
Utvikler: Nightdive Studios
Kommer: 2020
Det begynner å bli lenge siden jeg har spilt en såkalt «innlevelsessim». Slike spill lages ikke så ofte lengre, og er slettes ikke skuddsikre når de først dukker opp langs de digitale butikkhyllene. Jeg anser likevel sjangeren for å være en av mine favoritter på bakgrunn av serier som Deus Ex, Thief, Bioshock, Vampire: The Masquerade, Dishonored og Prey fra 2017. Den sistnevnte er et veldig godt eksempel på hvordan man lager en innlevelsessim på riktig måte, og det er nok ingen tilfeldighet at Prey ble markedsført som en åndelig oppfølger til nettopp System Shock i sin tid.
Poenget er at sjangeren har vært lite fremtredende i det siste. System Shock 3 kan redde dagen i 2020. Denne serien er ikke bare en av hovedrepresentantene for sjangeren fra 1990-tallet, men hele greia ledes faktisk av noen av de samme folka som jobbet med System Shock 2 i 1999. Det skal samtidig sies at spillet har vært utsatt flere ganger, og at utviklingen ble satt på vent på grunn av oppblåste og overambisiøse spillmekanikker som gjorde utviklerne engstelige for at System Shock 3 ikke lenger stemte overens med den opprinnelige visjonen. På den andre siden tror jeg at det kan være mye å hente her, til tross for problemene. Prey hadde faktisk en ganske lik utviklingshistorikk med utallige omveltninger, eierskifter, reviderte spillmotoren og navneendringer, men endte alikevel opp med å være et av mine yndlingsspill i 2017.
Jeg håper bare at Night Dive Studios har nok tid, nok ressurser og nok vett til ikke å lansere for tidlig, for dette er en viktig spillserie innen en spennende sjanger som jeg helst vil unngå å finne på skraphaugen i nærmeste fremtid.
Dwarf Fortress på Steam
Sjanger: Kolonisimulator, Bybygging, Sandkasse
System: PC
Utvikler: Bay 12 Games
Kommer: 2020
Dette er på mange måter juks med tanke på at spillet har vært fritt tilgjengelig i tretten år allerede, men jeg mener virkelig at Dwarf Fortress på Steam kan behandles som en splitter ny og nyhetsverdig lansering. Denne godbiten er en av mine store blindsoner. Steam-lanseringen kan være begynnelsen på utallige ville eventyr i de aller mørkeste av katakomber for både meg og mange andre som setter pris på kolonisimulatorer, bybyggerspill og strategispill.
Jeg spilte Dwarf Fortress i sånn fem timer rundt 2008 etter å ha hørt en del om det fra diverse bekjente, men jeg orket ikke å dedikere de fem hundre timene som trolig kreves om man virkelig skal lære seg dets innviklede regelverk. I senere tid har jeg alltid ment å vinde tilbake til dette litt underlige og veldig mystiske spillet, ettersom det på papiret høres ut som noe for meg.
Med tanke på at Steam lenge har vært den mest effektive katalysatoren for lettvint og intuitiv PC-spilling, og Dwarf Fortress har vært den fremste representanten for det totalt motsatte, er dette en slags hellig union som i seg selv fortjener en applaus. Nå slipper jeg i hvert fall å kløyve skallen av ren frustrasjon og informasjonsoverflod før jeg i det hele tatt har fått skrudd på spillet.
Dying Light 2
Sjanger: Action-rollespill, Skrekk, Åpen Verden
System: PlayStation 4, Xbox One, PC
Utvikler: Techland
Kommer: Våren 2020
Jeg spilte aldri Dying Light, men mistenker at dette spillet hadde stemt godt overens med mine sensibiliteter. Alt jeg har hørt om eneren tyder på det. Eksempelvis liker jeg spill der alt fra action og plattforming, til mellomsekvenser og dialoger fremstilles gjennom denne mer intime og kaotiske førstepersonssynsvinkelen som Dying Light leker seg med. Jeg foretrekker nok dette fremfor tredjepersons synsvinkel. Spillserier som Dark Messiah of Might & Magic, Condemned, Dishonored og Far Cry hadde bare ikke vært like innlevelsesrike uten denne måten å gjøre ting på.
Det originale Dying Light ble i tillegg lansert på tampen av den innpåslitne zombiebølgen fra første delen av forrige tiår, når de fleste av oss allerede var mektig lei generiske zombieeventyr. Jeg vil påstå at dette var hovedgrunnen for hvorfor jeg selv ikke gadd å bry meg om Dying Light i 2015, selv om mange forkjempere ofte snakket om hvor undervurdert det var. Heldigvis har spillutviklere flest holdt seg unna zombieapokalypser i senere år, slik at jeg faktisk kan glede meg over et av disse igjen.
Samtidig vet vi jo at selveste Chris Avallone er ansvarlig for store delen av skribentbidraget her. Dette er et viktig poeng, for når Techland skryter av valg og konsekvenser i fortellingen, samt betydningen av spillerens mange dialogvalg, så hjelper det på troverdigheten at de hyrer inn mannen bak Fallout 2, Star Wars: Knights of the Old Republic II og Planescape: Torment til å vifte med pennen.
