Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger, spillene som skuffet oss av forskjellige grunner, og spillene som tok oss på senga.
Husk at du allerede 28. desember kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Og om du synes noen spill mangler på denne lista, eller er underrepresentert i noen kategorier her, kan du banne på at du der vil finne minst én person du kan enes med, i hvert fall om noen spill.
Beste historie
God of War
Tilgjengelig på PlayStation 4.
God of War traff hjertene til et flertall i redaksjonen i år. Akkurat hvorfor kan det være vanskelig å si mye om uten å røpe noe, så vi prøver å holde oss vage. Men noe av det som gjør at God of War lykkes så godt er det at det klarer å skape en historie som veksler mellom å være svært lineær og helt fritt fra tid til annen, noe spilleren i stor grad er med å bestemme gjennom hvilke oppdrag man føler for å holde på med først.
Det er ikke bare fryd og gammen, men spillet makter likevel å karre seg til toppen her. Egentlig er det hele best oppsummert i vår anmeldelse:
– God of War forteller ikke nødvendigvis en revolusjonerende fortelling til enhver tid, men den er såpass konsistent godt gjennomført – blant annet gjennom svært sterke stemmeskuespillprestasjoner – at den løftes betraktelig av atmosfæren og verdenen som er skapt oss. Et nydelig tempo og noen gode mysterier er også med på å gjøre Kratos' og Atreus' fortelling spennende, og selv om ting av og til tar tid før de blir virkelig engasjerende, er reisen så absolutt vel verdt bryet. Uten å røpe noe blir denne historien bare bedre og bedre med tiden, og klarer samtidig å komme med måpe-verdige åpenbaringer på de riktige tidspunktene.
Derfor er God of War spillet med best historie i år.
Celeste
Matt Makes GamesTilgjengelig på Windows, Mac, Linux, Xbox One, Nintendo Switch og PlayStation 4.
I Celeste møter vi Madeline som av en eller annen grunn bestemmer seg for å bestige et mystisk fjell. Etter hvert som hun risikerer liv og helse viser det seg at det ikke er noe vanlig sted. Litt som byen Silent Hill i spillserien med det samme navnet materialiserer fjellet tilsynelatende de indre konfliktene til figurene som oppsøker det. Som i Silent Hill 2 blir figurene Madeline møter, fra den nervøse hotellbestyreren Mr. Oshiro til den forfengelige eventyreren Theo, uttrykk for hennes egne indre konflikter.
Med en historie som delvis foregår på et symbolsk nivå kunne Celeste raskt blitt for kryptisk eller pompøst slik man kan argumentere for at mange lignende spill er. Celeste er imidlertid fortalt med en avvæpnende varme og med mye glimt i øyet. Den lekne, snille dialogen er åpenbart inspirert av den man finner i Nintendo-spill som Animal Crossing og The Legend of Zelda. Samtidig går det aldri så langt, som man kan si også har vært en fare for lignende spill, at det bare blir tull og tøys.
Madelines oppgjør med henne selv, som like mye formidles gjennom spillmekanikk som dialog, ender i en bevegende konklusjon med innsikter om hva det vil si å være et menneske vel verd å ta med seg. Men høydepunktet er kanskje den skjulte avslutningen i midten av fjellet som ikke er lett å gjøre rettferdighet med ord. Det er et sart og skjørt, poetisk øyeblikk som er vanskelig å forstå uten å ha vært med på hele reisen dit. Og som bare kunne blitt fortalt i form av et spill.
Detroit: Become Human
Tilgjengelig på PlayStation 4.
Flere i redaksjonen mente dette spillet ikke burde være på denne listen og det har de absolutt gode grunner til. Regissør og forfatter David Cage er iblant like subtil som arsenalet i et Gears of War-spill. Man kan også godt si at en såpass ujevn forfatter bør holde seg langt unna følsomme emner som barnemishandling og rasisme. Likevel er det vanskelig å nekte for at Detroit: Become Human i det store og det hele er en sterk fortelling. Som mye av det beste innen science-fiction og fantasy handler det ikke om fremtiden eller konsepter som kunstig intelligens. Som navnet Detroit kanskje alene forteller oss, en av byene som ble hardest rammet av finanskrisen, handler det om oss.
