Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger, spillene som skuffet oss av forskjellige grunner, og spillene som tok oss på senga.
Husk at du allerede 27. desember kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Og om du synes noen spill mangler på denne lista, eller er underrepresentert i noen kategorier her, kan du banne på at du der vil finne minst én person du kan enes med, i hvert fall om noen spill.
Beste historie
Hellblade: Senua's Sacrifice
Tilgjengelig på Windows og PlayStation 4.
Med sitt fokus på mental helse klarer utvikleren av Hellblade: Senuas Sacrifice å fortelle to historier samtidig på mesterlig vis. Det handler om Senuas ytre historie om hvordan hun tar på seg den tilsynelatende umulige oppgaven med å hente sin avdøde elsker opp av Helheims rike og tilbake til de levendes verden. Samtidig gjennomgår hun en indre kamp med stemmene i hodet som er rotfestet i hennes fortid og nåtid på en måte som forvirrer – og lærer.
Det herlige lyddesignet gjør psykosen reell for deg som spiller, og vi føler med Senua gjennom hele reisen hennes. At historien er interaktiv fikk oss til å empatisere med Senua på en måte ingen annen form for underholdning eller kunst kunne gjort.
Historien er tung, og gir deg vansker med å skille mellom hva som er virkelig og hva som kun foregår i Senuas hode, og vi er takknemlige for at vi kunne skru av stemmene i hodet når vi ville.
Ninja Theory har med Hellblade skapt et produkt som nok en gang bekrefter og i stor grad realiserer spillmediets potensial til å formidle gode historier og tung tematikk. Det er rett og slett en narrativ triumf, og flere i redaksjonen sitter igjen med lærdommer og forståelser rundt psykiske lidelser de ikke hadde før de rørte dette spillet.
Night in the Woods
Tilgjengelig på PlayStation 4, Xbox One, Mac, Linux og Windows.
Dataspillmediet er perfekt for historiefortelling, og særlig dersom man vil eksperimentere litt med formen. Night in the Woods er ved første øyekast et temmelig ordinært eventyrspill med enkle plattformoppgaver og lignende, men bak fasaden skjuler det seg en tankevekkende, spennende og til tider ubehagelig opplevelse.
Night in the Woods er et svært lineært spill som forteller en helt bestemt historie: vi møter unge Mae som har droppet ut fra college, flyttet hjem til hjembyen Possum Springs, en gammel industriby preget av nedgangstider og fraflytting. Men Mae har en mørk hemmelighet, og hva er det egentlig for noe mystisk som skjer ute i skogen om natten? Mae har er en interessant historie, men den egentlige stjernen her er Possum Springs selv. Det er historien om byen, menneskene i den og ikke minst hvordan de forholder seg til Mae (og spilleren) som gjør at man kan sitte klistret til skjermen, fra begynnelse til slutt. Dette er nemlig et spill som leker med spillerens egen bakgrunn, fordommer og drømmer. Derfor vil heller ikke to spillere ha den samme opplevelsen.
Med få ord og svært enkle virkemidler klarer Night in the Woods å si mye om savn, tilhørighet og fellesskap. Dette er et spill som handler om det å være menneske – både alene og sammen med andre.
Persona 5
Tilgjengelig på PlayStation 3 og PlayStation 4.
Store deler av redaksjonen har hatt en forkjærlighet for Persona-serien en stund nå, med sine engasjerende ungdomskole-plott og snasne designvalg. Og mens historien kanskje ikke treffer de samme høydene som Persona 4, er det vanskelig å ikke la seg engasjere av eventyret til The Phantom Thieves.
Med et tematisk bakteppe preget av å bedrive borgervern mot alt fra pengegriske kriminelle til lærere og mentorer som … ehm … gjør ting de ikke skal gjøre (og som nok får en ekstra dybde nå på tampen av 2017), takler Persona 5 hverdagsskurker – en gruppe som vanligvis ikke får så mye oppmerksomhet i spill.
Samtidig får hverdagsdramaet og interaksjonene til protagonisten, Ryuji, Morgana, Ann, Yusuke og flere, mye oppmerksomhet. Og mye av gleden i det å spille Persona 5 ligger i å etablere vennskap og forhold til disse fargeklattene.
Persona 5 gir oss kanskje ikke den tyngste, eller mest dyptfølte historien i år, men mestrer å fokusere på skurker og helter vi alle kan relatere til, og har i tillegg nok mot til å ikke ta seg selv for seriøst hele tiden.
Største skuffelse
Mass Effect: Andromeda
Tilgjengelig til Windows, PlayStation 4 og Xbox One.
