Selv om Gamer.no bare publiserer én anmeldelse per spill, er vi tross alt sammensatt av en hel redaksjon hvor hver og én av oss sitter igjen med egne meninger og erfaringer. Det blir det mange morsomme diskusjoner av, men av og til kan uenigheten bli stor. Som for eksempel da en av oss valgte å gi et visst spill 6/10. Jeg nevner ikke navn.
I denne omgang er det imidlertid et annet 6/10-spill vi har å gjøre med. Assassin's Creed Shadows er interessant av flere grunner, men relevant for denne artikkelen er det hvor mye mine egne meninger spriker fra min venn og kollega Håvard Ruuds, eller hvordan vi trekker forskjellige konklusjoner ved å vektlegge forskjellige ting.
Derfor tenkte jeg, som husets nå uoffisielle Shadows-forsvarer, at jeg skulle slå et slag for et Assassin's Creed-spill som jeg mener endelig fortjener ros, og komme med et alternativt perspektiv på denne lange seriens siste innslag.
Hopper etter Wirkola
Det å glede seg til et nytt Assassin’s Creed er blitt en kunst i løpet av de siste 18 årene. Det skal liksom godt gjøres å se frem til noe som for det meste kopierer seg selv gang på gang, og som konsekvent går i mer-er-mer-fella. Kanskje er det ikke noen felle i det hele tatt – kanskje er kvantitet det utvikler Ubisoft Montreal og Quebec genuint mener er best, og det de attpåtil tror folket også vil ha.
Ubisoft har ikke bare hatt hell med sin «nye» rollespillformel for AC-serien de siste 8(!) årene. Med mindre fokus på realistisk slåssing, snikmyrding og kurert progresjon, har RPG-tilnærmingen gjort serien mer opptatt av skattejakting, erfaringspoengsanking og resirkulering av interesseområder; den fokuserer på en gjenkjennelig «gameplay loop», er gjort mer lik andre spill, tilbyr flere mikrotransaksjoner og er mindre personlighetsfokusert. Sistnevnte vet jeg ikke om skyldes seriens retningsskifte, eller om det bare er fordi Ubisoft ikke helt skjønte hva de ville med serien etter at kjære Ezio og Desmond Miles sa takk for seg så tidlig som i Assassin’s Creed 3. Det var i 2012. Sug litt på den.
Med andre ord var jeg ikke spesielt spent på Assassin’s Creed Shadows da det ble annonsert, ei heller i dagene før utgivelse. Jeg er jo liksom litt mett. Og så kunne vel ikke Ubisoft finne på å tilby en kulere versjon av Japan enn det Sucker Punch gjorde i 2020 med Ghost of Tsushima, vel?
Vel, jo. Det gjorde de faktisk. Og jeg sitter igjen ganske så lamslått. Positivt lamslått, selvsagt.
Assassins’, ikke Assassin’s
Siden 2012 har jeg ergret meg over hvor tafatt Assassin’s Creed har vært når det kommer til å fortelle en historie som gjør hovedfigurene virkelighetsnære og relaterbare. Med unntak av Bayek i Origins har serien lidd av en mangel på substans, og selv om de har forsøkt å gjøre dem spennende, har jeg aldri hatt sansen for spillene som tilbyr to protagonister. Det vil si, før nå.
Assassin’s Creed Shadows gjør nemlig noe helt unikt med Naoe og Yasuke, sin henholdsvis kvinnelige og mannlige hovedfigur. Det tør å la dem vise følelser, å bruke tid på det som gjelder, og det våger å tilby nokså vidt forskjellige opplevelser avhengig av hvem av dem du kontrollerer. Det er først og fremst disse første punktene, følelser, personlighetsutfoldelse, og det filmatiske rundt det hele, som blir gjort så utrolig mye bedre her.
Istedenfor å kaste deg inn i et ukjent univers og begynne den åpne spillingen med en gang, tør faktisk Shadows å ta på seg ledertrøyen. Gjennom to forskjellige perspektiv som avløser hverandre, får vi innblikk i både personlige bakgrunner og en av de mest kjente historiske epokene i japansk historie, nemlig føydalsamfunnets Sengoku-periode.
Men til tross for at det er spennende å følge med på Oda Nobunaga, hans samurai-rivaler og nyankomne portugisiske katolikker og handelsmenn, er det endelig persondramaet som står i sentrum mens vi baner oss vei forbi og gjennom landsbyer, smale fjorder, kirsebærtrær og store slott.