Tross mange pinlige og diskutable øyeblikk har Cage enda flere fulltreffere. Som den hjerteskjærende måten politiroboten Connor blir behandlet på mens han arbeider i spillets introduksjonssekvens uten at det gjøres særlig poeng ut av det. Eller den marerittaktige reisen gjennom søppelhaugen med Markus. Eller hvordan man selv nesten begynner å fryse med Kara og Alice mens man leter etter ly for natten. Det mest imponerende er likevel kanskje at Cage klarer å bygge seg opp fra små, intime hverdagsøyeblikk til Ringenes herre-slag med hele verden på spill uten at vi faller av. Og at Detroit, til tross for at det sannsynligvis er det største og mest fleksible spillet vi har sett i denne sjangeren, likevel stort sett klarer levere gode avslutninger som sier noe meningsfullt om valgene du har tatt.
Største skuffelse
Fallout 76
Tilgjengelig til Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
På papiret kunne Fallout 76 kanskje vært en god idé. Et nettbasert Fallout-spill med aner i Fallout 4 og 3 der folk kan spille sammen, med muligheten til å bygge baser er jo egentlig noe som burde få fans av Bethesdas etablerte sandkasseformel til å juble.
Slik gikk det ikke. Sluttproduktet fremstår ufokusert og uferdig, med en god del feil og en stor, tom åpen verden. Bethesda har nemlig valgt å ikke ha andre figurer i verden enn spillerne selv, så det er ingen oppdragsgivere med bakgrunnshistorier, og ingen karakterer å bli kjent med her. I stedet plukker man opp opptak av avdøde figurer som skal fleske ut verdenen. Det fungerer ikke
Sleng på tekniske problemer ved lansering, kjedelige oppdrag og en sjelløs verden så har du oppskriften på et spill som – selv når det fungerer – ikke har mer å by på enn det som ligger på overflaten. Fallout 76 er et svært skuffende spill, og en skamplett på Bethesdas ellers generelt sett gode spillkatalog.
Sea of Thieves
Tilgjengelig på Windows og Xbox One.
Det skulle ikke stå på forventningene da Rare skulle få frie tøyler til å gjøre noe annet enn Kinect Sports. Hypen var til å ta og føle på da den første traileren rullet over skjermen på E3 2015. Vi har vært sulteforet på gode piratspill, og det her så ut som medisinen vi trengte. Fargerik og leken grafikk, skattejakt og plyndring.
Verdenen hadde imidlertid lite mer enn et vakkert ytre å by på. Oppdragene var repetitive, og man hadde ytterst lite å vinne (og tape) på å gå i kamper med andre spillere. Spillet manglet rett og slett incentiver som holdt på interessen utover en liten håndfull med timer.
Det skal sies at Rare har tatt grep, og fylt opp spillet med innhold og ting å gjøre i løpet av det snaue året spillet har vært ute. Spillet er faktisk ganske så gøy nå. Hadde spillet hatt mengden innhold det har i dag ved lansering hadde nok mottagelsen vært varmere enn den var. Men vi kommer ikke utenom den gedigne skuffelsen spillet faktisk var da det kom ut, og det er derfor dette spillet hører hjemme på denne listen i år.
Kingdom Come: Deliverance
Tilgjengelig på Windows, Xbox One og PlayStation 4.
Noen av oss hadde store forventninger til Kingdom Come: Deliverance etter den vellykkede Kickstarter-kampanjen. Spillet lovet mye kult – en semi-realistisk gjengivelse av middelalderens Tsjekkia, med Böhmen som hovedfokus.
