Så langt har vi lovprist åtte spill i tre kategorier, der kun God of War ble nevnt to ganger. Det vitner om hvor sterkt spillåret faktisk har vært, og hvor mange spill det egentlig er mulig å trekke frem.
Nå har vi kommet til kategoriene der lyd og bilde står i fokus. I år har vi valgt å skille mellom lyddesign og musikk, siden de to tingene tross alt påvirker spill på svært forskjellige måter.
Beste musikk
Tilgjengelig på PlayStation 4.
Da Kratos skulle flytte fra mytologiske Hellas til iskalde Midgard her oppe i nord, var det naturlig at musikken måtte reflektere endringene. Ikke bare har nye God of War et nytt visuelt og mytologisk bakteppe, men mannen har blitt eldre og visere. Han trengte rett og slett en ny kjenningsmelodi.
Det buldrer fra de første notene i når vi begynner på God War. Koret Schola Cantorum tolker på mesterlig vis Kratos sitt nye tema, som for ordens skyld har tekst på gammel norrønt. Det er en slags bønn om å stilne raseriet som bor i den gamle krigsguden. Om det er en bønn til deg, til sønnen hans eller til de norrøne gudene er uklart, men det hele føles mektig og tranformativt – akkurat som en ny start på God of War skal føles.
Komponist Bear McCreary leverer sitt kanskje sterkeste lydspor i karrieren. Det tordner fra kor, messing og pauker. Instrumenteringen føles perfekt for de iskalde landskapene, de store beistene du møter på veien, og ikke minst til de mange rørende øyeblikkene mellom Kratos og Atreus. Det er sjeldent at et lydspor bygger så sterkt opp under historien til spillet det akkompagnerer, men med musikken til God of War makter Bear McCreary akkurat det – med skyhøy gåsehudfaktor.
Celeste
Tilgjengelig på Windows, Mac, Linux, Xbox One, Nintendo Switch og PlayStation 4.
Mens de andre lydsporene på listen ville fått enhver professor i musikkteori til å nikke anerkjennende og er polerte produksjoner med høye budsjetter, høres Celeste ut som om det er klimpret sammen på jenterommet av et musikalsk geni. Og det er nettopp derfor vi elsker det.
I dette hektiske synthwave-inspirerte poplandskapet males ytterkanten av hele spekteret av menneskelige følelser frem. Du kan nesten kjenne kulden fra det snøkledde fjellet hovedpersonen Madeline forsøker å bestige i teknorytmene og retropipene. Varmen fra de akustiske instrumentene – der pianoet ifølge komponist Lena Raine presenterer hovedpersonen selv – er likevel aldri langt unna. Fra Checking Ins angrende, melankolske musakk til ringetonehymnen Confronting Myself. Samtidig sakker takten aldri ned, i stedet presser den deg – i stormen av alle disse følelsene – stadig fremover og oppover fjellet.
Som spillet gjør lydsporet på små og store måter ære på arven til 80- og 90-tallsspillene det slekter på. Det har dessuten bevart spillets humoristiske, avvæpnende side – for eksempel med bruk av instrumentet theremin slik at det høres ut som tegnefilmspøkelser. I tillegg har Lena Raine latt en rekke små og store spillkomponister lage remixer av sangene hennes til spillets ekstrabaner. I likhet med spillet er Celestes lydspor sukkertøy av toppklasse fra start til slutt.
Octopath Traveller
Tilgjengelig på Nintendo Switch.
Octopath Traveler er et ambisiøst rollespill som vekker til live mange gode minner fra sjangerens klassikere. Yasunori Nishikis overflødighetshorn av et lydspor reflekterer dette – et skikkelig kjærlighetsbrev til rollespillarven. Lydsporet regelrett bobler over av kreativt overskudd og skaperglede.
Det trimfurene åpningsstykket baner veien for en musikksamling som på nydelig vis akkompagnerer hver eneste krik og krok av det store eventyret til de åtte heltene i Octopath Traveler. Her finner vi alt fra melankolsk piano og fløyteduetter til spretten og optimistisk reisemusikk – perfekt for et spill som tar spilleren gjennom så mange omgivelser, harde kamper og følesesmessige opp- og nedturer før det hele er over.
Nishiki er såpass ung (han er født i 1985) at han forhåpentligvis mange suksessrike år i bransjen foran seg. Muligens har vi i lydsporet til Octopath Traveler hørt det første signalverket til en av flere unge japanske komponister som skal bære den stolte arven videre etter legender som Nobuo Uematsu, Motoi Sakuraba og Koji Kondo.
Beste lyddesign
Red Ded Redemption 2
Tilgjengelig til PlayStation 4 og Xbox One.
Er det én ting som Rockstar er kjente for er det detaljrikdom. De storslage åpne verdenene de meisler ut gjennom langtrukne år blir bare bedre og bedre, og med Red Dead Redemption 2 har de nådd en ny milepæl. Verdenen er stappet full av detaljer og gjennomtenkte løsninger, og lyddesignet er en stor del av det. Å snike seg gjennom gress, ri inn i en travel by eller å utforske villmarken byr alle på et vell av lyder som aldri føles for massive, men som blør sammen i et troverdig lydlandskap.
Men som med 2017s The Legend of Zelda: Breath of the Wild er det like mye fraværet av lyd og musikk som er med på å bygge opp under stemningen. De små, lydendringene som oppstår mens du rir gjennom slettene, eller stirrer utover horisonten. De stille øyeblikkene er svært, svært vikitge.
Selv om Rockstar er kjent for action-spill er det ofte i de stillere øyeblikkene de skinner. Red Dead Redemption 2 markerer et nytt kapittel for studioet, der de treffer svært godt med det meste, inkludert lyddesignet.
