Battlefield 2042 er rett rundt hjørnet, og selv om det nye storspillet ikke byr på noen enspillerkampanje får vi tre store moduser å leke oss med. Vi har satt oss ned med disse, og selv om vi enda ikke har et fullverdig inntrykk av spillet, kan vi nå si enda litt mer om hvordan årets Battlefield kommer til å bli. Dessverre er det ikke bare godt nytt å komme med.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av Call of Duty Vanguard »
Velkommen til slagmarken
Battlefield 2042 foregår i en verden på randen av stupet. På grunn av klimaendringer og etterfølgende konflikter er mat, energi og rent vann sjeldne varer. Som vanlig er det USA og Russland som skaper trøbbel for resten av verden, og ved å tiltrekke seg folk fra andre nasjoner fører de en krig over verdens gjenværende verdifulle ressurser.
For å være helt ærlig er ikke dette et bakteppe som interesserer noe særlig, kanskje spesielt fordi det ikke er noen kampanje som leder meg inn i denne fremtidsfortellingen. Dette leder oss til Battlefield 2042s innmat. Spillet byr denne gangen utelukkende på tre unike flerspillermoduser som hver og en endrer på hvordan vi spiller og målene vi streber etter.
Den første av disse er «All-Out Warfare», en modus som gir oss de klassiske Battlefield opplevelsene gjennom «Conquest» og «Breakthrough». I det hele tatt er dette kamper hvor to lag kjemper om baser og flagg, der conquest gir oss et helt kart å kjempe om, mens Breakthrough gir oss små biter av gangen som må kjempes om og vinnes før neste del av slagmarken åpnes opp. Det slippes syv forskjellige kart på utgivelsesdagen, og det nye store er at 128 spillere skal kunne krige mot hverandre samtidig. Det virker ekstremt kaotisk – og jeg gleder meg til å faktisk utkjempe en så stor kamp når spillet går live.
Men la oss snakke om kartene. For kartene i Battlefield 2042 er naturligvis basert på denne dystopiske verdenen DICE har skapt – en verden med altfor mye ørken og slitne industriparker. Brorparten av disse kartene fremstod som for kjedelige og ensformige i forhold til de fargerike og flott utformede slagmarkene i Battlefield 1 og V. Også Battlefield 3 og 4s kart hadde tilsynelatende mer personlighet og variasjon, og jeg skulle ønske vi fikk noen helt andre sandkasser å leke oss i. Kanskje trenger jeg bare å bruke enda litt mer tid i 2042s verden, men akkurat nå er det ikke kartene som imponerer mest. I det minste er værendringene kule, som betyr at det kan komme orkaner innover en kamp du er så nær å vinne. Dette er likevel ikke noe nytt ettersom Battlefield V også brukte vær og storm flittig.
I utgangspunktet er ikke Conquest noe som interesserer meg noe spesielt; det er mye kaos og lite struktur, og derfor hadde jeg det litt morsommere med Breakthrough. Som sagt trengs det mer tid i flere kart for å komme med en ordentlig mening her, men enn så lenge skulle jeg ønske kartene tjente modusen enda litt mer.
Revolusjonerende eller en sakte død?
Det nye store i Battlefield 2042 er naturligvis Hazard Zone og Portal, og spesielt Hazard Zone er så langt det kuleste jeg har opplevd i 2042. Grunnen er at vi her tar del i kappløpet om å samle informasjonspakker fra diverse kapsler spredt utover svære områder, og vi er alle en del av et lag på maks fire. Slik skapes det en mye mer personlig og intens følelse når fire lagkamerater møter fire, åtte eller hvor enn mange andre, enten det er å kjempe om en enslig kapsel eller å til slutt kunne stikke av med informasjonen man har samlet.
Det som er ekstra kult er at man tjener en spill-valuta for å oppnå ting i denne modusen. Man behøver nemlig å betale liksompenger for å utruste seg med spesialutstyr før disse kampene, og jo mer du klarer, jo mer penger tjener du. Samtidig er erfaringspoeng også et metakonsept i Battlefield 2042. Våpen og vedlegg du har låst opp i en én modus blir nemlig også tilgjengelige i de andre, som sikrer at du aldri «sløser» verdifull erfaringssankingstid.
Hazard Zone foregår faktisk på de store kartene i Battlefield 2042, og at man befinner seg i en liten gruppe hver gjør at man får en aldri så liten Battle Royale-følelse av det hele. Forskjellen er at Hazard Zone føles mye mer realistisk og taktisk, og fører til at dette er den desidert mest spennende modusen Battlefield 2042 har å by på. Orbital, en bane jeg slettes ikke elsket i Conquest-modusen, blir plutselig så mye bedre av at man har faktiske mål og at man går fra intense kamper til roligere sekvenser. I tillegg er det viktig at hvert lag velger seg riktige spesialister (2042s klassesystem), for her kan evner som å sende inn droner eller forflytte seg kjapt bety forskjellen på liv og død. Dette er noe jeg definitivt tror kommer til å slå an.