Japansk-fødte Naoe og afrikaneren Yasuke er nemlig Shadows' one-two-punch med egne personligheter og fortellinger, men som Ubisoft også har flettet nydelig sammen, og som forsterker hele opplevelsen på en måte jeg ikke har sett i noe Assassin’s Creed tidligere. Det er en bombastisk uttalelse, men intet mindre sant av den grunn.
De stille øyeblikk
De siste årene har Assassin’s Creed-serien fokusert mer og mer på det storslagne. Det som en gang begynte i det stille og rolige – i et sterilt Abstergo-studio som huset en lavt-durende maskin som tok deg tilbake til det hellige land under korstogene – har over tid gått over i høylytt skipskamp i Karibia, gatekamper i London, bruk av psyko-krefter i gamle Hellas og vikingetokter i Ængland (ja, anglerne stavet det sånn, så ikke kom her).
Oppi alt dette har det lille, det stille, og det personlige ofte måttet vike. Det tror jeg har ført til at man ikke bryr seg om de nyere spillene like mye som de gamle. Ezio Auditore da Firenze er liksom en institusjon, og det tror jeg ikke utelukkende skyldes at han fikk tre spill.
For Ezio fikk lov til å utfolde seg. Han var sjarmerende. Han kjempet ikke bare mot paven med bare knyttnever, han elsket ikke bare med vakre kvinner fra Firenze til Konstantinopel, og det er ikke bare måten han litt fortvilet pleide å syte «Leonardo!» på. Med Ezio ble vi vist flere sider av hva det betydde å ikke bare være en assassin, men også et menneske. Med Ezio ble vi fortalt en oppveksthistorie fylt av forræderi, hevngjerrighet og nye muligheter, men også øyeblikk der vi fikk se italieren vår smile, nyte livet, og rett og slett være en person.
Og det samme gjelder for spesielt Naoe i Assassin’s Creed Shadows. Bare enda mer.
For Shadows våger å sakke farten i bakken, selv om man selvfølgelig av og til også tar rennafart; det er tross alt samspillet mellom disse to tempoene som gjør en fortelling spennende og engasjerende.
Med Naoe får jeg ikke bare leke meg i skyggene, virvelhoppe elegant ned fra hustak, svinge meg med enterhake fra ett punkt til et annet, eller faktisk snikkverke fiendene mine uansett hvilket nivå de er på (med spillets nye snikmord-er-alltid-drap-valg). Jeg får også følge med på hva som gjør Naoe til Naoe. Og det er her sjela til Shadows gjemmer seg i det åpne.
Gjennom tilsynelatende flere mellomsekvenser enn i noe annet AC-spill får vi ikke bare innblikk i Naoes åpenbare feide med de som gjorde familien og landsbyen hennes vondt, men enda viktigere kommer vi dypere og dypere inn i Naoes psyke og følelsesliv. Naoes fortelling er i utgangspunktet mørk, men gjennom møter med gode samaritanere og likesinnede, får vi ikke bare følelsen av å skape et lite samfunn, men vi ser Naoes medlidenhet titte frem. Samspillet mellom Naoes brutalitet og hennes varsomhet og respekt for de rundt seg løfter henne fra å være bare enda en AC-figur, til å bli en jeg genuint gleder meg til å sette meg på hesteryggen med.
Jeg elsker – og det order bruker jeg ikke lett – hvordan sekvensene med Naoe tar nytte av Ubisofts oppdaterte grafikkmotor til å vise frem små justeringer i ansiktsuttrykk, i hårstrå som koser seg i vinden, og av et stemmeskuespill som bringer henne ordentlig frem. Det skal sies at jeg spiller Assassin’s Creed Shadows på japansk, og ettersom det ikke er veldig lenge siden jeg så Netflix-serien Shogun, har jeg fått sansen for å høre det lokale språket bli ytret fremfor engelsk. Det gjør liksom noe med innlevelsen, spesielt når så mye annet i Shadows også fokuserer på nettopp innlevelse; årstider som endrer seg med tiden til vakre introduksjonsfilmer, respektable teselskap og lokale skikker og tradisjoner – Shadows gjør svært mye ut av at det faktisk finner sted i Japan.
To er selskap
Vi har hatt flere par i AC-serien gjennom tidene. Kassandra og Alexios, Eivor og Eivor, eller søskenparet Jacob og Evie Frye, der sistnevnte er eneste sammen med Shadows hvor man faktisk kan bytte på å spille de to figurene.
