Det er ikke hver dag at et spill fra så langt tilbake som 2004 får en oppfølger, men etter 17 år er det nå klart for et nytt Evil Genius-spill. Mens det første spillet forsøkte å levere et morsomt «James Bond-men-tegneserie-aktig»-spill tidlig på 2000-tallet, gjør den visuelle utviklingen og moderniseringen mellom da og nå at Evil Genius 2 faktisk lever opp til idealet. Spillet er en utrolig sjarmerende ta-over-verden-simulator, med alle de beste superskurk-klisjeene i bakhånd.
Hjem, kjære ondskapsreir
Det er for eksempel få som bestrider at det beste stedet å administrere en fiendtlig overtakelse av verden fra er en vakker sydhavsøy rik på varm sol og deilige palmer. Det er liksom noe ved den fuktige luften som får ondskapssaftene til å flyte, rik som den er på stormannsgalskap-C og genivitamin-D.
Evil Genius 2 er ikke redd for å stappe nesa i skurke-klisjeer og sniffe så hardt det kan – og takk og lov for det. Fra første start er det nemlig tydelig at her finnes alt du trenger for å føle at du er stjerna i din egen spionfilm. Mer enn James Bond-inspirert er Evil Genius 2 en fullstendig perfekt blanding av Austin Powers og De utrolige, med fantastisk og klassisk skurkemusikk, en aldeles herlig grafikkstil, og en god følelse av progresjon.
Fra base til verdensherredømme
Evil Genius 2 er sjarmerende fra første sekund, med nydelig grafikk og animasjoner som står godt i stil med premisset. I Evil Genius 2 skal du nemlig konstruere og utstyre en base med alt en ond organisasjon trenger, og for å gjøre det, trenger man håndlangere og undersåtter som gjør ting for deg. Når du har bestemt deg for å opprette et nytt rom kommer disse verdiløse skapningene så fort de kan, og fjerner blokkering etter blokkering frem til rommet er ferdig uthult. Snart tar de sine tåpelige bein fatt før de kommer med dingser som kan skape møbler og onskapsgreier ut av tynn luft, og hele prosessen ser bare helt nydelig ut. Til tross for at det er de verdiløse, idiotiske lakeiene som utfører dem. Muahaha!
Selvfølgelig skal det starte i det små. Kanskje ikke helt i Seattle Tower mens man sipper Starbucks, men gjerne på en øde øy – selv om det mangler et enormt fjes av undertegnede hakket inni fjellet. Vi begynner med å skape bankhvelv, brakker til arbeiderne (nei, de får ikke bli med i noe fagforbund), kafeteria, og et kraftrom slik at vi ikke trenger å være avhengig av utenlandsk olje. Selvforsyning er naturligvis et viktig prinsipp blant oss superskurk- eh… velvillige, opplyste herrer!
Evil Genius 2 tilbyr en god følelse av progresjon. Etter hvert som man blir rikere og får bygget mer og mer avanserte rom og gjenstander, låses det stadig opp muligheter til å bygge mer og mer spesialisert. Gjenstander jeg gjerne skulle hatt i begynnelsen fant jeg snart ut av at var mulig å bygge likevel på et senere tidspunkt, og det var alltid spennende å få beskjed om at jeg kunne bygge noe nytt som ville gjøre opplevelsen enda morsommere.
For eksempel kunne en ny maskin omgjøre vanlige lakeier til sterke muskelbunter, og senere kunne jeg bygge et eget konferansebord i et eget overvåkingsrom hvor disse muskelbuntene kunne kose seg og chille litt frem til neste gang jeg satte basen på rødt nivå. Rødt nivå trengs nemlig når de godes agenter forsøker å infiltrere basen , som kommer etter hvert som du skaper kvalme og støy rundt om i verden.
Dette bringer oss til verdenskartet, som er så sjarmerende utformet at det gjør meg glad. Verden er delt inn i soner som tilhører forskjellige verdensmakter og mot-agenter, men du kan etablere baser i disse sonene. Her kan du stjele penger, rekruttere spesielle agenter, og hvis du har tiltrukket deg for mye oppmerksomhet, er det lurt å bruke litt penger på å fjerne mistanken. Gjør du ikke det, risikerer du å bli sperret ute fra området i et visst antall minutter.
