Du kan se en videoversjon av anmeldelsen ovenfor.
Tre år etter at A Way Out brakte tilbake sofaspilling med en partner over delt skjerm, kommer nå It Takes Two i håp om å gjenta suksessen. Det blir umiddelbart klart at disse likevel er vidt forskjellige spill – på aller beste måte. It Takes Two har sjarmert oss i senk, og selv om dialogen mellom figurene halter litt, er det null å utsette på spillmoroa.
Cody og May
It Takes Two drøyer ikke med å komme i gang. For bare øyeblikk etter at spillet er i gang er flere ting klart; foreldreparet Cody og May har ekteskapsproblemer, og datteren ønsker på det sterkeste at de skal finne tilbake til kjærligheten. Løsningen blir et aldri så lite Pinocchio-øyeblikk, men et som finner sted momentant istedenfor over natten. Cody og May blir nemlig forvandlet til leker etter å ha blitt grått på, og møter Dr. Hakim, en kjærlighetsguru som gjør alt han kan for å fremme samarbeid og gnister mellom våre to utbrente turtelduer. Sammen skal de – styrt av deg og en medspiller – komme seg gjennom farefulle utfordringer, koselige verdener, psykopatiske episoder, og morsomme, konkurransefylte minispill. Alle bidrar de til å gjøre It Takes Two til en helt unik opplevelse fra start til slutt.
Ingen ende på moroa
Verken Dr. Hakim eller It Takes Two sparer på kruttet. Umiddelbart etter introduksjonen får vi løpe, dobbel-hoppe og smette rundt i beste plattformstil, og det er aldri noe spørsmål om hvor man skal gå eller hva man skal gjøre. Å komme seg fra punkt A til B er alltid morsomt fordi spillet krever kreative, men relativt enkle løsninger på hindringene som ligger i veien. Som regel trengs det alltid to for å komme seg videre, der den ene får den andre frem før den siste gjengjelder tjenesten.
Det spesielle her er også hvordan It Takes Two klarer å gjøre så godt som hver eneste oppgave givende og morsom. Enda bedre blir det når dette faktumet aldri slutter å gjelde. Hver utfordring enten bygger på gamle eller kommer opp med helt nye, og man blir aldri lei av en oppgave før man møter på en ny.
Kontrollene sitter i tillegg så ekstremt godt i henda at det løfter hele opplevelsen enda høyere, og jeg må rose utviklerne for å ha laget kanskje det aller beste plattformspillet på et tiår. Spillets brukergrensesnitt er i tillegg helt minimal, ofte bare begrenset til der knapper må trykkes for å aktivere gjenstander, som leder til en fullstendig sømløs og fokusert spillopplevelse som forblir morsom time opp og time ned, selv om jeg vil anbefale å spille gjennom It Takes Two i biter.
En helt utrolig variasjon
De fleste spill har sine mekanismer forklart og utdypet i begynnelsen, og sentrale konsepter forstås ganske snart. Man vet liksom hva man har å leke seg med ganske tidlig i de fleste titler, selv om de fundamentale konseptene kan bli utfylt og ekspandert. It Takes Two er derimot ekspert på bruk-og-kast, på beste måte. Den enkleste måten å forklare det på er at man går fra å slenge ut spikre og kalle dem tilbake i beste God of War-stil i ett øyeblikk, mens man balanserer på grind-rails som Ratchet i et annet. Snart må man samarbeide om å drepe veps med en nektar-kanon, mens man senere må styre et første verdenskrigsfly mens den andre skyter ned fiender.
Men kreativiteten stopper ikke der. It Takes Two tar oss fra et gammelt verksted, til innsiden av et tre, til et barnerom, en viktoriansk by inne i en klokke, en snøverden i en snøkule, og enda mer, der alle og enhver byr på unike problemstillinger, samarbeidsmuligheter og gjenstander som ofte bare gjelder for den spesifikke seksjonen.
Tam dialog
Når alt annet i spillet er så hinsides bra, er det synd at det feiler på et område man faktisk kunne forvente skulle være bedre: dialogen. Verken Cody eller May er spesielt morsomme. De krangler ofte, men istedenfor at ordvekslingen blir morsom drittslenging, utvikler det seg heller til å bli billige og forutsigbare fornærmelser. Cody og May er derimot på sitt beste når de har sine litt mer stille og alvorlige øyeblikk hvor de faktisk fremstår som ekte mennesker, være det gledesøyeblikk eller melankolske øyeblikk. Kjærlighetsboken Dr. Hakim fremstår også som en figur man har sett før, fremfor å være spesielt original.
Det er jo leit, ettersom It Takes Two forsøker å ikke bare bringe sammen to mennesker, men også to medier – spill og film. Inspirasjonen fra Pixar-filmer er tydelig, men fremstår nærmest aldri som like treffende, som egentlig bare fremhever hvor enormt bra spillingen ellers er.
Konklusjon
Om det kommer til mekanismene, variasjonen, områdene, minispillene eller den nydelige grafikken, er It Takes Two forbløffende og enestående satt sammen fra start til slutt. I fare for å fremstå som bombastisk vil jeg påstå at It Takes Two er det mest kreative og konsekvent sterke narrative plattformspillet noensinne, spesielt med tanke på hvor variert, på aller beste måte, det makter å være time etter time. Spillet finner seg selv opp på nytt etter hvert eneste brett, og det er noe jeg aldri har sett maken til før.
Det er derfor litt leit at figurene selv fremstår som relativt generiske og lite morsomme, selv om det finnes unntak. Heldigvis gjør det lite for helhetsopplevelsen når resten av It Takes Two er så fabelaktig og kreativt som det er – og det er nesten så jeg føler at ordet «kreativt» ikke er dekkende nok. For It Takes Two gjør samarbeid og variasjon på en måte jeg aldri har opplevd før, og topper det hele med fantastiske plattformmekanismer. Hvis du har en venn du har savnet å kunne spille et dedikert samarbeidsspill med, er det ikke et spørsmål engang – It Takes Two anbefales på det varmeste, og jeg er sikker på at du kommer til å bli like sjarmert som meg av hvor enestående dette spillet faktisk er.
NB: It Takes Two lanseres 26. mars til PlayStation 4/5, Xbox One/Series-konsollene, og Windows PC.
