Lære, opplyse og inspirere
«This instrument can teach. It can illuminate and, yes, it can even inspire». Slik beskrev Murrow TV i sin tale. Jeg tror dette absolutt er tilfellet med dataspill også. Jeg har lært mye av spill som Hearts of Iron, Europa Universalis og Civilization. Jeg har blitt opplyst av spill som Drømmefall og Knights of the Old Republic. Jeg har blitt inspirert av spill som Planescape Torment og Beyond Good and Evil.
Murrow fortsetter: «But it can do so only to the extent that humans are determined to use it towards those ends». Det alle disse spillene har til felles er at de ikke har blitt laget med det å lære, opplyse og inspirere som hovedmål. De har blitt laget med det å underholde som hovedmål og de inneholder alle mye krig eller vold. Er dette grunnen til at de stort sett ikke anerkjennes i store deler av massemedia som annet enn tidsfordriv?
Hva om Bethesda eller Bioware hadde latt sin nyeste storsatsning, et spill i størrelsesorden av Mass Effect eller Fallout 3, omhandle historien til en statskritisk journalist i Russland? En stor og komplisert verden å ta seg frem i, dødelige snikmordere å unnslippe, vanskelige materialer å samle, mange politiske saker å veie og viktige saker å avsløre. Det kunne være et ikke-lineært rollespill i en åpen verden drevet av en spennende historie. Action i spillet ville bestå av det å flykte fra fiender og å snike seg frem på farefulle steder for å ta bilder eller samle bevis. Ville spillet være helt sjanseløst på suksess hvis du som hovedperson ikke fikk drepe hundrevis av motstandere?
Det finnes mange lignende scenarioer som kunne ha et seriøst og opplysende tema og likevel inneholde spillindustriens åpenbare fokus på kamp og krig. Eksempler kunne være spill for å beskytte en demokratisk valgt Søramerikansk president fra et kupp ledet av opposisjonen med støtte fra CIA, eller et spill hvor du forsøkte å navigere deg gjennom Cuba-krisen fra 1962 som enten en amerikansk eller russisk leder. Siden slike temaer svært sjelden blir tatt opp i dataspill og nesten aldri i suksessrike storsatsninger, er mye av den generelle kritikken i massemedia derfor rettferdig?
Kritikk er kanskje meningsløst
Selv om jeg gjerne personlig ofte er kritisk til mange kommersielle medier sin dekning av verden eller deres måter å underholde på, er slik kritikk ofte fullstendig meningsløs. Alle selskaper har en plikt til å maksimere profitt for sine eiere. Hvis et selskaps ledelse ikke til en hver tid gjør sitt ytterste for å tjene mest mulig har eierne, som for eksempel aksjonærene i et aksjeselskap, en svært god grunn og rett til å kaste denne ledelsen. Dette er tilfellet for både de TV-kanalene Murrow kritiserte i USA og for TV 2 eller Electronic Arts og Funcom. Slik blir det komplett umulig å klandre den kommersielle spillindustrien for å lage de spillene de tror vil tjene mest penger, noe annet for dem ville være fullstendig meningsløst.
Siden medier som NRK, SVT og BBC er statseide, ligger det i deres grunnidé at de skal opplyse og tjene befolkningen. I hvor stor grad de gjør dette er åpenbart et svært komplisert spørsmål, men at de er noen av verdens beste på å informere og lage opplysende programmer innen de tradisjonelle massemedia har vært klart i årtier. Statseide medieselskaper har også helt klart gigantiske problemer når staten ikke er demokratisk, som for eksempel i Kina eller Nord Korea, og da blir plutselig de statseide kanalene noen av verdenes verste distributører av propaganda.
Denne problemstillingen gjelder også for spillindustrien. Regjeringens kulturpolitikk for filmrådet er følgende: «Sikre et godt og mangfoldig norsk audiovisuelt tilbud». Slik lyder hovedmålet for filmfondet i Norge og det blir i dag brukt til å støtte flere interaktive produkter på norsk også. Er utvikling av spill med hensikt å informere og opplyse avhengige av statlig støtte? Er det naivt å tro at rent kommersielle aktører innen alle medier noen gang kan fokusere på å lage produkter hvor kunnskap og opplysning ikke er noe annet enn bivirkninger for å nå målet om maksimal profitt? Medaljens bakside er kanskje at vi i fremtiden vil se flere dataspill bli brukt som propagandaredskaper slik som Hizbollahs Special Force eller den amerikanske hærens America's Army.
Spørsmålene forblir
Selv om dataspill av alle slag finnes i flere og flere hjem verden over, og mangfoldet blant spillere vokser raskt, har mediet langt igjen til å nå TV og films folkelige høyder. Mine personlige favorittspill har likevel en underholdningsverdi så ekstrem at ingen andre medier kan måle seg med dem i ren tidsbruk. Tenk deg et eksperiment hvor man la sammen det antall timer som har blitt brukt til å se verdens mest populære film, for eksempel The Sound of Music eller Star Wars, og mål det opp mot det antall timer som har blitt brukt til å spille World of Warcraft av alle som har spilt det. Det er liten tvil om at World of Warcraft ville ha vunnet en slik konkurranse med god margin.
Hvis denne trenden fortsetter kan kanskje interaktive produkter på internett ikke bare være fremtidens hovedunderholder men også kanskje fremtidens hovedkilde til informasjon og opplysning. Hvis dette skal skje må dataspill i fremtiden nå ut til så brede masser som TV gjør i dag, og kan kun skje hvis mennesker verden over virkelig ønsker seg en mer interaktiv formidling av underholdning og informasjon enn dagens passive TV-titting.
Jeg tror ingen som virkelig kjenner gode dataspill godt, kan forminske den grad av inspirasjon og opplysning de virkelig kan by på, men tenk om disse spillene hadde kunnskapsformidling og belysning av kritiske temaer som fokus og ikke bare som biprodukter – tenk da hvilke ting som kunne bli oppnådd.
Fremtiden
Murrow går i sin tale så langt som å si at hvis TV hovedsakelig brukes til å distrahere, villede, more og isolere i stedet for å lære, opplyse og inspirere er den: «merely wires and lights — in a box». Dette er en kraftig anklage, men åpenbart en troverdig en fra en journalist av Murrows kaliber som hadde personlig dekket mange av andre verdenskrigs grusomheter og som var en av TV-journalismens fremste pionerer. Er dataspill kun ledninger og lys i en kasse hvis de ikke beriker oss med kunnskap, opplyser og inspirerer oss?
Hundrevis av millioner av mennesker i den tredje verden overlever kun på graden av barmhjertighet som blir vist i rike land. Verden inneholder nok atomvåpen til å utslette nesten alt liv på kloden og samtidig blir nye utviklet og bygget. Vårt forbruk har startet en truende og potensielt katastrofal globaloppvarming ingen fullt ut vet konsekvensene av. Hvor mye mennesker vet om disse sakene og i hvor stor grad flertallet verden over får avgjøre hvordan vi skal takle dem, kan godt avgjøre vår felles fremtid.
Kan man forlange ved starten av et nytt årtusen fra et medium, som kanskje akkurat har blitt voksent, at det også bidrar til å kaste et hjelpende lys over disse enorme utfordringene? Mitt svar er et klart og rungende nei. En kan aldri forlange noe som helst, kun håpe.