Shadows tar imidlertid denne dynamikken mye lenger enn det Assassin’s Creed Syndicate noen gang gjorde. For hvis Naoe er god alene, blir hun enda bedre av at hun har Yasuke å spille på. Begge har tunge bakgrunnshistorier som er mørke på hver sin måte, men de preges begge også av å ville gjøre en positiv forskjell. Ikke bare det, men det faktum at de begynner sin ferd som fiender, er utrolig kult.
Men kanskje det beste med dynamikken deres er hvordan de både utfordrer og støtter hverandre. Når man er ferdig med å utforske en av spillets første huler relatert til Assassin-ordenen, som Naoe fikk i oppgave å gjøre selv, venter Yasuke utenfor når Naoe kommer ut igjen.
«Fulgte du meg?» Spør Naoe.
«Selvfølgelig ikke! Helt tilfeldig», svarer Yasuke med et skrått smil.
«Jeg klarer meg, vet du», sier Naoe tydelig, men takknemlig.
Sånt blir jeg glad av, skriver Andreas.
Jeg husker spesielt godt en scene når man returnerer til Naoes landsby, og der man helt på egenhånd – altså at dette ikke skjer gjennom noe større oppdrag – kan mimre om fortiden. Det er en vakker scene der Naoe får uttrykke seg om sitt tap til Yasuke, mannen som tross alt tok del i ødeleggelsen, men hvor hun også sier noe merkbart. Etter at Yasuke beklager for sine tidligere gjerninger og for at han tok del i plyndringen av hjemmet hennes, svarer Naoe den tidligere afrikanske slaven:
«Du mistet også hjemmet ditt. Jeg har i det minste delene [...]. Med delene kan du leges. Bli styrket. Gjøre noe som allerede var verdifullt enda bedre.»
Det er sterkt. Ikke bare for figurene våre, men også som noe dypt menneskelig. At vi kan minnes våre tap og ta følelser på alvor, men at vi kan pleie våre sår, samtidig som vi ikke gjør demoner ut av våre skyldnere. Tvert i mot – Naoe forstår Yasukes situasjon; at han var en ærverdig undersått av generalen Nobunaga, og ikke ønsket henne vondt på et personlig nivå. At han selv unnslapp en ekstremt krevende situasjon, og at han, som henne, ikke har hatt det enkelt i livet.
Den samme sekvensen ender med at Naoe lar ham spille på sin fars reparerte blåseinstrument, noe han ikke klarer i det hele tatt. Slik går våre to figurer fra å snakke alvorlig og fortrolig om fortiden, til å få seg en ordentlig god latter på en troverdig måte.
Og det er intet mindre enn magisk.
Det krever to
Selv om min kjærlighet for Shadows i stor grad er bygget på Naoe, Yasuke og forholdet mellom dem, hadde ikke Shadows vært så mye uten et solid spillfundament. Jeg er nok ikke den eneste som synes at denne serien alt for lenge har hvilt seg på gamle, ja til og med litt visne laurbær. Og til tross for at mye definitivt er gjenkjennelig så langt tilbake som Origins, perfeksjonerer Shadows alt som skjer.
Jeg vil faktisk se på det som ganske risikabelt å tilby to hovedfigurer i et spill som dette, om ikke av noen grunn enn at det rett og slett ikke gjøres så ofte. Men dette har Ubisoft klart utrolig bra, spesielt på grunn av én viktig ting – Naoe og Yasuke kontrolleres ganske så forskjellig.
Der Naoe er en perfeksjonert versjon av tidligere snikmordere – hun kan krype fullstendig og ta nytte av mørket for å skjule seg; kan endelig gjemme seg bak en fasade med egen animasjon og «titte» frem a la det vi først fikk i Assassin’s Creed Unity; svinge hit og dit, og kaste røykbomber og lydløse shuriken – er Yasuke en muskelbunt med katana i hendene og kledd i tykk rustning. Hvis du prøver å balansere på et tau som Yasuke henger du i en tynn tråd for å si det sånn, for den ryker med en gang. Til gjengjeld er skadenivået hans mye høyere, enten du bruker katana, det større naginata-våpenet, eller til og med teppo – føydaljapans svar på luntebørsen. Faktisk går Ubisoft så langt som å bare gi Naoe muligheten til å benytte seg av eagle vision, eller «ørneblikk» på godt japansk, men det er bare Yasuke som kan bære tunge krukker fylt med sprengstoff, eller løpe i full fart gjennom visse dører og porter.
