Det er ikke alltid like enkelt å vurdere spill. Som oftest har man gitte mekanikker og funksjoner som fundament for opplevelsen, noe som gjør det enklere å vurdere hvorvidt man har det gøy eller ikke. Av og til dukker det imidlertid opp titler som ikke er som alle andre, og Night in the Woods er en slik tittel. Med et fortellings- og figurdrevet narrativ og nydelig bruk av vår tids samfunnsspørsmål, en nydelig animasjonsstil og variert musikk, klarer Night in the Woods å tilby en opplevelse som virkelig setter spor i sjelen.
Less is more
Noe av det mer fantastiske med spillindustrien er hvor elastisk og variert sjangeren er blitt. Spill er ikke utelukkende en plattform der du trykker så raskt du kan for å komme deg til siste brett, ei heller er det en sjanger hvor reaksjonsevner og konkurranse nødvendigvis må stå i fokus. Fjorårets The Witness er et godt eksempel på at spill er mye mer enn vold, og jommen er Night in the Woods også er et perfekt eksempel på hvor langt sjangeren har kommet.
Her er det svært få mekanikker å holde styr på, og det er ikke noe kampsystem å lære seg. Night in the Woods får meg ikke til å jakte på suget av å få inn det perfekte slaget eller å sanke nok erfaringspoeng til at jeg kan nå neste nivå, for alt man foretar seg i spillet gjør man ved å gå til høyre og venstre, trykke firkant for å starte samtaler, og føler du deg ekstra spretten har du også mulighet til å hoppe på alt fra postkasser til kraftlinjer.
Det er i det hele tatt en svært minimalistisk tilnærming til spillkonseptet Night in the Woods har tatt, men det betyr ikke at ting blir kjedelig. For selv om konseptet er svært enkelt, får vi overraskende mye ut av å bevege oss på en 2D-akse. I den lille byen Possum Springs er det nok av hemmeligheter å oppdage så lenge man er villig til å utforske, og forskjellige dialog- og valgmuligheter gjør at man blir oppfordret til å fullføre mer enn én gjennomspilling av denne 10-15 timer lange fortellingen.
Frykt, metaforer, og sarkasme
I Night in the Woods inntar vi rollen som Mae Borowski, en 20 år gammel kvinne som etter litt over et år på college bestemmer seg for å reise tilbake til den lille hjembyen Possum Springs i Midvest-regionen i USA. I håp om å komme tilbake til en by hun kjenner fra barndommen, må hun imidlertid erkjenne at ikke alt er som før.
Possum Springs går gjennom harde tider i det Mae atter en gang legger seg til å sove i barndomssengen. Kullgruvene er stengt og mange som før fant sitt levebrød under bakken jobber nå i lavtlønnede salgsstillinger. Det store kjøpesenteret som tidligere krydde av både butikker og ivrige forbrukere er så godt som øde, og mangelen på unge mennesker truer byens eksistens. Det er høst i det Mae gjør hennes tilbakekomst, og Possum Springs er i likhet med naturen et vesen som sakte, men sikkert venter på å dø.
Død og forvitring er gjennomgående temaer i Night in the Woods. Om det er å miste jobben sin, ikke vite hvor man skal, å føle at man ikke strekker til eller å aldri kunne oppnå drømmene sine, bringer spillet frem emner man kanskje ellers ikke ønsker å tenke over. Realiteten er imidlertid den at svært mange mennesker i dag opplever hendelsene man er vitne til her. Dette gjør at Night in the Woods ikke bare diskuterer temaene i seg selv, men spillet blir mer samfunnsaktuelt enn mye annet man opplever ellers.
For arbeidsløshet, forvitring av både personer og småsamfunn og et generelt dystert syn på fremtiden er problemer som truer med å forandre vårt politiske system. Det er forfriskende å se disse opplevelsene fra et perspektiv man kanskje ikke er spesielt godt kjent med, og Night in the Woods gjør det hele på en meget elegant måte.
