Jeg ble ikke akkurat snurt da jeg i 2007 flerret opp den umiskjennelige, årlige DVD-formede julegaven fra storebror, og fant Assassin's Creed. Vi har for vane å kjøpe spill til hverandre, vi to. Mest fordi videospill er blant begges fremste hobbyer, men også fordi vi har skremmende lik smak. Og alt jeg hadde hørt og lest om Assassin's Creed tydet på at dette var sprengstoff.
Men det var tøv. Et vaskeekte skitspill innpakket i dyr, AAA-glanslakk fra Ubisoft. Starten var strålende, og i et sekund trodde jeg faktisk at jeg skulle få noe så etterlengtet og unikt som et historisk presist snikmorderspill med sandkassetilsnitt. I stedet fikk jeg noe så perverst idiotisk som en kvasismørje av science-fiction og Dan Brown-historie ispedd samlebåndsoppgaver.
Jeg setter veldig liten pris på å «grinde» enspillerutgivelser, og den teite sjongleringen av lommetyveri og tyvlytting og hva det måtte være var fryktelig skuffende. Det var trist, for kamp- og navigasjonssystemene gjorde de en ordentlig god jobb med. Jeg ønsker meg et Assassin's Creed med en rik og variert verden, ikke middelmådige Prototype satt i gammeltida.
Jada masa
Så kom oppfølgeren, og jeg gav serien nok en sjanse. I fem timer. Så ble jeg så frådende dritlei at det også endte opp i hylla. Banale italienskamerikanske tulleaksenter, hjerneløse budoppdrag og historisk presisjon som The Julekalender. Jeg måtte rett og slett innse at jeg og Ubisoft Montreal hadde vidt forskjellige visjoner av hva serien burde være.
Om man jobber i denne bransjen så kommer man likevel ikke utenom meningene til folk, og innbilte smaksfasiter. Forumbrukere flagger smaken sin på høy stang, andre spillskribenter er kanskje enda mer brautende med preferansene sine. Jeg var en tosk som ikke maktet å se hvor strålende Assassin's Creed II var, og i hvert fall oppfølgeren!
Broren min elsket også serien fra starten av, og jeg begynte å lure på hva i alle dager som gikk av folk. Det hele toppet seg da jeg begynte å spille gjennom samlingen vår med kjæresten min, og hun bemerket at Assassin's Creed-spillene så artige ut. Jeg gikk enkelt og greit inn for å ta fanden ved ballene, fullføre alle spillene i serien og endelig få fred.
Enkel belønning
Jeg er vant til dette maset fra fans av svulstige «kunstopplevelser» som Ico, Shadow of the Colossus, Rez og alskens indierask. «Gi det en sjanse», «du forstår det ikke», «ha et åpent sinn». Men jeg har gjort det, for pokker, og jeg tror ikke jeg misforstår noen ting som helst.
Etter hvert som jeg og samboeren spilte gjennom Assassin's Creed II og Brotherhood for noen uker tilbake, lærte jeg meg likevel å finne mitt Assassin's Creed. Som en gammel rolle- og strategispillfan var det en hel verden av tvangstankemating å boltre seg i. Jeg er ikke glupere enn at en enkel gulrot kan lure meg til det meste, og oppgraderingsmekanismene i spillserien trollbandt meg.
Det føles mer givende å skjære strupen av alle de tufsete vaktene som griner for ingenting når jeg kan rappe pengepungen deres og investere den i den lokale kjøpmannen. Umiddelbare, synlige og håndfaste konsekvenser av handlingene mine gjorde at det plutselig gav mye mer mening å dunke rundt og skyte folk i fjeset med armbrøst.
Fant formen
Assassin's Creed II hadde fortsatt en hårreisende tåpelig historie, pinlige mellomsekvenser og ensformige oppgaver. Ved å gjøre denne trantabletten mer lettspiselig hadde jeg likevel ingen problemer med å sprette gjennom spillet, selv etter at jeg var ferdig med alle oppgraderinger. De ulike gåtene man må lete opp var langt artigere enn det å knerte vakter eller høre på enda mer tulleitaliensk, men jeg koste meg til tross.
Så vi begynte på Brotherhood med en gang. Etter å ha vært på ferie sammen i Roma i juni var tanken på å traske i vante strøk formildende, for vi visste at det kom til å bli kompromisser også her. Assassin's Creed er Assassin's Creed.
Dette spillet startet også noe seigt, men da det først åpnet seg så slukte det meg hel. Ikke bare fristet det meg halvveis ihjel med alskens småoppgraderinger overalt, det hadde også en helt annen stilsikkerhet i elementene jeg ikke brydde meg om tidligere. Klatringen var mer spennende, byen lettere å traversere, historien nær overkommelig.
Oppgjør med gamle fiender
Assassin's Creed: Brotherhood er rett og slett et veldig bra spill. Slettes ikke perfekt, men en sak jeg helt uten forbehold kan anbefale til de fleste jeg kjenner. Ubisoft har funnet en ordentlig spennende rytme, og på to uker gikk jeg fra å vegre meg til Assassin's Creed-avtaler på messer til å glede meg til Revelations.
Det er vel et moral et eller annet sted, men jeg er altfor stolt og trøndersk til å isolere den. Jeg velger heller å skylde på et dårlig førstespill og en oppfølger som kom svært tregt i gang for å forklare hvorfor det tok meg så lang tid å like spillene om Desmond, Altaïr og Ezio.
For noen uker siden kom laget mitt på andreplass i den eminente månedlige spillquizen på Tilt i Oslo. Der rasket jeg med meg en samlepakke med HD-utgavene av Ico og Shadow of the Colossus, samt God of War I og II. Jeg er allerede noen timer inn i Ico, og hater det like mye som sist jeg spilte det, men både det og oppfølgeren skal til pers.
Om så for å ta feil igjen.
