LOS ANGELES (Gamer.no): Jeg liker Sonic. Sånn, da har jeg sagt det! Jeg skammer meg ikke og angrer ingenting: Jeg liker å løpe kjempefort gjennom fargerike og spennende omgivelser, jeg liker å sprette fra fiende til fiende i hundre og helvete, og jeg liker å jage nye rekorder på baner som sømløst blander to og tre dimensjoner.
Jeg storkoste meg med Sonic Unleashed og formelig elsket Sonic Generations. Jeg har derimot lite til overs for Segas nyeste storsatsing, Sonic Boom: Rise of Lyric.
Denne gangen har det blå pinnsvinet fått en makeover, og i samme slengen har alt fra figurdesign til spillemåte mottatt en rekke uvelkomne endringer. Sonic Boom: Rise of Lyric ivaretar med andre ord lite, om noe, av det som har gjort Sonic bra i fortiden, og resultatet er et rotete, stygt og klønete action-eventyr.
Blåst fra fortiden
Et action-eventyr sier du? Ja, og det er allerede her det begynner å skurre, for fremfor hyperaktive hopp og sprang er det slåssing og møysommelige gåter som står på tapeten for Sonic når Amy, Knuckles og Tails blir med på eventyr. Dette er ikke første gang Sonic har med seg kamerater på tur, og tankene mine går straks til den personlige favoritten, Sonic Heroes.
Og i teorien kan man kanskje sette de to spillene opp mot hverandre, men selv sammenlignet med et ti år gammelt PlayStation 2-spill er Sonic Boom: Rise of Lyric upolert og utilstrekkelig.
Det hele begynner i en grønn og frodig jungel, og de fire hovedpersonene trasker inn på scenen med døde blikk og tunge føtter. Spillet er satt sammen i CryEngine 3, men jeg har sjelden sett grafikkmotoren kjøre et så livløst spill tidligere: Det er riktignok tonnevis av farger å se på, og Sonic har klart å beholde sin sedvanlige sjarme, men omgivelsene er tomme og tafatte, og animasjoner og ansiktsuttrykk er stive og stygge. Det hjelper heller ikke at de har fullstendig maltraktert stakkars Knuckles i designprosessen.
Figurene ser imidlertid ikke ut til å bry seg med tingenes tilstand, og turen gjennom regnskogen fortsetter. Hva de leter etter er det ikke godt å si, men jeg tar neppe feil hvis jeg påstår at Eggman driver med ugang igjen. På et tidspunkt stikker uansett Amy og Tails av fra resten av gjengen, og jeg står igjen med et 20 år gammelt Sega Genesis-spill, Sonic og Knuckles.
Sonic Jones
Jeg tar Wii U-kontrolleren fatt, og spent på hvor fort jeg klarer å løpe gjennom disse dunkle tempelruinene skyter jeg av gårde – i et rolig gåtempo. Sega-representanten i setet ved siden av meg forklarer at dette ikke er en løpebane, men heller en bane hvor jeg må utforske omgivelsene og dytte en vogn til enden av brettet for å ta meg fram. For å gjøre situasjonen bedre kommer et par rustne roboter ut av buskene, og jeg blir kjapt fortalt hvordan jeg best kan hamle opp med motstanderne.
Dette er i og for seg en enkel bedrift: Sonic har beholdt mange av triksene han har lært i løpet av sine moderne spillutgivelser, og ved siden av å hoppe på fiendenes hoder og spinne lynraskt mot de, kan man også slå fra seg med den nye elektriske pisken hans. Dette er noe alle figurene ser ut til å ha plukket opp i anledning Sonic Boom, og jeg kan ikke annet enn å riste på hodet av hvor malplassert det hele føles. Et lite blått lys skinner langs den glorifiserte snora idet både Sonic og Knuckles tar tak i en maskin midt i jungelen, og drar alt de makter for å åpne veien videre – personlig føler jeg meg litt som en kortvokst, hjulbeint og pelskledd Indiana Jones.