Det er likevel ikke bare sorg og ulykke som møter oss i Possum Springs; det ville nok gjort spillet svært vanskelig å fullføre. Her møter vi på mennesker – riktignok i dyreform – som bruker sarkasme og humor til nær enhver tid. Kanskje er dette personer som liker å se livet fra den lyse siden, men sannsynligvis er det teknikker som brukes for å skjule følelser man helst vil la ligge. Maes vennegjeng har dessuten forskjellige personligheter og måter å forholde seg til situasjoner på, noe som synes godt via vår interaksjon med dem. Det er nødvendig for at en fortelling slik som denne skal fungere, noe det så absolutt gjør.
Unikt
Det går ikke mange minutter før man merker hvor annerledes Night in the Woods faktisk er. Mae prater ofte med seg selv om hendelser hun husker, folk hun møter på eller gjenstander hun ser, og gjennom hennes tanker får vi innblikk i hvorfor hun er som hun er.
Det aller meste av spillet foregår i samtaler mellom Mae og vennene eller familien hennes, og slik får vi også innblikk i livene til menneskene rundt hovedpersonen. At så godt som ni tideler av spillet går til å trykke seg forbi tekstbobler krever at dialogen er engasjerende, noe den heldigvis er. Faktisk flyter den nærmest utelukkende godt, og jeg blir imponert over hvor lettlest det hele ender opp med å være. Night in the Woods føles som å se en film når man egentlig leser en bok i tegneserieform med pålagte lydeffekter og musikk. Det er en søt og morsom blanding, med et bittersøtt nostalgisk lydspor og både lystige og nedbrutte mennesker i samme kjele.
Night in the Woods er imidlertid mer enn bare en samfunnskommentar. Possum Springs lider nemlig av at mennesker forsvinner, og utilsiktet eller ikke befinner Mae og vennene hennes seg snart i et mysterium som truer med å endre livene deres for alltid. Med tanke på at fortellingen og karakterutvikling står i sentrum, ønsker jeg ikke si noe mer om dette i fare for å avsløre noe.
Småpirk
Selv om Night in the Woods fungerer på de aller fleste områder, er det visse ting jeg skulle vært foruten. Samtalene flyter godt, men selv om de skulle ende på en veldig avsluttende tone, er det ofte at man kan snakke med samme person enda litt mer. Man har ikke et samtalehjul eller flere valgmuligheter å velge mellom før man ender en dialog, som fører til at selv om praten avsluttes med «See ya later!», er det ofte mer å snakke om rett etter man har sagt takk for seg.
Samtidig føler jeg at figurenes sarkastiske tone og «smarte» replikker av og til kan virke imot det visse sekvenser vil at man skal kjenne på. I noen av spillets skumleste deler kan en kjapp og morsom kommentar nemlig sette en liten kjepp i hjulene for spenningen.
I tillegg er det alt for mange lasteskjermer i et spill jeg ser for meg kunne vært foruten de aller fleste. Å gå inn og ut av områder tar ofte 5 sekunder, noe som føles veldig lenge i de sekvensene der man beveger på seg. Selv om disse problemene ødelegger litt av flyten resten av spillet er så god på, er det absolutt ikke store nok feil til å gjøre minneverdig skade på helhetsinntrykket.
Konklusjon
Det er ekstremt mye jeg kan si og diskutere rundt Night in the Woods. Det er et spill som tar opp temaer på en ordentlig god måte, være det gjennom subtile hint, metaforer eller hendelser. Figurene vi møter er dype og kommer med distinktive bakgrunnsfortellinger, og sammen skapes det en fortelling som minner om filmer og TV-serier som Stand By Me og Stranger Things.
Gjenkjennelige mennesker møter en troverdig tilværelse og et følelsesladet mysterium. Legg så på det absolutt nydelige lydsporet som tar deg tilbake til solfylte barndomsdager og regntunge høstkvelder, og plutselig sitter du igjen med Night in the Woods; et fantastisk spill som alle burde få med seg.
