Nier: Automata er et av spillene jeg har gledet meg mest til å spille i 2017. Det så ut som min type spill, med et actionfylt kampsystemet Platinum Games er mestre i å få til.
Derfor er det egentlig ganske overraskende at det er historien og universet i spillet, og ikke kampsystemet, som imponerer mest. Misforstå meg rett, kampsystemet sitter som et skudd, men det er visjonen og måten produsent Yoko Taro forteller historien på som virkelig overrasket meg positivt.
Androgyne androider
Handlingen i NieR: Automata er satt i samme univers som originalen, men lang tid etter. Det er ingen direkte kobling mellom historiene i de to spillene, og du kan fint hoppe rett på dette spillet, men ifølge Øystein er også originalen vel verdt å sjekke ut.
Du spiller som 2B, en androide som sendes ned til jorden for å bistå motstandsarbeidere, skaffe informasjon og kjempe mot robotene som har overtatt kontroll av planeten. Det er disse robotene som er hovedfiendene gjennom spillets gang. Sammen med deg gjennom hele spillet har du 9S, en annen androide som bistår deg med støtte både i og utenfor kampene.
I begynnelsen synes jeg de to hovedfigurene hadde et stivt og kjedelig forhold, og det de sa og måten de reagerte på var forutsigbar. Men etter hvert som historien utvikler seg, skjer det ting, både de to figurene i mellom, og i verdenen rundt som gir de en flott utvikling. Det er også en veldig god flyt i historien, men en fin variasjon i intensitet og spenning. Du har rolige stunder der du fint kan utforske den åpne verdenen i spillet, og du har mer låste sekvenser der man følger en bestemt vei mot et mål.
I det store og hele er det variasjonen i fortellerteknikk, samspill mellom figurene og et veldig velskrevet manuskript som virkelig blåser meg av banen. Etter at første gjennomspilling er ferdig, og man veldig tydelig oppfordres til å spille igjen, blir historien også større og enda mer omfattende. Stilen til Yoko Taro kan til dels minne litt om Hideo Kojima – kanskje ikke like svulstig og over toppen, men lik på de litt rare og unike måtene.
Et av eksemplene på dette er at den første gangen du ser en rulletekst, og kanskje tror spillet er over, så tar du feil. Du blir bokstavelig talt oppfordret til å spille mer, og med god grunn. Mange av de virkelig perlene i historien kommer de neste gangene (ja, jeg mener gangene) du spiller gjennom historien. Utviklerne har også krydret og variert både fortellingene og måten du opplever de på en slik måte at det overhodet ikke føles repetitivt å spille flere ganger.
Heftige robotkamper
En annen god grunn til dette er det fantastiske kampsystemet Platinum har laget i NieR: Automata. Det oser av kvalitet, og det er liten tvil om at dette er utviklerne på sitt aller beste. Det går fort, det er kaotisk, men i løpet av mine mange titalls timer med spillet har jeg aldri følt at jeg ikke har kontroll på det jeg gjør, når jeg gjør det.
2B kan utstyre seg med to ulike våpen fra fem ulike våpentyper, som for eksempel større eller mindre sverd, håndvåpen eller svære økser. I tillegg til dette har du en drone som kan skyte samtidig som du svinger nærkampsvåpen. Du kan også ha to ulike sett med våpen, og bytter mellom de med et enkelt knappetrykk. Det høres mye ut, men spillet legger det frem på en god måte underveis, samtidig som alt er intuitivt bygd sammen. Det eneste jeg forandret på var knappen for å skyte med dronen. Den er bundet til R1 som standard, samtidig som R2 er unnamanøver, noe som er det man gjør mest i løpet av hele spillet, nest etter å angripe. Det var litt klønete å bruke de to knappene mye og samtidig, men alle knapper kan byttes om, så det var en enkel fiks.
De ulike sverdene har sine unike kombinasjoner og angrep, samtidig som de fungerer på ulike måter seg i mellom. Det betyr at et våpensett kanskje fungerer best mot større grupper av fiender, samtidig som et annet er best i en sjefskamp. I tillegg til nevnte skyteknapp for dronen har du en knapp for angrep med våpen nummer 1, og en annen for det andre våpenet. Ulike kombinasjoner gir ulike angrep, og du kan også kombinere dette med unnamanøver for andre angrepskombinasjoner. Tempoet er høyt, og utviklerne er aldri redd for å kaste mange fiender mot deg samtidig. Kampsystemet er noe av det beste jeg har spilt på veldig lenge.