For å gjøre overgangen fra de foregående Sonic-spillene enda tydeligere beveger nemlig figurene seg i sneglefart store deler av tiden, og det er ingenting som minner om hverken fartsfølelse eller spenning. Kampsystemet er en overfladisk knappehamre-utfordring, og selv om Knuckles skal være en smule sterkere enn sin blåkledde venn er det så godt som ingen merkbar forskjell på de to figurenes kampstil.
Ulikhetene blir litt mer synlige når vi beveger oss utenfor bruduljene, og det at Knuckles kan klatre på og grave seg under spesielle jordflekker, mens Sonic kan løpe langs velplasserte ramper bidrar til å skape en viss dynamikk mellom de to figurene. Et stykke ut i demonstrasjonen tvinges de plutselig til å skille lag, og spiller man med én eller flere kompiser på besøk kan dette kanskje bli litt spennende likevel.
Særlig presist kan jeg imidlertid ikke se for meg at det blir, for kameraføringen er klønete, både i tredje- og førstepersons perspektiv. Å, ja, jeg glemte jo helt å nevne at utviklerne har sydd i stand en ekvivalent til Batmans detektivmodus, en modus som brukes til å se gjennom Sonics øyne via gamepaden. Med denne kan man peile ut vegger som kan rives ned, fotspor i sanden og litt attåt – det er bare synd man ikke kan bevege figuren mens man holder på slik, og det å skru av og på denne modusen for å følge en rekke skritt rundt omkring er en fånyttes oppgave.
Hva med løpingen da?
Helt til slutt under demonstrasjonen dulter Sega-karen meg i siden og avslører at jeg godt kan få prøve meg på en løpebane hvis jeg har lyst. Oppspilt velger jeg nok et jungelbrett, men denne gangen et hvor alle fire kompanjonger er med – og nå skal det løpes!
Banen er lagt opp langs en tempelvegg, hvor Sonic og vennene hans raser av gårde mellom steinblokker, trær og springfjær. Den blåkledde protagonisten kan som vanlig trå fra side til side med skulderknappene, og langs veien venter både fartsøkere og snarveier – av og til bytter kameraet vinkel fra to til tre dimensjoner, og i teorien er dette alt som skal til for å lage et spennende Sonic-nivå.
Ruten gjennom tropeskogen er interessant nok, og når det ikke bærer nedover fossefall eller langs tempeltak er det flere looper å ta av. Det triste faktum er likevel at jeg ikke lar meg gripe av løpingen i Sonic Boom: Rise of Lyric: Det går ikke like fort som det man er vant til, styringen er småklønete, og veien er krydret av altfor mange hindringer. Det hjelper heller ikke at omgivelsene ikke er særlig lekre, og sammenlignet med det seks år gamle Sonic Unleashed er dette rett og slett litt stygt.
Kameraet henger også merkelig langt bak til tider, og når det virkelig begynte å gå fort hakket bildet ekkelt mens det prøvde å holde følge. Litt bilsyk måtte jeg bare takke for meg og gå fra Sega-båsen – jeg hadde hverken ork eller lyst til å spille mer Sonic den dagen, i det minste ikke Sonic Boom.
Konklusjon
Sonic Boom: Rise of Lyric er neppe det neste store Sonic-spillet. Utviklerne har prøvd å endre på formelen nok en gang, men også denne gangen har de tråkket i salaten flere steder langs veien. Spillet er ikke særlig pent, det er ikke spesielt utfordrende, Sonic og kompani er en treg og klønete gjeng, og alt fra animasjoner til omgivelser føles utilstrekkelig og upolert.
Det er fremdeles en liten stund til spillet skal lanseres, men jeg er redd for at Big Red Button ikke har nok tid til å redde det blå pinnsvinet fra nok en spillkalkun. Og det er synd, for Sega har tidligere vist at de både kan og vil lage gode Sonic-spill.
Gi oss Sonic Unleashed uten varpinnsvin, gi oss Sonic Generations 2, med andre klassiske baner fra fordums tid. Men, mer enn noe annet, slutt med disse tåpelige eksperimentene og lag et spill som kan underholde, glede og inspirere til fart og spenning igjen – hvor vanskelig kan det egentlig være?