Den realistiske verdenen var spennende, godt hjulpet av kule rollespillsystemer og en god stemning. Men med en haug av tekniske feil, stive animasjoner, meningsløs venting, utilfredsstillende slagscener, en klisjefylt fortelling og oppdrag som var sterkt preget av repetisjon, ble det vanskelig å gå ut av Kingdom Come: Deliverence med noe annet enn skuffelse.
Konseptet kunne vært kult, men til syvende og sist innfridde ikke Warhorse Studios her. Derfor kan vi ikke gjøre noe annet enn å plassere dette lovende, men skadeskutte spillet på vår liste over de mest skuffende spillene i år.
Største overraskelse
Florence
Tilgjengelig på Android og iOS.
Vår verden er full av fantastiske kjærlighetshistorier i bøker, film og på TV. I spillmediet har det imidlertid vist seg å være vanskelig å fange det herlige, det forferdelige og det pinlige med å forelske seg i et annet menneske. Det var i hvert fall før Florence kom på banen.
Det lille mobilspillet fra australske Mountains Games snek seg inn i våre hjerter på selveste valentinsdagen, og der har det like så godt slått rot. Fortellingen tar for seg ungjenta Florence, som lever et liv i kjedsomhet frem til hun en dag treffer på Krish. De to blir stadig mer glad i hverandre, og det er hele tiden spillerens jobb å skyve handlingen fremover.
Florence kan nok beskyldes for å være en interaktiv fortelling, mer enn et spill i tradisjonell forstand. Med enkle trykk på skjermen skal man sette sammen puslespillbiter, omorganisere en bokhylle eller betale regninger. Alt driver historien fremover, og at det hele er over på 30-40 minutter gjør det bare mer imponerende at utvikleren har klart å skape en såpass emosjonell opplevelse som virkelig lugger til på hjertetrådene dine.
Déraciné
Tilgjengelig på PlayStation 4.
At FromSoftware lager eventyrlige og engasjerende spillunivers er langt fra noen overraskelse – deres mange eskapader i henholdsvis Dark Souls- og Bloodborne-spillene har bevist dette så til de grader flere ganger i løpet av de siste ti årene. Nei, det som virkelig overrasker med Déraciné, er den underlige formen spillet har: et pek-og-klikk-spill satt til en erkebritisk kostskole, bare tilgjengelig i VR. Man spiller som en fe som skal teleportere rundt på skolen og hjelpe elevene med det de har av små og store problemer – et konsept som egentlig ikke høres ut som all verden det heller ... men det fungerer!
Desto mer overraskende er det faktum at den oppskriften de har brukt tidligere – med mystiske og magiske historier, troverdige figurer og flotte omgivelser – også briljerer uten dype rollespillelementer og grusomt vanskelige sjefsfiender. For det er det Déraciné gjør: Det leverer en enormt interessant historie, lar deg utforske et svært spennende univers og har flere solide VR-ideer. Ja, det bare fungerer.
Deltarune
Tilgjengelig til Windows og Mac.
Like plutselig som Undertale dalte ned i fangene våre (og til toppen av Metacritic-listene) i 2015, dukket plutselig oppfølgeren Deltarune opp for omtrent to måneder siden. Spillskaper Toby Fox elsker tydeligvis å overraske, men i motsetning til forrige gang har Fox nå en stor tilhengerskare som spent venter på nye kreative krumspring fra den kanten, og Deltarune skuffer ikke.
Spillet, som visstnok er det første kapittelet i en lengre historie, ivaretar den samme særegne sjarmen som definerte Undertale. Bakteppet er tilsynelatende annerledes og kampsystemet er endret. Ting er altså ikke helt som i Undertale, men det er også veldig mye som minner oss om forgjengeren. Mange av de samme melodiene fra Undertale dukker også opp, og da begynner vi å jo å lure.
Kanskje er Toby Fox i gang med å bygge opp et digert, sammenhengene fantasiunivers med sammenkoblede historietråder – et slags Tolkien-univers for metareferanse-generasjonen? Eller kanskje ikke. Mer sjarmerende spillmoro fra Toby Fox er det uansett, og det sier vi absolutt ikke nei takk til.
Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2018?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år