Se for deg at det vi egentlig sitter og spiller her er et godt forkledd nytt Sly Cooper-spill, der Naoe er vaskebjørnen Sly og Yasuke er flodhesten Murray. Sånn, da fikk jeg med meg de eldste også (sukk).
Med andre ord unngår Ubisoft den største fellen de kunne gått i, nemlig å tilby to figurer som føles veldig like. Det bidrar til at jeg lever meg mye mer inn i Shadows enn i noe annet AC-spill siden AC2, fordi jeg her – på et tematisk og ludonarrativt nivå – faktisk ønsker å meie ned haugevis av soldater som Yasuke, og at det ikke trekker noe fra opplevelsen av å være en stillegående snikmorder, for det er det jo Naoe som er!
Slik kan du mikse og matche litt som du vil, og ta på deg forskjellige oppdrag som den ene eller den andre avhengig av hva du føler for, eller hvem du synes passer best til oppgaven. Det er rett og slett innlevelsesgull.
Omkranset av kunst
Når film eller spill finner sted i historiens Japan har de ofte en tendens til å vise øyene fra sine beste sider. Store eksposisjonsscener, rennende vann, grønne risåkre, skogfylte fjellsider, kirsebærtrær som røyter i vinden; du kommer liksom ikke unna regissørens ønske om å vise frem Japans idyll enten du ser på The Last Samurai eller spiller Ghost of Tsushima. Kanskje har det litt å gjøre med at disse verkene er laget av vestlige produsenter og at vi derfor ser noe av konturene fra orientalismen. Jeg følte meg nemlig ikke like forelsket i det japanske livet av å se på Shogun, som i større grad fokuserer på realisme og autentisitet fremfor kjærlighetsbrev til solens rike.
Med Assassin’s Creed Shadows er vi definitivt tilbake til kjærlighetsbrev-formelen, og selv om det føles ut som å være tilbake i gamle trakter rent konseptuelt, er det neimen ikke ille når det både ser og føles så godt som det gjøres her. Selvfølgelig er ikke alt rosenrødt heller, spesielt ikke på politisk nivå.
Japan er ikke bare vakkert fremstilt, men det er noe med alt arbeidet som er gått inn i skapelsen av dette landskapet som spiller sammen – på et dypere nivå – med Naoes og Yasukes fortelling. Der mellomsekvensene tar seg tid, tar også den overordnede verden seg bedre tid enn før. Her opplever jeg at det er færre sideoppdrag som venter på deg overalt, og det er også færre skatter å jage, slik at du ikke føler du må gjennomskue hvert eneste hus for ikke å gå glipp av noe. Du får liksom mer tid til å bare nyte verden rundt deg.
Ikke alt er perfekt. Av og til kommer jeg over en gjeng soldater som sloss uten at jeg vet hvorfor, og det skal sies at for å måle seg helt med for eksempel Red Dead Redemption 2, hadde jeg ønsket meg litt flere spennende og sære figurer og fortellinger man møter på sånn helt tilfeldig.
Jeg hadde også foretrukket en enda mer realistisk tilnærming til kampsystemet på linje med det vi så i det første Assassin’s Creed eller Ghost of Tsushima. Og selvfølgelig er mye av fundamentet det samme som før, spesielt med tanke på interesseområder som voktes av fiendtlige soldater, at våpen må oppgraderes nærmere kontinuerlig for å gjøre mest mulig skade, og at det definitivt går litt inflasjon i oppdrag.
Det sirkel-baserte oppdragskartet er det sikkert ikke bare jeg som nesten får fnatt av å se igjen for femte gang. På rad. Derfor kan jeg definitivt skjønne at Håvard, som anmeldte spillet, mente at Ubisoft hadde turt litt for lite.
Men når alt kommer sammen, og etter å ha brukt time opp og time ned i dette vakre landskapet som over alt tilbyr noe som så til de grader kan leses som et kjærlighetshaiku til alt japansk, og som endelig våger å bruke tid og som lar både figurene og spilleren puste litt (i motsetning til denne setningen), er det ikke noe annet Assassin’s Creed jeg heller vil kose meg med enn nettopp dette.
Og det er intet mindre enn et mirakel jeg håper andre enn meg vil oppleve. Forhåpentligvis våger Ubisoft enda litt mer til neste gang.
Kanskje kan de da bruke ørneblikket for å finne veien helt frem.
Til info: Skribenten har fått tilgang på spillet fra Ubisoft.
