Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger, spillene som skuffet oss av forskjellige grunner, og spillene som tok oss på senga.
Husk at du allerede 28. desember kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Og om du synes noen spill mangler på denne lista, eller er underrepresentert i noen kategorier her, kan du banne på at du der vil finne minst én person du kan enes med, i hvert fall om noen spill.
Beste historie
Disco Elysium
Tilgjengelig på PC.
Ved første øyekast er Disco Elysium et mordmysterium. Eller, rettere sagt, ved første øyekast er Disco Elysium et mordmysterium med en alkoholisert idiotdetektiv i hovedrollen, med et kynisk tilsnitt og indre demoner som alle har sin egen personlighet og karakteristiske monolog-kommunikasjon. Og derifra baller det virkelig på seg.
Fra nullpunktet – det hengende liket bak hostellet Whirling-In-Rags – får vi lag på lag og figur på figur et sterkere innblikk i en mer kompleks verden og historie enn vi først antok. Det nedbrutte distriktet Martinaise byr på triste skjebner, veteraner og et folk som ikke får det de trenger av autoritetene. Og til syvende og sist blir vi godt kjent med de tidligere og nåværende politiske strømningene i Revachol, og det dystre bildet det kan tegne.
Med et ganske interessant skråblikk på den historiske kommunistiske revolusjonens falls innvirkning på omgivelsene og skjebnene, samt en tydelig pekefinger på hvordan de nåværende eller alternative styresettene ikke nødvendigvis har alle svarene heller, vever Disco Elysium en historie og en setting som er så detaljert og forseggjort at man lett blir engasjert. Og det hjelper når vi snakker om sider på sider av tekst å fortære. Heldigvis er det veldig gode sider det er snakk om her.
Fire Emblem: Three Houses
Tilgjengelig på Nintendo Switch.
Nintendos Fire Emblem-serie har nå om lag 15 år med fartstid her i vesten, og med Fire Emblem: Three Houses har vi fått et av de beste spillene i serien. Ikke minst ble vi slått av en svært sterk historie, som utvikler seg i forskjellige retninger basert på hvordan man spiller.
– Historien er velskrevet, og spesielt gjelder dette for de mange figurene en blir kjent med i løpet av spillets gang. De har alle sin unike sjarm, sin egen historie, og ofte med mer dybde og alvor enn man kanskje tror til å begynne med. Det tar rundt 50 timer å gjennomføre én gjennomspilling av Three Houses, men du, som meg, vil se spillet fra de tre ulike perspektivene, har du enda flere spennende spilltimer foran deg, skrev vi i vår anmeldelse.
Det var nok til å lande en plass her.
The Outer Worlds
Tilgjengelig til PlayStation 4, Windows og Xbox One.
Spillforfattene i Obsidian Entertainment har lenge vært noen av våre favoritter når det kommer til historieformidling, med spill som Star Wars: Knights of the Old Republic II, Fallout: New Vegas og Alpha Protocol ferskt i minnet. Og selv om Chris Avellone forlot selskapet for noen år siden, holder de fortsatt koken. Dette skinner gjennom i The Outer Worlds på mange måter.
Det syrlige manuset gjør sitt for å heve en til tider svært kynisk fremstilt verden, med moralske valg og problemstillinger. Og ikke minst må vi nevne hvordan figurene som følger deg på din vei er skrevet. Vi kommer nok ikke til å glemme Parvati eller Ellie med det første. Mellom alt dette er The Outer Worlds er helt klart en av de mer interessante historiene i spill i år.
Største skuffelse
Anthem
Tilgjengelig til Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
At Anthem topper listen over skuffelser i 2019 kommer neppe som noen stor overraskelse. Spillet lovet oss gull og grønne skoger, men det vi satt igjen med etter lanseringen var knapt gråstein og tornekratt.
Et eller annet sted inne i Anthem lurer et spill som faktisk er så bra som vi hadde håpet. Friheten til å fly gjennom en vakker verden, et kampsystem bygget opp rundt taktisk samarbeid og ikke minst jaget etter å finne bedre og bedre utstyr. Dessverre ble alt det positive begravd under tonnevis med halvferdige mekanikker, systemer som overhodet ikke virket som de skulle og endeløse feil som hindret videreutviklingen av den levende verdenen Bioware ønsket å levere.
Basert på historiene som er fortalt rundt utviklingen av Anthem, er det slettes ikke noe mysterium at spillet endte opp som det gjorde. Bioware gikk gjennom utallige visjoner for prosjektet, slet med en motvillig spillmotor og led under krigende fraksjoner innad i teamet. Det ryktes at arbeidet er i gang med å overhale hele greia, men det spørs om det ikke blir for lite og for sent.
Google Stadia
GoogleTilgjengelig på nett – om alt klaffer.
Stadia, Stadia, Stadia. Hvor skal vi begynne? Først og fremst er det trist at Googles nye spillstrømmesatsing dukker opp på denne listen, fordi vi har ingen problemer med å se potensial her. Tanken om en leid supercomputer som spiller de nyeste spillene i 4K-oppløsning med 60 bilder i sekundet er god i seg selv. Problemet er bare at det ikke er det man får.
I stedet har Stadia-lanseringen nå i november vært preget av forvirring, spill som ikke engang yter tilsvarende middels-innstillingene på en vanlig PC, et spillutvalg som er lite, og en tjeneste som fungerer for noen, av og til for andre, og som er uspillbar for enkelte. Nesten ingenting av forventede plattform-tjenester er på plass, selv om man allerede betaler månedspris for et Premium-abonnement. Bland inn forvirringen om hva Stadia egentlig er (Stadia er ikke Netflix. Man kjøper spillene i Stadia-butikken til fullpris, og de kan kun spilles via Stadia), så blir det enda mer surr.