Forza Horizon 4
Tilgjengelig på Windows og Xbox One.
For bilentusiastene i redaksjonen traff Forza Horizon 4 blink i år. Den mer arkadelignende tilnærmingen gir et fint avbrekk fra de mer simulatororienterte designprinsippene i hovedserien Forza Motorsport, og det er lett å tape seg i billøp i mini-Storbritannia.
Lyden av bilmotorene i de mange forskjellige bilene gjør seg godt, og gir en herlig driv i kjøringen. Dette er slik et bilspill av denne typen bør høres ut, og det gjør svært mye for stemningen.
Forza Horizon 4 får en plass på denne listen for sine utmerkede billyder som traff svært godt hos de autofile på Gamer.no.
God of War
Tilgjengelig på PlayStation 4.
Hvordan skal man lydsette et storslagent eventyr om en gresk gud som har forvillet seg inn i norrøn mytologi? Det er nok spørsmålet lyddesignerne bak God of War måtte stille seg flere ganger. Hvordan sette lyt til mytologiske vesener og et nytt panteon av guddommelige skikkelser som både bør skille seg fra Kratos tidligere eventyr, men samtidig ha nok gjenkjennelige elementer for å unngå en total løsrivelse.
Lydpersonene i Santa Monica Studios har i hvert fall greid balansegangen veldig godt, samtidig som de har lydsatt det varierende landskapet underveis. Særlig imponerende er de store sjefsmonstrene som dukker opp med jevne mellomrom, og uten lyden hadde de vært mye mindre intense.
Vi kommer heller ikke unna Kratos boomerang-øks som gir fra seg et særdeles tilfredsstillende tchhhok på tur tilbake, etter at den har blitt kastet. Vel verdt denne utmerkelsen i seg selv.
Beste visuelle design
Dragon Ball FighterZ
Tilgjengelig på Windows, PlayStation 4, Xbox One og Nintendo Switch.
Det er umulig å legge øyne på Dragon Ball FighterZ uten å la seg imponere over den enorme detaljrikdommen, de flotte animasjonene og den grensesprengende visuelle stilen utviklerne har lagt ned i det ellers ganske så tradisjonelle slåssespillet. Her har veteranene i Arc System Works videreutviklet den fantastiske spillmotoren som gjorde Guilty Gear-spillene så pene i sin tid, og resultatet taler helt og holdent for seg selv.
Her kryr det av stilige overganger, massive eksplosjoner og slagkraftige angrep, og alt oser av den selvsamme og overdrevne stilen Akira Toriyama og kompani brukte i tegne- og animasjonsserien på åtti- og nittitallet. Det kan virke lettere kaotisk i begynnelsen, men etter en liten stund bak spakene skjønner man fort hvordan det meste fungerer, og det grafiske samspillet er en helt essensiell årsak til dette. De ulike figurene skiller seg tydelig fra hverandre (med mindre man utelukkende spiller som de ørten utgavene av Son Goku), effektene som flakker rundt om skjermen er som tatt rett ut av serien, og superangrepene er en eneste stor visuell nostalgifest som både gamle og nye Dragon Ball-tilhengere kan nyte ekstremt godt av.
Dragon Ball FighterZ klarer med andre ord å være det beste og klart peneste Dragon Ball-spillet gjennom tidene, samtidig som det også overgår opphavsmaterialet på en måte som bare må applauderes.
God of War
Tilgjengelig på PlayStation 4.
I likhet med lyddesignen stiller God of War særs sterkt på den visuelle fronten i år. Sonys Santa Monica Studios har alltid vært sterke på denne fronten og også her har de innfridd.
Det kalde snølandskapet vi begynner i i God of Wars norrøne verden er rimelig stemningsrikt, med en kuldefølelse som kun Red Dead Redemption 2 kan hamle opp med i år. Ansiktsanimasjonene er helt upåklagelige, med emosjonelt tunge scener som forsterkes av det velgjorte arbeidet.
For ikke å snake om de storslagne øyeblikkene som serien alltid har vært kjent for, med kamper mot tilsynelatende uoverkommelige mytologiske beist og guder.
Med en upåklagelig bilderate og oppløsning får God of War skinne, både på PlayStation 4 og PlayStation 4 Pro, og vi kan ikke gjøre annet enn å applaudere Santa Monica Studios for innsatsen. Her presses PlayStation 4 til noe av det beste vi har sett på konsollen.
Red Ded Redemption 2
Tilgjengelig til PlayStation 4 og Xbox One.
Det er ikke helt enkelt å si noe meningsfullt om det visuelle designet i et spill som er så påkostet – på det visuelle så vel som på de fleste andre tenkelige og utenkelige områder – som Red Dead Redemption 2. At spillet teknisk sett har god grafikk, er sant, men ikke så veldig interessant.
Ikke fordi det tekniske ikke er viktig i det visuelle designet, det er det absolutt. Men verdien i det visuelle ligger etter vår mening først og fremst i det kreative, i detaljene, små som store. Fra de utstrakte, varierte og imponerende landskapene til de stakkars kuldekrympende hestetestiklene, og alt som havner imellom de to, så er det åpenbart at utviklerne har brukt enormt med tid og ressurser på nettopp detaljene.
Det er en rett og slett en visuell opplevelse å ri på kryss av tvers av Red Dead Redemption 2 sin amerikanske villvestmark, gjennom skogen nedover en klukkende bekk, over et snøkledd pass der det er så kaldt at selv hesten begynner å hutre. Variasjonen og livligheten i naturen gir spillet et liv som gjør at man formelig kjenner avstandene i landskapet på kroppen. Det ser ikke nødvendigvis alltid ekte ut, men det ser ut slik man ser for seg naturen i hodet. Det er nydelig, og det er ordentlig godt håndverk.
