Erik-André Vik Mamen – The Movies
Ettersom jeg har spilt utallige dataspill i tre tiår nå, er det haugevis med gode gamle spillperler som jeg virkelig mener fortjener å stå opp fra graven. En av mine favoritter er simuleringsspillet The Movies. Dette er en av de spillene jeg blir sittende i timesvis, om ikke ukesvis å spille om jeg først tar det fram igjen.
Spillet kombinerer egentlig flere ulike sjangere som gjør det veldig spennende. Mest nærliggende er den Theme Park-aktige byggestilen, hvor du må konstruere kulisser til filmene dine. Men det er også en dash The Sims, ved at alle filmstjernene dine trenger å få dekket ulike behov, og kanskje en tur på rehab? Sist men ikke minst lar det deg være veldig kreativ ved å faktisk lage animasjonsfilmer om du vil. Det finnes mange filmer på nettet skapt i nettopp dette spillet.
Selv om det ser usannsynlig ut håper jeg Lionhead en gang forstår hvor morsomt det hadde vært med en forbedret utgave av dette ti år gamle spillet.
Magnus Skumsrud Andersen – Crash Bandicoot
Hvor har det blitt av Crash Bandicoot? Pungdyret som nylig fikk førsteplassen på Official Playstation Magazines kåring over Playstation-ikoner, og som var selvskreven på vår egen liste over de 25 mest innflytelsesrike Playstation-utgivelsene de siste tjue årene, har ikke vist seg i et nytt spill på to konsollgenerasjoner.
Sony holder riktignok døra åpen, men rent offisielt er det heller ikke så mye mer enn det de gjør. Og selv om annonseringen skulle komme i morgen er det fortsatt grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorfor det ikke har skjedd før.
For det første sitter Sony og ruger på ei skikkelig kruttønne av et varemerke, som attpåtil er uhelbredelig heklet i barndomsminnene til en ettertraktet og kjøpesterk målgruppe; hvilken som helst annen utgiver hadde gitt armer og bein for å ha en Crash Bandicoot stående i spillgarasjen på den måten. For det andre er plattformsjangeren langt fra død, og favner særdeles bredt; her snakker vi om en potensiell kundebase fra ti år og oppover.
Sony lekker penger for hver eneste dag Crash Bandicoot ikke er ute på nye eventyr. Om ikke det burde klare overtale Sony-pampene så veit ikke jeg.
Tobias Strøm-Blakstad – Final Fight
Det var på dekk seks på Color Line det skjedde. Jeg og brodern hamret løs på arkademaskinen som stod under trappa til fingrene verket og lommene var tomme for tiere. Vi var alt for unge for Final Fight, men gud som vi eide i det spillet.
Årene gikk, vi ble eldre og maskinen ble erstattet med et eller annen teit, familievennlig golfsimulator. Den siste oppfølgeren kom visst til PlayStation 2 i 2006, men den brydde jeg meg aldri om. Final Fight skulle spilles på Skagerak.
Allikevel føler jeg et visst savn her på land. Bortsett fra et par tegneserieprega godbiter har Beat Em Up-genren ligget nede med brukket rygg. Skytespill har blitt så generiske. Jeg vil slåss! Et nytt solid Final Fight-spill kan være akkurat det sjangeren trenger. Haggar, Cody og skitne Metro City må selvfølgelig returnere, og plottet har jeg klart i hodet. Så Capcom, hvis det er noen spørsmål er det bare å ringe.
Håvard Hofstad Ruud – Banjo-Kazooie-serien
Jeg har flere spill jeg ønsker en oppfølger av, men det jeg lengter mest etter er en ordentlig oppfølger til Banjo-Kazooie-serien. Banjo-Kazooie fikk en herlig oppfølger i Banjo-Tooie, og jeg ønsker meg mer av den samme gata. Jada, jeg vet vi fikk en oppfølger for noen år tilbake, men Nuts‘n’ Bolts var et feilgrep. Kanskje et ok spill isolert sett, men overhodet ikke det jeg og resten av fansen forventet oss fra serien og etter en lovende trailer.
