Norske Sarepta studio har tidligere imponert med mobilspillet My Child Lebensborn, som tok for seg viktig tematikk og brukte spillmediet til å fortelle om en viktig sak fra virkeligheten.
Med det stemningstunge Thalassa: Edge of the Abyss har Sarepta nå fått prøve seg på et førstepersonsspill, som i likhet med det forrige spillet deres har mye på hjertet. Som forventet leverer historiefortellingen i spillet på høyt nivå, selv om deler av spillopplevelsen kommer med noen frustrerende elementer som tidvis er litt i veien.
Resident Evil uten Evil
Du spiller som dykkeren Cam, som er en del av mannskapet på skipet Thalassa. Historien finner sted i 1905, og den begynner med at du og mannskapet er på oppdrag for å heve et gammelt skipsvrak fra havbunnen. Problemer med utstyret gjør at ting skjærer seg for dykkerne, og etter en dramatisk sekvens ender det med at Thalassa går ned. Spørsmålet er hvordan dette kunne dette skje?
Veien for å finne svaret på spørsmålet er en lang reise under havet, hvor du må nøste opp i ledetråder, samle bevis og navigere deg gjennom de sunkne restene av skipet. Mens du utforsker snakker du med vennen din Bailey, som er med på å nøste opp i ting og peke deg i riktig retning. Du går fra område til område, samler gjenstander og setter sammen et slags puslespill av ledetråder som til slutt danner et bilde av hva som førte til den tragiske hendelsen.
Spillet har et kart som er lagt opp akkurat som herskapshuset i Resident Evil, hvor rommene du har besøkt er markert i blått eller grønt hvis det inneholder noe du kan plukke opp. Etter hvert som du finner mer informasjon låser du opp nye områder som åpnes med nøkler eller andre verktøy.
Når det er er sagt er ikke dette et skrekkspill. Utforskingen i spillet har en tydelig og melankolsk stemning, men det blir aldri skummelt. Sarepta selv har omtalt spillet som et pykologisk dramaspill, som er veldig treffende. Gjennom utforskingen blir du kjent med de andre medlemmene av mannskapet, og finner ut hva de drev med i skipets siste dager.
I praksis foregår detektivarbeidet omtrent på samme måte som i fjorårets Alan Wake 2, hvor du får en oversikt over bevisene og ledetrådene du har samlet, og så må trekke koblinger mellom disse selv. I Thalassa fungerer dette kjempefint, og jeg hadde det stort sett gøy med å sette sammen puslespillbitene. I beskrivelsen til hver ledetråd får du noen hint om hva spillet vil frem til, men jeg følte at det var jeg som kom frem til løsningene.
Historietrådene ligger i en egen oversikt i pausemenyen, og når du har funnet nok informasjon til å trekke en konklusjon får du beskjed om det. Det viser seg etter hvert at det har foregått mer under overflaten enn de fleste i mannskapet var klar over, og selv om du utforsker hendelsesforløpet i ettertid kommer det stadig noen interessante vendinger.
Trasking gjennom traumer
De gjennomgående temaene for historien er traumatiske hendelser, hvordan de påvirker oss og menneskene rundt oss, og Cam er preget av sorg og skyldfølelse. Du blir tidvis presentert for korte drømmesekvenser som viser hvordan Cam bearbeider det han har vært gjennom. Det er ikke like konkret tematikk som My Child Lebensborn, men jeg likte å se hvordan spillet utforsket tematikken.
En ting jeg derimot var litt mindre begeistret for var hvordan utforskingen i verdenen føles. Mellom gåteløsingen og historiesekvensene er egentlig det eneste du gjør å traske gjennom korridorene i skipet, og siden du går under vann er tempoet tregt.
Jeg skjønner på et logisk nivå at det må fungere sånn når du går rundt med tungt, gammeldags dykkerutstyr under vann, men jeg tok meg selv i å irritere meg litt over hvordan det påvirket tempoet i spillet. Skipet er ganske stort, og flere av områdene er adskilt av stiger, trange plattformer og vrakrester du må krype gjennom. Jeg fikk litt følelsen av at det gikk veldig mye tid på å vente på at Cam skulle bli ferdig med å karre seg gjennom ting.
Det føles egentlig som en teit ting å plukke på, men det gjør faktisk at spillet føles noen hakk mer kronglete enn det burde. Jeg tror heller ikke det er noe alle vil ha et problem med i denne typen spill. Heldigvis er mysteriene og den overordnede historien så interessant som den er, for den er verdt å være litt tålmodig for. For meg hadde det hjulpet litt på spillopplevelsen hvis man var et hakk lettere på foten.
Konklusjon
Etter en full gjennomspilling er jeg litt delt på Thalassa som en spillopplevelse. Først og fremst er det en historie her som er godt sammensatt, interessant å utforske og har mange kule vendinger. Jeg liker hvordan kartet i spillet er lagt opp, og måten du gradvis låser opp de forskjellige delene av skipet. Det er noe tilfredsstillende ved å renske rom for ledetråder, og senere sette sammen puslespillbitene du har funnet.
Den melankolske stemningen i spillet passer nok best i sakte tempo, men jeg skulle likevel gjerne ønske at navigasjonen i verdenen føltes litt mer sømløs. Det hendte at jeg hadde gått glipp av ting på kartet, og måtte navigere frem og tilbake mellom områdene for å samle det som manglet. Innen jeg nådde slutten av spillet var jeg rett og slett litt lei av hvor tregt det føles å traske rundt. Det har en naturlig forklaring i spillverdenen – spillet foregår jo tross alt under vann – men når det kommer til stykket føles ikke styringen så bra som jeg skulle ønske. Det blir litt distraherende når brorparten av det du gjør i spillet er å traske mellom rom.
Så lenge man er forberedt på litt tung styring er Thalassa et historiedrevet spill som leverer der det teller mest, med mysterier, rollefigurer og tematikk som gjør inntrykk.
Thalassa: Edge of the Abyss lanseres på Steam 1. august.