En broket lansering som minner mer om en betatest, får oss til å tenke at Google helst burde ventet til neste år når disse startsvanskene forhåpentligvis er rettet opp i. Vi har fremdeles troen på en fremtid med spillstrømming, men vår tro på Stadia er rokket.
Kingdom Hearts III
Tilgjengelig på PlayStation 4 og Xbox One.
Akkurat nå virker det som om det er et stort skisma i Gamer-redaksjonen hva angår Kingdom Hearts, noe som ble veldig tydelig i diskusjonen spillets plassering på denne listen. Noen av oss er svært fornøyde eller i det minste tilfredse, med Square Enix' etterlengtede oppfølger, mens en større del satt skuffet igjen da Sora, Donald og Goofy avsluttet Xehanort-sagaen nå i år.
Skuffelsesgjengen pekte på gjenbruk av musikk, et uforståelig plott, labert stemmeskuespill og mellomsekvensregi, et mindre dynamisk kampsystem enn i Kingdom Hearts II, og et spill som til tider føles grodd fast i et par tidligere konsollgenerasjoner. Tilfredsgjengen pekte på sin side på at serien alltid har hatt, vel, joda, et litt snedig forhold til stemmeskuespill og regi, at gjenbruken av musikk sammenfaller med viktige referanser til de eldre spillene, og de fantastiske realiseringene av Pixar-verdenene. Selv mistenker den anonyme undertegnede at skillet handler mye om hvor investert man har vært i serien hoppet av sin, til dette å være, jordnære retning i Kingdom Hearts II, og gikk crazybananas med sidespillene de siste 14 årene.
Til syvende og sist vant De Skuffede tautrekningskampen med sin Passion, så får De Tilfredse søke Sanctuary hos sine likesinnede og nyte Re:Mind-utvidelsen på nyåret.
Største overraskelse
Apex Legends
Tilgjengelig på Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
Det aller, aller mest var en overraskelse da Apex Legends plutselig var på alles lepper i begynnelsen av februar i år. Ikke bare ble spillet lansert uten så mye som en eneste forvarsel, men det hadde i tillegg en rekke kvaliteter som var nye, spennende og mer eller mindre uventede i battle royale-sjangeren. Spillet var fra skaperne av Titanfall-serien og bydde således på hakket mer mobilitet enn andre battle royale-spill; det hadde helteskikkelser med unike egenskaper; man var pent nødt til å spille på lag med to andre spillere; og det fungerte!
Var det én ting som virkelig var overraskende med Apex Legends, var det nok antagelig det: hvor utrolig godt det fungerte. Ikke at det var grunn til å tvile på ferdighetene til utviklerne av Titanfall, men at vi skulle få servert et battle royale-spill som var så polert og fullt av spennende ideer og innhold fra dag én, var det likevel ikke grunn til å tro.
Disco Elysium
Tilgjengelig på PC.
Selv om dette er et av årets desidert beste spill, klarte det likevel å komme ut av det blå for mange i redaksjonen. For det første kan man jo ikke se bort fra det faktum at Disco Elysium het No Truce With The Furies frem til relativt nylig i utviklingsprosessen (2018). Slik sett ble hele prosjektet plutselig bare borte fra radaren vår da utviklerne valgte å forandre navnet på prosjektet, og kom som følge av dette litt bardus på når spillet nesten uten forvarsel ble lansert i midten av oktober. For det andre har det seg jo sånn at ZA/UM er et ganske lite studio fra Estland som ikke nødvendigvis har noen ekstraordinære markedsføringskrefter å rutte med.
Disco Elysium ble derfor ikke diskutert innen den internasjonale spilljournalistikken i årene som ledet opp til utgivelsen. Vi hørte nesten ikke om det, hverken rundt E3 eller resten av året, før det plutselig begynte å gå rykter om at visse innholdsprodusenter hadde fått kloa i noe som virkelig kunne snu rollespillsjangeren på hodet. Og som om ikke dette er nok til å fastslå Disco Elysium som en av årets største overraskelser, er det jo slettes ikke mange som forutså storsuksessen som fulgte post lansering. Om man spisser ørene, kan man høre snakk om at Disco Elysium ikke bare er årets desidert best spillopplevelse, men at det er tiårets beste rollespill i tillegg.
Death Stranding
Tilgjengelig på PlayStation 4.
Altså, hele Death Stranding, fra avduking til slipp har vært en endeløs strøm av overraskelser. Selvfølgelig hviler alt på at Hideo Kojima har gjort seg nesten mer kjent for å velte om på konvensjoner og leke seg med spillspråk, selvrefererende narrativ, og konsepter som veksler mellom naiv og vulgær absurditet og faktiske interessante stikk. Death Stranding kunne ikke bli noe annet enn en sammensmeltning av dette, helt fra vi skjønte at vi skal bære rundt på en baby i en glasskrukke teipet til magen, mens vi skal bygge både metaforiske og faktiske broer i et radbrekt post-apokalyptisk USA.
Så er spillet i seg selv en såkalt gåsimulering som virker like opptatt av å by på snedige opplevelser mellom mer meditative sekvenser, som sammen med en historie der figurene har navn som Deadman og Fragile utgjør noe snedig i seg selv.
Selv diskusjonen om Death Stranding etter lanseringen er på noen måter overraskende. Noen elsker det – andre hater det. Enkelte vil si at en slik splittelse er bra, at mindre homogenitet i diskusjon om spills kvaliteter er noe som mangler, og det er vanskelig å være uenig i det. Og så er det dem som peker på sekvensen i bildet du ser over og sier at de ble overrasket over hvor mye denne enkle sekvensen gikk inn på dem – det er også noe.
Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2019?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år