Til slutt har vi Battlefield Portal, en modus som akkurat nå virker mer kaotisk enn noe annet. Jeg bruker ordet kaotisk fordi jeg ikke tror selv DICE helt vet hvor de ønsker å gå med den. I det hele tatt er Portal en modus hvor litt av hvert fra Battlefields nåtid og fortid kommer sammen. Her kan spillere selv sette sammen brett basert på baner fra Battlefield 1942, Battlefield 3 og Battlefield Bad Company 2. Vi kan til og med bruke våpen og kjøretøy fra disse tidligere spillene, og sånn sett får du nå gjensyn med noen av klassikerne – i forbedret grafikk – helt uten å måtte kjøpe disse gamle spillene. Og hvem vet, kanskje blir det lagt til brett og våpen fra andre spill i fremtiden?
Dette høres jo helt fenomenalt ut. Å faktisk få med et andre verdenskrigsspill på kjøpet gjør jo plutselig at Battlefield 2042 blir desto mer nyansert og flersidet. Og det er gøy å spille på El Alamein, en enorm ørkenbane fra 1942 hvor tanks og pansrede kjøretøy er essensielle for å vinne. Likevel er det noe med disse klassiske banene, deriblant dem fra Battlefield Bad Company 2, som skurrer. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men det virker rett og slett som om disse banene – og våpnene og skytefølelsen – ikke passer inn. Da jeg prøvde spillet tok meg litt tid å venne meg til 2042s skytestil, men etter hvert ble jeg litt gladere i den. Men å så skulle kjempe som briter mot nazister – helt uten å kunne tilpasse våpen (som ikke er mulig i Battlefield 1942), føltes rett og slett veldig merkelig. Kanskje er det at man igjen spilte Conquest-modusen uten struktur og mening, kanskje er det at kartet trenger 128 samtidige spillere for å virkelig skinne, kanskje at det føles rart å gå fra en fremtidskrig uten struktur til et andre verdenskrigsslag uten noe bakteppe, eller kanskje skyldes det at El Alamein-banen, som jo ble utformet for nærmere 20 år siden, er en litt kjedelig bane. Det føltes også utrolig frustrerende å spille Bad Company 2, for her kan man nemlig ikke løpe til høyre eller venstre mens man sprinter, og det er heller ikke mulig å kaste seg fremover. Ikke alt var bedre før, og det skaper en skarp kontrast til hvordan kontrollene og opplevelsene i resten av spillet fungerer og fremstår.
Videre er det svært mye man kan tilpasse i Portal. Man kan for eksempel egendefinere hvordan våpen fungerer, hvor mye skade man gjør, hvilke som er tilgjengelige, og kartrotasjoner. Men enn så lenge virker det ikke som om Portal er ment for å skape virkelig storslagne slag. Som eksempel ble vi i vår testperiode satt inn i en litt absurd FFA-kamp (Free-For-All) der alle ble gitt en bazooka med ett skudd, der eneste måten å lade en ny rakett var å hoppe fem ganger. Dette ble fort kjedelig. Forhåpentligvis var dette bare en visning på hvor absurde ting man kan få til, men jeg håper at disse verktøyene kan lede til noen virkelig kule endringer og tilpasninger i de store slagene de fleste faktisk spiller Battlefield for. Og hvis ikke er jeg sikker på at DICE kommer til å få høre det fra spillerne sine.
Konklusjon
Akkurat nå forblir Battlefield 2042 en litt rar pakke. Ikke bare trer vi inn i en dystopisk tidsalder bare 20 år unna, men det er ingen kampanje som leder oss inn i den og som gir oss en ordentlig bakgrunn for hva som foregår. Her har vi amerikanere med venner som kjemper mot russere og deres ledsagere, men vi kjemper sjelden nedenfor kjente landemerker eller noe med virkelig personlighet. I det minste er det slik det føles enn så lenge. I tillegg får vi Portal-modusen som på dette tidspunktet virker altfor eksperimentell, men som på sikt kan vise seg å være jokeren i 2042s erme. Kan er et viktig ord her.
Heldigvis får vi også Hazard Zone-modusen, hvor du må kjempe taktisk med lagkameratene dine for å beseire motstanderne som jobber mot de samme informasjonskapslene som deg. Det er her jeg føler Battlefield 2042s våpen og kart virkelig kommer til rette.
Det blir bra å lære å kjenne Battlefield 2042 enda litt bedre i løpet av de neste dagene og ukene, for akkurat nå fremstår Battlefield 2042 som noe som ikke vet helt hva det ønsker å være. Det fremstår mer som et mellomsesongspill som er her for å holde moroa gående frem til neste storspill – litt som et stort Battlefield 1943 – noe som også gjør det litt rart at det selges til fullpris. Likevel, vi har ikke satt endelig strek, og ser frem til enda mer tid på denne farefulle nye slagmarken.