Få spillserier det siste tiåret er så elsket som Mass Effect-serien. Som det første Mass Effect til nestegenerasjonskonsollene var det derfor høye forventninger knyttet til Andromeda. Ikke bare skulle det utnytte mulighetene som kom med ny teknologi, men det skulle også fortelle en helt ny historie i det magiske universet.
Slik gikk det ikke. For til tross for noen kule actionsekvenser, ble det umiddelbart klart at aspekter som Mass Effect-serien var kjent for å mestre, hadde kollapset fullstendig. Grafikken var ofte fin, men ansikts- og bevegelsesanimasjonene var ofte plaget av ekstreme bugs og tilsynelatende feilutvikling. «My face is tired»-utsagnet sier det hele; ingen ser ut som de burde, med stikkende øyne, pinlig dårlige lip-sync-animasjoner og et svakt stemmeskuespill. Fortellingen manglet de sterke sidene fra originalspillene, og figurene var forglemmelige.
Noe av forklaringen ligger kanskje i at det ikke var BioWares hovedteam som utviklet Andromeda, men et søsterselskap. Kritikken kom kjapt og var brutal, noe Bioware og EA må ha merket seg ettersom det ble bestemt å ikke utgi noen form for utvidelse til spillet. Hva neste steg for Mass Effect-serien er nå er vanskelig å si, men faktum er at BioWare er opptatt med det nye spillet Anthem, som nok betyr at det kan bli en god stund før vi returnerer til Mass Effect-universet – om vi gjør det i det hele tatt.
Star Wars: Battlefront II
Tilgjengelig på Windows, Xbox One, PlayStation 4.
Det skal ikke være enkelt å være utgiver EA om dagen, men så gjør de det heller ikke så enkelt for seg selv. Star Wars: Battlefront-serien fra 2000-tallet er en av de mest kjære blant Star Wars-fansen, så da utvikler DICE fikk i oppgave å gjenopplive serien, var forventningene høye – spesielt nå i 2017 etter å ha sluppet et spill som i 2015 ikke målte seg med ti år gamle Star Wars: Battlefront 2.
Merkelig nok klarte Star Wars: Battlefront 2 å skuffe enda mer enn forgjengeren. Jo, romkampene, lydene og det visuelle er noe for seg selv, men et ødelagt progresjonssystem og et lootbox-marked som virker utnyttende gjør at spillet virker uferdig og mer som en pengeinnkrever enn noe som er laget for å være morsomt.
Det triste er at Star Wars: Battlefront 2 fra 2005 gjør Star Wars-universet bedre enn hva DICE klarer i dag. Færre baner, færre moduser, færre helter, et smalere utvalg av lydspor, og det rare designvalget å blande de forskjellige æraene sammen hva musikk og helter angår, gjør at årets Star Wars: Battlefront 2 bare ikke føles riktig. Det er veldig synd, for potensialet er helt enormt.
Yooka-Laylee
Tilgjengelig på Windows, Mac, Linux, Xbox One, Nintendo Switch og PlayStation 4.
Utvikler Rare hadde sin definitive storhetstid på nittitallet med spill som Banjo-Kazooie, GoldenEye 64 og Donkey Kong Country, som nærmest ga dem rockestjerne-status. Siden den gang dabbet ting litt av, men kjernen av trofaste fans holdt fortsatt fast ved sitt ønske om en oppfølger til Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie som var litt mindre Nuts & Bolts og litt mer tradisjonell, samlebasert plattformspilling.
Gleden var derfor stor og forventningene høye da kjernemannskapet bak de gamle slagerne slo seg sammen, formet Playtonic Games og annonserte en spirituell oppfølger under navnet Yooka-Laylee. Det var heller ingen minus at gamle Rare-komponister som Grant Kirkhope og David Wise skulle være med på laget.
Spol fram til lansering i 2017. Vår anmelder gjenkjente umiddelbart kvaliteten i spillets musikk, og mente humoren var passende i videreføringen av Banjo-formelen. Men ellers var det ikke særlig mye å skrive hjem om. Nivåene var på langt nær like minneverdige som de gode gamle. De ble holdt tilbake ved å ikke være i sin komplette form når du først besøkte dem. Det ble fort kjedelig å utforske ukomplette baner når styringen og kameraføringen var så klønete som de var.
Noe av det tekniske har blitt fikset i ettertid, men spillet i seg selv endte fortsatt opp med å være et skuffende middelmådig forsøk på å blåse liv i det gode gamle. Det finnes mange eksempler i dag på plattformspill vi mye heller ville spilt enn Yooka-Laylee.
Største overraskelse
Playerunknown's Battlegrounds
Tilgjengelig på Windows og Xbox One.