Ryktene om en spirituell oppfølger fra noen av seriens bakmenn gjorde meg oppspilt, men disse planene falt visst i fisk. Rare har blitt noe helt annet siden overgangen til Microsoft, og jeg hadde nesten gitt opp hele studioet. At Xbox-sjef Phil Spencer sier at Rare skal være en viktigdel av Microsoft og ikke bare være synonymt med Kinect Sports, gir meg ny, naiv tro på Rare Ltd. Banjo-Threeie. Det er det jeg ønsker meg.
Adrian Simen Holm – WarCraft III
Det finnes ikke noe spill som står mitt hjerte nærmere enn Warcraft III. Blizzard slapp dette mesterverket av et strategispill for snart tretten år siden, og helt siden den gang har fansen ventet på en oppfølger. Det fikk de jo på en måte også, i form av et lite spill som heter World of Warcraft.
Men selv om jeg har hatt det veldig gøy med «WoW» også, er det snart på tide at Blizzard vender tilbake til sjangeren som satte dem på kartet. StarCraft II har vært en fremragende flerspilleropplevelse, men mangler den gode historien og det livlige moddingsamfunnet som gjorde WarCraft III til en udødelig klassiker.
Det ville vært dumt å holde pusten i påvente av Warcraft IV, i hvert fall så lenge World of Warcraft fortsetter å gå som et damplokomotiv. Men én dag vil det skje. Håper jeg.
Jon Cato Lorentzen – Ingen!
Oppfølgere er publikumsfrieri. Det er råtne forsøk på å sko seg på en suksess ved å appellere til en saueflokk som velger det kjente og familiære fremfor det nye og ukjente. Det er spillprosjekter som blir klarert av markedskreftene, ikke av kreative visjoner. "Selger et spill nok har vi etablert en brukerbase og vi kan lage en oppfølger», er tankegangen.
Saken er at de virkelig gode spillopplevelsene, de banebrytende og spektakulære spillene som gjorde uutslettelig inntrykk på deg var sjelden oppfølgere. Oppfølgerne var et forsøk på å servere den samme retten på nytt med noen nye ingredienser, men det var første gang du spiste retten som du fortsatt husker best.
Så jeg ønsker meg egentlig ikke noen oppfølgere. Jeg ønsker meg en del spill som er laget i samme ånd som eldre spill eller personlige klassikere - som forsøker å formidle noe av den samme opplevelsen eller spiller på de samme mekanikkene - men en direkte oppfølger til noe som helst? Nei takk.
Joachim Froholt – Richard Burns Rally
Dette er et spørsmål jeg faktisk har viet noen artikler til opp gjennom årene. Det morsomme er jo at takket være det sterke indie-markedet og «nyheter» som Kickstarter har mange av ønskene mine direkte eller indirekte gått i oppfyllelse, og flere oppfølgere (ekte eller åndelige) er på vei. Vi har jo til og med fått et nytt Tex Murphy-spill!
Men det er fortsatt mange igjen. For eksempel vil jeg gjerne ha en oppfølger til Richard Burns Rally. Eller rettere sagt, jeg vil ha et nytt rallyspill som Richard Burns Rally, laget med samme fokus på detaljer og åpenbare kjærlighet til sporten. WRC-spillene er gode på sitt vis, men ikke det samme – og for meg er det også helt essensielt med veistrekninger som føles realistiske og ikke som falske spillbaner. Der feiler WRC-utvikleren totalt. I min drømmeverden tar skaperen av fjorårets beste bilspill, Assetto Corsa, ansvar og lager en verdig Richard Burns-oppfølger.
Fikk du med deg artikkelen om hva som er våre favorittsjangre?
Her er spillsjangrene vi liker aller best »
