Vi er bare midtveis i The Last of Us-eventyret, men den unge tenåringsjenta har allerede vært gjennom et rent helvete sammen med følgesvenn og pappasubstitutt, Joel. Hun har sett for mye, drept for mange, og levd for lite til å passe inn i støpeformen til den uskyldige lille jenta som vi vanligvis må beskytte i videospill.
– I’m not letting you go, hikster Ellie mens hun knuger hardt om et førstehjelpsskrin.
Her, på akkurat dette tidspunktet i mellomkapittelet Left Behind, er hun på sitt mest sårbare og ensomme. Joel ligger hardt skadet etter et sammenstøt i det overgrodde Colorado-universitetet, og Ellie jobber for å holde ham i live. Helt på egen hånd må hun kjempe mot både ondsinnede gjenger og de smittsomme, infiserte brokkolitrynene, men det er også her hun beviser at hun har ben nok i nesa til å klare seg på egen hånd.
Tapt uskyld
Left Behind dekker dog ikke bare den «forsvunne» perioden av The Last of Us-reisen. I tillegg kryssklippes handlingen med en fortelling fra Ellies tidligere liv – fra tiden før hun møtte Joel, og før hun har blitt smittet av viruset. Det er en betydelig yngre og uerfaren jente vi møter her, med færre bekymringer og problemer.
Faktisk virker Ellies største bekymring å være forholdet til venninnen Riley, etter at de to brøt kontakten et par måneder tidligere. Riley svipper nå innom, og ter seg som om ingenting har skjedd. De to gjør som alle rastløse ungdommer – legger ut på en spennende ferd i det nærliggende kjøpesenterert, der de utforsker vennskapet og verdenen på en bekymringsfri måte.
Kontrasten mellom de to fortellingene er det som driver sidekapittelet fra start til slutt. Der nåtidens Ellie er værbitt, verdensvant og pragmatisk, er fortidens Ellie usikker, lekende og søkende. Nåtidens Ellie stabber gjennom et vinterlandskap på jakt etter det hun trenger, mens fortidens Ellie lever i øyeblikket, akkurat slik ungdommer burde.
«Sorry» – «For what?»
Om fortid- og nåtidshoppingen høres ut som en episode av tv-serien Lost er du ikke langt unna. Måten fortidsdramaet veves inn i nåtiden på er likevel mye mer subtil og diffus, og utover de tematiske kontrastene og hvordan Ellies fortid utfyller personen hun har blitt, henger ikke de to mye sammen. De blir som to adskilte fortellinger som utfyller hverandre mer sporadisk enn konsekvent.
Likevel fungerer det godt. De små nyanseforskjellene gir Ellie et par nye dybdelag, og gjør mye for å menneskeliggjøre henne ytterligere. I tillegg er det mulig å se på universitetet og kjøpesenteret som representasjoner av de to fasene av Ellies liv. Universitetet representerer det kalde, farefulle og ensomme livet med sine grå og brune vegger, mens kjøpesenterets lystige og varme omgivelser vitner om en bedre tid.
Vekslingen mellom de to historiene og omgivelsene merkes nok likevel best når spilleren får ta kontroll over Ellie selv.
Der nåtids-Ellie slakter infiserte, setter fyr på mannevonde banditter og uredd går inn i forlatte bygninger på et kaldt universitetsområde, sprader fortids-Ellie lekent rundt i et kjøpesenter sammen med bestevenninnen. De to konkurrerer i mursteinskasting, vannpistolkriging, og forviller seg også inn i en fotobås for å ta noen kleine bilder. Samtidig spilles det på det nære vennskapet med Riley hele veien, der både Ellie og venninnen utforsker akkurat hvor gode venner de to er, etter at Riley stakk av.
Røffe nye kanter
Av de to måtene å spille på er det tydelig at monsterslaktingen er den mest etablerte. Dette er rett og slett en fortsettelse av måten The Last of Us tedde seg i sommer, med sanking av sakser, alkohol og andre ressurser for som kan brukes til å mekke sammen en spikerbombe eller annet snadder. I tillegg ligger det en halvskjult omgivelsesfortelling om en militærgjengs tragiske endelikt i kulissene for de som graver litt. Skytingen føles lik, monstrene føles like – dette er mer av det samme.
Derfor blir kjøpesenterluskingen betydelig mer interessant, rett og slett fordi det er noe nytt og litt på siden av normen. Men det føles røffere i kantene, selv om aktivitetene for det meste er mer knyttet til det å utforske området og vennskapet. At Naughty Dog derfor har greid å snekre sammen noe som er interessant nok tematisk til å døyve de røffe kantene er noe de skal ha skryt for.
Det burde heller ikke overraske noen at dialogene er svært gode, særlig i videospillsammenheng. Forfatter Neil Druckmann og resten av teamet leverer et manus som stort sett er på linje med arbeidet i hovedspillet, selv om noe av den kontekstuelle dialogen føles for åpenbar til å gli sømløst inn i spillingen. Når Ellie ytrer at hun må følge strømkablene høyt til seg selv, er det ikke vanskelig å høre spilldesigneren lurke som en dukkemester bak linjene.
Og ja, mellomsekvensene er fremdeles gode – både teknisk og med tanke på skuespillerprestasjoner. De er mange og de er lange, men gode nok til å holde på interessen.
Konklusjon
Left Behind bruker akkurat nok tid til å fortelle om Ellie og Riley – om lag to-tre timer er alt som trengs. Det korte tidsspennet gjør at den nedlastbare pakken må være svært effektiv i å etablere det nære forholdet mellom Riley og Ellie, men det mestrer utvikleren godt. De to ungjentene som halvnaivt utforsker verdenen engasjerer, og bærer spillnovellen helt på egen hånd.
At Naughty Dog fremdeles leverer noen av bransjens beste karakterhistorier er veldig flott, og det er i bunn og grunn historien som bærer store deler av opplevelsen. Riktignok er også omgivelsesdesignen av både kjøpesenteret og universitetet sterk, og de to stedene forteller sine egne små historier om livet etter verden gikk av skaftet.
Å stappe et nytt mellomkapittel inn i The Last of Us føles strengt tatt ikke nødvendig, men mest fordi vi har vasset gjennom lignende landskap og fiender i hovedspillet. Å fortelle om Ellies tid før hun traff Joel er betydelig mer interessant og fruktbart, men mangler hovedspillets gjennomførte design. Derfor blir Left Behinds todelte struktur helt nødvendig for å holde på spenningen og variasjonen, og sammen utgjør de to delene mer enn de ville ha gjort på egenhånd.
Dersom du er på utkikk etter andre gode action-eventyr kan du prøve Tomb Raider. Er du mer glad i de nære ting er Gone Home et spill du bør prøve.
The Last of Us: Left Behind er en tilleggspakke til The Last of Us på PlayStation 3 . Du må ha hovedspillet for å spille tillegget.