I likhet med øyparadiset ditt må du spre din innflytelse utover verden, noe som gjøres ved å bygge flere radio- og kringkastingsverktøy hjemme. Sånn henger disse to kartene tett sammen, og dine handlinger på ett sted, får innflytelse på det andre.
Et fortreffelig brukergrensesnitt
Man skulle kanskje tro det ville vært litt kinkig å komme seg mellom base- og verdenskartet. Tross alt skal jo nye områder simuleres, lakeier skal bevege på seg, og verdier skal kalkuleres. Men neida! Alle områder i spillet skapes på et øyeblikk, med en sømløs overgang mellom basen og verdenskartet slik at du aldri trenger å vente på lasteskjermer. I tillegg kan du følge med på hvor undersåttene dine beveger seg fra det ene kartet til det andre, som når de løper til helikopteret på basen, før det flyr av gårde til stedet i verden du pekte på. Spesielt dette synes jeg var kjempekult, og gjør at hele spillet føles sammensveiset og som én helhet fremfor to separate området (som for eksempel forskjellen på kampanjekartet og slagmarkene i Total War-spillene).
Selv om det er mye som foregår på skjermen, gjør det faktisk ikke så mye når menyene er så enkle å bruke. Nede på skjermen har man en oppgavelinje hvor du finner alt du skulle trenge, og man kan endre på alt man har skapt ved et enkelt klikk på gjenstanden. I tillegg får man morsom informasjon om lakeiene sine ved å trykke på dem, og man kan se hvilke arbeidere som er tilknyttet hvilken arbeidsstasjon.
I tillegg til å bygge kan man også forske frem ny teknologi som åpner for nye muligheter, fullføre sideoppdrag som kan utfylle lommeboken, og få detaljert informasjon om hvordan det går med leiret ditt.
Alt er rett og slett veldig lett tilgjengelig, på samme tid som systemene åpner og lukker seg sømløst og uten ventetider.
«Oh behave»
Evil Genius 2 parodierer som sagt alt du vet om superskurker og filmene de kommer fra. Om det ikke er den perfekte og passende musikken du sannsynligvis har hørt variasjoner av før (men det er bare bra), er det alt det sjarmerende som foregår i bakgrunnen som kommer til å fengsle deg. Det er mye god humor her, men det beste er definitivt forbeholdt det som foregår under spillets gang, og ikke nødvendigvis gjennom dialogen. Lakeiene har nemlig mange gøyale animasjoner, bakgrunner, jobber og utseender, som gjør det en fryd å spille.
Dessverre er ikke dialogen like perfekt. At man må trykke seg videre gjennom samtalene selv stopper noe av flyten, og snakker om flyt, så er det ikke nødvendigvis noe feil ved stemmeskuespillet, men det er presentasjonen av det som blir sagt som gjør at jeg aldri ler når Maximilian eller de andre superskurkene åpner munnen. Kanskje har jeg humret litt her og der, men munnen forblir like lukket som Fort Knox (men ikke lenge muahaha).
Konklusjon
Har du lengtet etter delt sanntidsstrategi- og sim-spill, er jeg ikke i tvil om at du kommer til å digge Evil Genius 2. Her er virkelig alt man trenger i et godt superskurkspill; musikken, grafikken, og alt det andre som gjør opplevelsen komplett.
Dialogen kunne vært bedre skrevet, men alle de morsomme småtingene som finnes rundt omkring ellers veier definitivt opp for feilstegene, og om det er alt man kan bygge eller de sømløse overgangene fra det ene til det andre, ender Evil Genius 2 opp med å tilby en gøyal og givende opplevelse som kommer til å gi deg mange timer med superskurkmoro – spesielt når optimaliseringsgenet slår inn, og du finner ut at å starte en ny kampanje for å gjøre det enda bedre høres ut som en veldig god idé.
