Da kong Andreas I av de Normandie-huset regjerte over de britiske øyer, mye av den iberiske halvøy samt kongeriket Jerusalem, hadde både han og hans forfedre allerede opplevd nok av sykdom og fordervelse. Plager som kopper, tuberkulose og influensa hjemsøkte landsbygden så vel som byene. For å motvirke og hemme effekten av disse dødelige dommene, reiste de sykehjem, biblioteker, fattighus og bygget gettoer for spedalske. I 200 strake år, fra Vilhelm Erobreren til dagens hersker, hadde provinser som Middlesex, Essex og Bedford vokst seg rike. Handelen hadde steget i været, og kjøpmenn kom fra alle verdens hjørner for å handle i rikets hjerte; London.
Skaperen hadde imidlertid andre planer for Andreas I. I år 1271 kom det nytt fra det fjerne østen. En byllepest spredde seg i enorm fart. I løpet av noen måneder nådde den Mesopotamia, og snart var kongens provinser i det hellige land rammet. I årene som fulgte skulle pesten – snart kalt Svartedauden – herje over Europa som apokalypsens fire ryttere. Sykehjemmene i London maktet ikke å holde tritt med antall døde, og de rammede ble samlet sammen og brent på åpen gate. Velstanden sank, og befolkningen stupte i takt med antall gullmynter som fant veien til kongens skattehvelv.
Sykdom og død er hverdagskost i Crusader Kings 2-utvidelsen The Reaper’s Due – men i tillegg til å gjøre en mørk tidsepoke enda mørkere, bringer den også mange kule nye rollespill- og strategimuligheter inn i et spill som allerede byr på det meste.
Provinsen over alle provinser
Det har alltid vært viktig å tenke nøye gjennom hva man skal bruke pengene sine på i Crusader Kings 2. Aller mest har dette vært på grunn av mangelen på dem, men også fordi valget mellom å bruke statskassa på leiesoldater eller eget land er et vanskelig et. Å oppgradere borger og egne landområder har alltid vært dyrt, og ofte prioriterer man å bruke pengene andre steder. Med The Reaper’s Due får vi imidlertid et stort insentiv til å bygge opp våre provinser. Ved å reise en helt ny bygningsgren kalt «sykehjem» kan man nemlig kjempe mot farlige sykdommer og epidemier. Dette koster en hel del med penger, så bare de rikeste herskerne har råd til å forsvare seg mot det verste djevelen sender mot dem. I tillegg betyr ikke en frisk provins bare friske herskere, men det er også ensbetydende med en rik provins.
Er landet ditt sykdomsfritt over lengre perioder, i tillegg til at det opplever relativ fred, utvikler det seg etter hvert en situasjon der byene florerer. Sett bort fra de selvforklarende godene som en sykdomsfri jeg-person har, medfører en florerende provins blant annet økte skatteinntekter. Å beskytte disse provinsene blir derfor viktigere enn før, og jo rikere de blir, jo høyere murer ønsker man å bygge.
Med andre ord fører et slikt nytt fokus på provinsene til at man får enorme insentiv til å utbygge land man allerede eier. Jeg føler meg mer knyttet til Westminster og Jerusalem enn noen gang før, og prøver så godt jeg kan å holde sykdom og krig unna mine kjære landområder. Dette er en god utvikling for et spill som kanskje har forsømt provinsutbygging til fordel for karakterutvikling frem til nå.
Et forandret kampanjekart
Om det ikke skulle være godt nok å se at gullmyntene strømmer inn raskere enn før, forandrer The Reaper’s Due stort på kampanjekartet ved å innføre effekter for de nyinnførte mekanikkene. Når en provins får betegnelsen «florerer», vil det dukke opp sekker med korn over området. Slik fortsetter det til man når stadiet «booming», da man får se greske «overflødighetshorn» pryde landskapet.
Selvfølgelig gjelder dette også for motsatt side av velferdsskalaen. Som før vil en mørk sky senke seg over landet når en epidemi har satt klørne i befolkningen, men om sykdommen virkelig setter seg over lenger tid vil det reise seg gravsteiner – og i verste fall brennende bål med likhauger – som indikerer hvor ille situasjonen i området er. Det er relativt ofte at disse dødseffektene viser seg på forskjellige steder av verden til enhver tid, men høydepunktet nås helt klart under Svartedauden. Det er nesten skummelt hvor forandret kampanjekartet er når hele Europa og Midtøsten dekkes av lik og brann, og ved å klikke oss inn på den nye kartmodusen som viser oss en oversikt over samtidens sykdommer, er det et fryktinngytende syn å se så godt som hele verden farget rødt, prydet med skriften «Black Death».
Effekten av sykdommer generelt, men Svartedauden spesielt, er potensielt enorme. Om du velger å spille med de forhåndsbestemte innstillingene, vil den store byllepesten dukke opp rundt 200 år etter spillets start – og det er bare å «glede» seg. Hele dynastier kan bli vasket vekk fra historiebøkene, og karakterer kan avgå med døden plutselig og brutalt. Crusader Kings 2 har blitt enda mer uforutsigbart og spennende enn tidligere.
