Unik stemning
Før jeg skribler videre på mitt episke sagn om trønderen i verdensmetropolen, så må jeg bare få en anledning til å lovprise opplevelsen dette arrangementet bød på. Jeg anser meg selv for å være forholdsvis bevandret i LAN-partyenes verden, men det å stå i et digert kompleks og spille det samme skytespillet som 127 andre mennesker i umiddelbar nærhet var svært spesielt.
Det taktiske elementet av spillet ble kanskje ikke fremvist i like stor grad som arrangørene hadde ønsket, mye fordi støynivået var på nivå med noe man gjerne ikke opplever utenfor bortgjemte hangarer i utkanten av Amsterdam, men det hindret ikke dette i å være en heftig opplevelse. Vi ble rullert fra lag til lag etter hvert, og det gikk en del prestisje i å banke de i nabosonen.
Det er vanskelig å sammenligne sjarmen med dette arrangementet med hvordan det samme spillet er i sofakroken, men jeg ser for meg samarbeidsmuligheter i LAN-sammenheng som man aldri har vært i nærheten av. Nå er jeg en stor fan av spill som Battlefield 2, som også byr på store (om enn fortsatt mye mindre) slag mellom store lag, og det er veldig tydelig en lignende appell å spore her. Gi meg et dataparty med MAG-konkurranse og 256 spillere!
Oppgjørets time – del 1
Omsider skulle det hele begynne. God drikke var inntatt, magen var god og mett, jakkelomma var full av tyvlånte sjokoladekjeks som feltproviant og vi skulle endelig ut i ilden. 128 karer stod parate, og i nesten tyve minutter var det egentlig det eneste som skjedde. Det viste seg nemlig at det å organisere en gjeng med villfarne spilljournalister skulle være en enklere oppgave enn å skrape sammen en gjeng med kjentfolk som jobber i samme lokale. Knærne mine verket på dette punktet så fælt at jeg kan ha kommet i fare for å be sidemannen vise barmhjertighet og avlive meg på utsiden, men omsider kom signalet om at det første av to oppgjør mot de som har laget dette spillet stod for tur.
Denne kampen gikk så som så. Jeg mener å ha oppfattet at utviklerne stilte med noen spillere færre enn oss, men det betød ikke at de ikke bet fra seg. Det skulle bare mangle, da de tross alt har sittet med dette i lange tider, men de var ikke så uoverkommelige som først antatt.
Et større problem var det faktum at oppvarmingen til den episke konklusjonen på hele kvelden skulle lide av tidvis ekstreme problemer med Internettlinja. Responstiden kunne gjerne være på opptil 2-3 sekunder, og de med en viss kjennskap til skytespill vet at det er uholdbart. Vi endte opp med å vinne, men under langt ifra optimale forhold. Det er kult nok å vinne en pokal, men om du fikk den fordi du snek deg inn i bocciagruppa i Paralympics så setter du den kanskje ikke på peishylla.
Nye pauser kom, inkludert en intervjuavtale, og det var mer enn nok tid til å skissere en slagplan. Jeg måtte finne en supersolid og ufeilbarlig måte å høste flest poeng på, og om den måten så kvalifiserte som sjoffel og/eller uhederlig så fikk ikke det hjelpe. Jeg bestemte meg etter hvert for å prøve å trikse med å melde meg frivillig til en kommandørposisjon, for så å gjenta førstehjelpstrikset nevnt tidligere. Da den siste, avgjørende kampen endelig begynte, var det med fråde rundt munnen og pinlig målbevissthet.
Oppgjørets time – del 2
Trikset mitt fungerte bare sånn passe bra. Jeg lå jevnt over blant de 15 prosent beste gjennom halve kampen, helt til jeg innså at en annen fyr hadde nesten dobbelt så mange poeng som meg. Noe drastisk måtte gjøres, og jeg kjente at det kokte bak tinningen i det jeg stormet fronten i håp om en oase av erfaringspoeng et sted. På veien kom jeg over et antiluftbatteri, pløyde ned noen fiender i nærheten av det og sprengte det. Det kunne tilsynelatende se ut som om kommandørrollen min gav meg bonuspoeng for å kveste bygninger, for plutselig spratt poengsummen min til himmels.
