Hver eneste pokémon-generasjon har både fantastiske, middelmådige og regelrett grusomme design, og den nye, niende generasjonen er intet unntak. Hvilke monstre man liker er som regel en ekstremt subjektiv greie, men som Gamer-redaksjonens selvutnevnte Pokémon-ekspert, har jeg tatt på meg et visst ansvar for å forsøke å skille klinten fra hveten.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Pokémon Violet »
De fantastiske
Bellibolt
Denne elektriske tykksaken var blant de få monstrene som ble vist fram i forkant av spillenes lansering, men det tok litt tid før jeg skjønte hva som var bak og hva som var fram på Bellibolt.
Når det etter en stund gikk opp for meg at de to klumpene på siden av ansiktet dens ikke var øynene, men i ste at dette i stedet gjemte seg som to små prikker og en sjarmerende strek som munn, ble jeg øyeblikkelig mer interessert. I aksjon er Bellibolt om mulig enda merkeligere, men også desto søtere.
Arboliva
Smoliv ser ut som en helt alminnelig gress-pokémon, men utvikler etter hvert til den fjonge Dolliv som igjen forvandles til den majestetiske Arboliva fra og med nivå 35. Her har utviklerne tatt konseptet om å lage en oliven-pokémon fullt ut, i det som tar form som et stort og flott oliventre.
Bruken av farger er ekstra slående med denne pokémonen, hvor de grønne bladene og de rødbrune olivenene står i sterk kontrast til hverandre. Gress-pokémon har for vane å være godt designet, og Arboliva lever i høy grad opp til denne tradisjonen.
Kilowattrel
Zapdos var med helt fra starten i Pokémon Blue og Red, men først nå har den legendariske lynfuglen fått selskap i form av Wattrel og den enda kulere utviklingen Kilowattrel. Sistnevnte skiller seg positivt ut fra de forrige generasjonenes fugle-pokémon ved at den har et enkelt og slående design.
I likhet med forrige innslag på listen, er kontrastene svært viktige her, og de gule fartsstripene fungerer enormt godt i møte med den ellers blåsvarte estetikken. Det hele minner meg litt om Taillow og Swellow fra tredje generasjon, to av de fugle-pokémonene jeg liker aller best.
Tinkaton
Tinkaton er en rosa geleklump med en enorm hammer som den denger løs på motstandere med. Den er like deler søt, skummel og hundre prosent merkelig.
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker den så godt som det jeg gjør, annet enn at har et unikt, fargerikt og spennende design. Bare se på den, da.
Tatsugiri
Denne lille røveren ser kanskje ikke ut som all verden, men kommer i flere forskjellige former – som alle er like nusselige – og er i tillegg halvt drage. Dette lar den gå på land, hvor den vagger taktfast bortover på jakt etter sitt neste bytte. Tatsugiris andre halvdel er vann, og den deler dermed selskap med Kingdra, Palkia og Dracovish.
Det eneste som er litt synd med Tatsugiri, er det faktum at det ikke utvikler seg til noe større og enda kulere. Den har et litt merkelig forhold til den massive hvalfisken Dondozo, som lar den svømme inn og ta tilflukt i munnen dens, men det er dessverre ikke det samme som er fullverdig utvikling.
Sprigatito, Quaxly og Fuecoco
De tre starter-monstrene i Scarlet og Violet er klart blant de beste trioene i serien, og det var lenge usikkert hvilken rakker jeg skulle stikke av med. Til slutt endte jeg opp med å velge den småfrekke anda Quaxly, men både gresskatten Sprigatito og den yndige flammekrokodillen Fuecoco var med i kampen helt fram til siste uke før lansering.
For en sjelden gangs skyld er alle de tre også ganske stilige når de er fullutviklet, selv om Sprigatito dessverre faller litt i samme fella som Fenneken fra Pokémon X og Y.
De grusomme
Klawf
Krabber har vært en overraskende sentral del av Pokémon-serien, helt siden Krabby og Kingler dukket opp i Pokémon Blue og Red i 1996. Siden den gang har en rekke generasjoner blitt beriket av fargerike varianter av de originale krabbene, slik som Crustle, Corphish og Clawitzer.
Og jaggu dukket det ikke opp en krabbe-pokémon i Paldea også, her i form av den heller litt avskrekkende Klawf. Med utstikkende øyne, heslig munn og merkelige hårtuster spredt rundt på kroppen, var dette en skapning jeg så én gang og aldri ønsket å se igjen.
Cetitan
Det sies at det enkle ofte er det beste, og det gjelder gjerne også for pokémon-design. Når ting får for mange detaljer og merkelige særpreg, blir det gjerne for mye av det gode, og dette gjelder spesielt for Cetitan denne generasjonen. Her får man servert det som etter sigende skal være en ishval, men jeg vet ikke helt om jeg kjøper den beskrivelsen.
For meg ser dette egentlig ikke ut som noe som helst, bare en ubegripelig, mønstrete ball med en halefinne og altfor mange malplasserte pigger.
Rellor
Insekt-pokémon kan være blant de flotteste skapningene per generasjon – tenk Butterfree, Galvantula og Vivillion – men har også for vane å være blant de aller styggeste – slik som Wormadam, Scolipede og Dustox. Rellor og dens utvikling Rabsca faller dessverre inn i sistnevnte gruppe.
Jeg skjønner at skapningen er basert på den gode gamle møkkbilla og ruller rundt på en kula lagd av, du gjettet det, møkk, men hva mer er det egentlig her? Svaret er skuffende nok «ingenting». Rabsca får bonuspoeng for å være litt mer fargerik.
Oinkologne
Småtassen Lechonk har et helt greit design, men når den første utvikler seg, forvandles den til én av to passe grelle griser. Oinkologne kommer i både mannlig og kvinnelig utgave, men begge ser ut som om noen har tatt uttrykket om å sminke en gris litt for bokstavelig.
Akkurat her må nok også spillenes grafikk ta litt av skylda, for alle skapninger som er litt fargeløse blir enda blassere takket være den noe utvannede stilen utviklerne har valgt. Dette gjelder dessverre ekstra for Oinkologne, hvis kropp er stort sett en lys og litt tam gråfarge.
Varoom
Pokémon er kjent for å komme i mange ulike former, og særlig generasjon fem fikk mye fortjente tyn for å introdusere pokémon basert på iskrem, søppelsekker og tannhjul, men mange glemmer at allerede i 1996 hadde vi stiftet bekjentskap med Magnemite, Exeggcute og Grimer. Sistnevnte er en levende klump med slim.
Tradisjonen med å designe skapninger basert på hverdagslige objekter lever videre også 26 år senere, og i Scarlet og Violet får vi påfyll i form av den stygge, lille bilmotoren Varoom og dens litt mindre fæle utvikling, Revavroom.
Brambleghast
Brambleghast og forløperen Bramblin var to pokémon jeg hørte om før jeg fikk se dem, og det har kanskje farget mitt inntrykk noe. For da en kompis fortalte at han nettopp hadde fanget en spøkelses-pokémon basert på en god, gammeldags «thumbleweed», var det merkelig nok ikke dette jeg så for meg.
Jeg tenkte i stedet at det var snakk om noe enda mer spøkelsesaktig. I stedet forblir Brambleghast og Bramblin bare to slappe ansamlinger av greiner med øyne i midten. Bramblin ser ikke like vemmelig ut som utviklingen sin, og slipper dermed billigst unna.
Som alltid oppfordrer vi lesere til å dele deres egne meninger i kommentarfeltet.