Det er faktisk så kult at jeg, selv etter mange timer med spilling, aldri løper fra en mulighet til å slåss. Hver eneste kamp jeg havner i er morsomt, og det er definitivt et kampsystem du kan bli god i. Med riktig bruk av unnamanøvre, de rette våpenkombinasjonene og litt tålmodighet så blir de aller fleste fiendene til slutt most i bakken.
Oppgradering av systemet
Du er som nevnt en androide, og måten du blir sterkere på er ved å sette inn og oppgradere ulike databrikker i systemet ditt. Dette kan være enkle oppgraderinger som ekstra skade, mer helse eller høyere bevegelseshastighet. Det kan også være brikker som gjør at tiden går saktere en liten stund etter et vellykket unnahopp. Det er et kult system, som gjør at man kan finspisse spillestilen. Du kan oppgradere både våpen og dronene dine, som i tillegg til å gjøre de sterkere også låser opp historiene til sverd og kampvåpen, en morsom liten bieffekt.
Også de små historiene man får oppleve underveis og i de mange sideoppdragene har noen skjulte juveler blant seg. Det er riktignok litt varierende kvalitet, men det beste er veldig bra. Sammen med hovedhistorien er det er en flott reise med interessant figurutvikling, samtidig som det tar opp både store og små temaer. Flere ganger har jeg blitt sittende nesten lamslått av det som skjer på skjermen foran meg, og flere av dialogene og tekstene har truffet meg midt i hjertet. Den overordnede historien og verdenen er science fiction til fingerspissene, som maler sin tematikk med store penselstrøk, men Yoko Taro har så definitivt funnet plass til de menneskenære øyeblikkene innimellom all heseblesende action og overdrevne stil.
Den åpne verdenen man befinner seg i hele veien er også bra, og man blir belønnet for å utforske kriker og kroker. Den kan imidlertid føles litt avstengt til tider, og spesielt er det de mange bygningene rundt omkring jeg veldig gjerne skulle sett hadde blitt brukt til mer enn usynlige vegger i verdenen. Også omgivelsene man befinner seg i utvikler seg i løpet av spillets gang, og det gjør at spillet holder på oppmerksomheten på en god måte. Et lite minus må uansett tildeles ytelsen og bildefrekvensen, som noen ganger i de litt større områdene kan slite med å holde seg stabil.
Og som et deilig supplement til det hele har du et veldig bra lydspor. Musikken er egentlig ikke min type i det hele tatt, men komponist Keiichi Okabe har laget gull med NieR: Automata. Det er en god blanding av klassisk og popmusikk, men noen vokalspor her og der. Måten musikken forandrer seg etter hva som skjer på skjermen er med å bygge intensitet på en veldig effektiv måte. Sammen med dette er også det generelle lyddesignet veldig bra, om enn litt variert når det kommer til stemmeskuespill.
Konklusjon
Som nevnt i innledningen så var NieR: Automata et av de spillene jeg gledet meg mest til i 2017. Det var også et av de jeg var mest redd skulle mislykkes, fordi Platinum de siste årene har levert veldig varierende kvalitet på spillene sine.
Heldigvis skuffer det på veldig få områder. Verdenen spillet bygger på, universet de har skapt og bygger videre på, er utrolig fascinerende. Måten spillet leker med perspektiv, fortellerteknikk, synsvinkler og sjangermikser på passer sammen med tematikken i spillet, og hvordan produsent Yoko Taro forteller sine historier. Det å følge 2B, 9S og alle de andre figurene i spillet på deres reiser og figurutvikling er rett og slett innmari spennende, samtidig som det er en melankolsk og nær historie vi får oppleve.
Kampsystemet er alt annet enn melankolsk, det er heseblesende raskt og herlig responsivt. Alle de tingene jeg vil at skal skje skjer, akkurat når jeg ønsker det. Selv om det skjer mye på skjermen samtidig mister man aldri kontrollen, og det er rett og slett deilig å havne i kamper i spillet. Sjefskampene har alle sin unike tvist, og flere av de vekket gode Metal Gear-vibber hos undertegnede.
NieR: Automata er rett og slett et innmari kult spill.