I begynnelsen av 2017 lagde flere av oss Gamer-skribenter lister over spillene vi så mest fram til i å spille i år. Playerunknown’s Battlegrounds var ikke nevnt én eneste gang i disse listene. Ikke fordi vi ikke hadde troa på spillet, men fordi vi knapt hadde hørt om det. Og selv i et så strålende spillår som 2017 har vært, er det egentlig ingenting som kan konkurrere med PUBG om å være årets overraskelse. Selv før spillet er ute av Early Access, har denne bautaen av en flerspillerperle samlet flest samtidige spillere på Steam noensinne.
Tidlig i april mente vår sniktitter at PUBG hadde en lang vei å gå. Det stemte nok godt den gangen, men en lang vei har da spillet virkelig også gått siden da. Det tekniske aspektet er én ting, for selv med konstant optimalisering og utbedring er det først i disse dager spillet begynner å se noenlunde fullendt ut. Men en annen, og trolig viktigere, grunn til suksessen, er at spillet også har nådd ut til spillere som normalt ikke er overbegeistret for flerspiller-skytespill.
Den viktigste grunnen er kanskje at det virker nærmest umulig å kjede seg når man spiller. Du er under et konstant press, både fra spillsonen som gradvis blir mindre, og fra andre spillere, som kan ha deg i siktet nærmest når som helst. Det er farer på alle kanter, men du er likevel nødt til å holde deg i bevegelse for å kunne vinne. Og dør du, er det bare å begynne på nytt. Denne kombinasjonen av høy innsats og høy gevinst gjør spillet til en konstant nervepirrende opplevelse. I disse juletider har spillet også fått en fullverdig utgivelse på PC, og vi gleder oss til fortsettelsen.
Hellblade: Senua's Sacrifice
Tilgjengelig på Windows og PlayStation 4.
Stadig mer kostbare spill (og høyere krav til inntjening) har blitt mange mindre, uavhengige utvikleres endelikt. Stadig flere spillstudioer i mellomsegmentet går konkurs eller selges for å så legges ned. Dette har ført til at det går stadig lengre tid mellom spill i mellomsegmentet – og det triste er at det gjerne er her vi finner de mest banebrytende og ambisiøse spillene. Se bare på Hellblade: Senua's Sacrifice.
Ingen så dette komme. Hvem hadde trodd at et spill om psykiske lidelser, laget av et lite team på rundt 20 ildsjeler, uten flerspillermodus eller nevneverdig budsjett til promotering, skulle bli en av årets store snakkiser og håve inn flere priser og nominasjoner? Eller enda bedre, at det skulle bli et av årets store salgssuksesser: På bare tre måneder hadde Ninja Theory tjent tilbake alt de hadde investert i spillet, og i november hadde selskapet solgt over en halv million eksemplarer.
Historien om Hellblade: Senua's Sacrifice er noe så sjeldent som et spill laget av noen få mennesker med en krystallklar visjon, som bryter alle bransjenormer og likevel oppnår suksess. Forhåpentligvis kan de være en inspirasjon for flere: spillbransjen, - mediet og -kulturen trenger utviklere som Ninja Theory.
Resident Evil 7
Tilgjengelig til Windows, Xbox One og PlayStation 4.
Det er ikke veldig kontroversielt å påstå at Resident Evil egentlig ikke har vært i toppform siden seriens fjerde kapittel, helt tilbake i 2005. Før Resident Evil 7: Biohazard ble annonsert, ville nok mange av oss ha reagert på selve tittelen «Resident Evil 7» med et skarve skuldertrekk.
Smakebiten vi fikk rundt E3-messen i 2016, og som med jevne mellomrom ble oppdatert frem mot spillets utgivelsesdato, tydet dog på at noen hadde ristet godt i det gamle zombie-skinnet. «Men», spurte noen seg, «ville det bli en for stor omveltning? Skulle de liksom lage P.T. i Resident Evils skikkelse nå? Hva med det umiskjennelige B-filmpreget? Hva med de litt «cheesy» gåtene? Ville det fremdeles være Resident Evil slik vi kjenner og elsker det?»
Det var det, heldigvis. For selv om Hideo Kojimas Silent Hills-teaser nok er en klar inspirasjonskilde for Resident Evil 7, er det ingen tvil om at dette på mange måter har vært en back-to-basic-øvelse for Capcom. Fra et altoppslukende fokus på action i Resident Evil 5 og 6, fikk vi denne gangen endelig gå tilbake til originalens mer klassiske og særdeles uhyggelige grøsserstemning.
Er du på utkikk etter andre gode spill fra 2017?
Se oversikten over hvilke spill som har scoret best i anmeldelser hos Gamer.no i år