Da jeg først merket hvilken avkastning dette gav så følte jeg meg som tidenes største idiot som ikke hadde prøvd å gjøre oppgavene spillet har gitt meg tidligere, men denne følelsen ble kjapt overmannet av håp. Et håp om å kunne se tilbake på denne dagen med stolthet, der premien var trygt i havn og jeg satt på flyet tilbake til Trondheim med et perverst glis om munnen. En ny ild var tent i Corpus Lervik, og jeg startet en målbevisst jakt på alt som kunne sprenges.
Det gikk også veldig bra. Ved hjelp av en regelrett heslig spillestil, hvor jeg lå og gjemte meg og ventet på motstanderen på feige plasser, fikk jeg en forholdsvis stabil flyt av erfaringpoeng samtidig som jeg ventet på nye objekter å ødelegge. Poengene raste inn, og på et punkt var jeg den høyest rangerte spilleren. Jeg kunne kjenne laurbærskransen stramme seg rundt hodet mitt, seierskyssene fra de særs lekre MAG-damene fukte kinnet mitt og avisomtalene renne inn. Klokken tikket taktfast, og jeg visste at om jeg gav full gass så var dette min dag.
Så begynte problemene med Internettlinja igjen.
Fiendene hoppet plutselig rundt på sporadisk vis, og det var helt håpløst å treffe noe som helst. De gangene det løste seg opp hadde jeg blitt så frustrert og uhåndterlig at jeg tenkte irrasjonelt og gikk tilbake til gamle fakter. Jeg fikk likevel samlet inn en del poeng, og i sluttspurten var det noen formidable eksplosjoner som polstret statistikken min.
Da oppsummeringen omsider traff skjermen min så viste det seg at jeg var 70 erfaringspoeng unna premien. 70 usle, fordømte poeng unna to billetter samt en VIP-pakke til finalen i Champions League, og kvalmen traff meg i solar plexus som et flyvespark. Jeg holdt på å gå berserkergang der og da, men til slutt måtte jeg innse at det hadde vært ytterst urettferdig om jeg med den motbydelige spillestilen min som førstegangsspiller hadde halt i land denne lekre godbiten.
Det hindret meg likevel ikke fra å søke trøst i et par flasker voksenbrus, før jeg omsider måtte vende snuten mot flyplassen og Stockholms jaktmarker. Der skulle jeg nemlig få bivåne et arrangement i regi av Paradox Interactive. Det kan meget vel ha vært grunnen til at jeg var et funksjonelt menneske i dagene som fulgte, i stedet for å ligge snufsende på sofaen min med en boks Häagen Dazs-is i fanget og Chris De Burge på anlegget.
Konklusjon
MAG har gjort meg til et monster. De infantile uvanene jeg hadde under oppveksten, med brutal broderlig kriging i alle slags spill, har vendt tilbake. Mange års arbeid med sinnemestring, rasjonell oppførsel og et balansert syn på konkurransespilling har vært forgjeves, og det kan se ut som om slusene har blitt satt på vidt gap. Jeg tør ikke å sette Modern Warfare 2 i Xbox-en min nå, i frykt for å ende opp døgnvill i kampen om å igjen komme på toppen av vennelista mi. Jeg tør definitivt ikke å slå fingrene i et MMO-spill igjen, vel vitende om at det finnes en ultramaskin av et menneske der ute et sted i verden som alltid vil ligge et skritt foran meg. Jeg har blitt redusert til et ynkelig monster.
Likevel har det vært en svært fornøyelig opplevelse. Dette spillet fungerte veldig godt i den settingen vi ble bydd på, så får vi se hvilken dom Marius Jentoftsen gir det i anmeldelsen sin neste uke. Faktum er i hvert fall at det legger veldig godt til rette for effektiv, taktisk spilling i stor skala, og sånn sett kan det muligens bli en vinner på LAN-arrangement i lange tider fremover. Internett har kanskje gjort det noe overflødig å samle to hundre mennesker for å spille TV-spill sammen, og MAG er jo hovedsakelig ment å spilles fra sofakroken, men det er noe helt spesielt med å lage den absolutt styggeste grimasen du kan til motstanderen din, hoppe tilbake inn i spillet og vente på frustrerte represalier.
MAG kommer i salg onsdag 27. januar, kun for PlayStation 3.