Utvidelsespakken lar oss også velge ut en provins som det blir fokusert ekstra mye på, en såkalt «crown focus»-provins. Den valgte provinsen får en fin krone hengende over seg, og hendelsene som dukker opp er både morsomme og spennende, samtidig som de fører til et enda større fokus på provinsutvikling og en personifisering av byene sine. Dette er mikroadministrasjon man kan like.
Mer personlighet, bedre allianser
Der man før bare kunne bli syk på en svært generisk måte ved at man ble tildelt en «ill»-karakteristikk, kan man nå motta en hel del forskjellig. Først får man tegn til sykdom, og så kan man bli verre og utvikle mer alvorlige sykdommer etter hvert. For å motvirke disse har vi imidlertid mulighet til å hyre inn en hofflege. Hvor dyktig denne personen er bestemmes ut i fra legens læringsnivå, og han kan utføre operasjoner som er mer eller mindre vellykkede. Frisk kan du bli – ja, du kan til og med bli kvitt kreft – men ofte hjelper det ikke å utføre årelating. Kanskje ønsker legen å utføre eksperimentelle operasjoner også. Dette gjøres naturligvis på eget ansvar, men hva gjør man ikke for eget eller andre kjæres liv?
Om du nå skulle bli ordentlig syk, si bli spedalsk eller kjenne byllepesten i ansiktet, vil dette nå vises på karakterportrettet. Det er ikke sjeldent at man ser folk med masker a la kong Balduin fra filmen Kingdom of Heaven, eller personer med øyelapper. Dette er ting som gir karakterene i Crusader Kings 2 – samt de nye sykdommene – enda mer personlighet enn det de har hatt før. Om ikke morsomt, så er det i hvert fall skummelt å følge med på hvordan sykdommer og andre hendelser forandrer på land så vel som på mann og kvinne gjennom århundrene.
Utvidelsen kommer også med endringer som ikke innebærer landeplager. Allianse-mekanikkene er blitt oppdatert slik at man ikke automatisk blir med i alliertes kriger, og det er nå mye mer sannsynlig at fremmede herskere vil rotte seg sammen mot deg i storkoalisjoner om du skulle være fryktinngytende nok.
I tillegg er det mye småting som er blitt lagt til. Det er nå mulig å torturere og ydmyke fangene sine, og om du skulle velge førstnevnte er det noen utrolig saftige lyder du får med på kjøpet. Knokler som knuses og bein som knekkes er bare noen av dem. Ekkelt, ja, men morsomt kan det også sies å være. Om det ikke skulle være nok at man nå kan få katter som kjæledyr gjennom spesielle hendelsesforløp, kan man endelig sette opp spillet etter sin egen smak før man starter kampanjen. Så langt det gjøres, så klart. Man kan for eksempel ikke bestemme at man skal ha uendelig med gull eller vinne alle krigene man foretar seg, men det er mulig å bestemme i hvilken grad epidemier vil ha innvirkning på spillet, om det kommer en mongol-invasjon, og hvor mye makt som er viet kvinnen. Dette er utelukkende gode ting, som gjør at opplevelsene blir enda mer personlig enn tidligere.
Konklusjon
Råd er dyre i en tid med få lærde – spesielt når de få med utdanning dør som fluer rundt deg. Det var en forferdelig – men morsom – opplevelse å måtte stenge festningsportene da Svartedauden banket på døren. Maten som kokken kunne tilberede tok snart slutt, og da jeg hadde gått tom for rotter var det bare én annen utvei dersom portene skulle forbli stengte. Kjøtt skulle snart være tilbake på menyen, etter ordre fra en litt gal konge. Tenk på det.
Kong Andreas I døde plutselig av byllepest da pandemien nådde England. Som om det ikke manglet på ting å frykte eller som gjorde tilværelsen uforutsigbar i fortiden, kommer The Reaper’s Due med endringer som fører til at man sitter enda litt nærmere klistret til skjermen enn tidligere. Frykten for sykdommer og landeplager, samt gleden over en florerende provins gjør at man vil bygge i høyden enda mer enn før, som vil si å oppgradere provinsene man har istedenfor å fokusere på å tilegne seg nye.
Det er litt trist at vi ikke har en ordentlig befolkningsmekanikk som viser oss hvor mange mennesker som befinner seg i riket, og dermed hvor stor den direkte effekten av sykdommene er på folket. I tillegg kunne det vært lagt en smule mer arbeid og valgmuligheter knyttet til hvordan man ønsket å bli operert. Dette er likevel bare småting i forhold til alle de flotte nye mekanikkene som skjuler seg i denne pakken.
The Reaper's Due forandrer ikke Crusader Kings 2 totalt, men tilføyer spillet mer spenning og flere morsomme øyeblikk. De nye effektene på kampanjekartet utfyller de tekstbaserte hendelsene, og er en av de største visuelle endringene som er blitt gjort med spillet siden utgivelsen i 2012. Det er også noe å tenke på; mer enn fire år etter spillet ble sluppet fortsetter Paradox Development Studios å komme med utvidelser som endrer spillets gang til det bedre. Det er imponerende i seg selv. Gå nå, venner, og forbered dere på mannen med ljåen.
Kongen er død! Leve kongen! Og for Guds skyld, «bring out your dead!»
