TV-serien basert på The Last of Us gjør det stort for HBO om dagen, og har allerede slått flere rekorder for det renommerte produksjonsselskapet. Selv om handlingen i serien er utelukkende fantasi, er det kanskje ikke alle som vet at premisset – hvor mannevond sopp infiserer levende organismer og forvandler dem til zombielignende skapninger – har dype røtter i virkeligheten.
Vi har sett nærmere på hvordan de disse soppene faktisk fungerer, og henvendt oss til professor emiritus ved biovitenskapelig institutt ved Universitetet i Oslo, Klaus Høiland, for å finne ut om det er hold i The Last of Us' lek med biologien.
LES OGSÅ: Vår anmeldelse av HBO-serien The Last of Us »
Går til angrep på insekter
Soppen som står sentralt i The Last of Us' dystopiske univers er ingen ringere enn Cordyceps, også kjent som snylteklubbe eller åmeklubbe på norsk. Og disse finnes faktisk i virkeligheten, men har langt fra den samme ødeleggende påvirkningskraften som i seriens univers. I stedet påvirker åmeklubbene hovedsakelig insekter, deriblant maur og sommerfugler.
– Når det gjelder Cordyceps-soppen, er det slik at de går inn i nervegangliene som blant annet styrer bevegelsen til beina til insektene. Det kan på sett og vis sammenlignes med marionettedukker, hvor soppen står og trekker i trådene, beskriver Høiland.
– Åmeklubbene manipulerer insekter til å gjøre som soppen ønsker, som for eksempel ved å få sommerfugl-larver til å grave seg dypt ned i jorden. I andre tilfeller angriper soppen maur og får den til å krype ut på toppen av et strå for å bite seg fast der. Soppen livnærer seg deretter på kroppen til mauren og vokser over tid ut av insektet. Og da er man i Alien-territorium med en gang, ler han.
Forskeren medgir at han ikke hadde hørt om The Last of Us før vi tok kontakt, men er både nysgjerrig og engasjert når jeg forteller ham om det vitenskapelige premisset for serien og hvordan forfatter Neil Druckmann har vridd og vendt på det som er veldig virkelige biologiske fenomener.
– Innenfor science fiction kan det helt klart være realistisk, men saken er at et insekts nervesystem og vårt eget nervesystem er ganske forskjellig, selv om det også er visse likheter. Begge har jo ganglier, synapser og alt det som skal til, men det som er litt typisk for et insekt er at den har langt mindre nerveceller.
– Likevel er det ganske ufattelig hva insekter kan få til: Vi vet hvordan bier kan danse, fortelle hverandre hvor blomster er; og de kan til og med kjenne igjen folk! Mens maur kan gjøre de mest utrolige ting, slik som soldatmaur i Afrika som kan bygge broer for å flytte på store kolonier, forteller han med stor iver.
Høiland påpeker at vi mennesker har en langt større og mer komplisert hjerne, og at det så vidt han vet ikke finnes sopper som kan påvirke oss på denne måten. Han gjør likevel et poeng ut av at det finnes parasitter som forskerne vet påvirker pattedyrhjerner og med det også muligens menneskehjerner, men at dette er på en litt annen måte enn Cordyceps' angrep på insekter.
LES OGSÅ: The Last of Us-skaperne forklarer hvorfor tredje episode er så forskjellig fra spillet »
Kan påvirke risikovurdering
HBO-utgaven av The Last of Us går langt dypere inn i den vitenskapelige materien enn originalspillet. Allerede i den aller første scenen i serien diskuterer to epidemiologer hvorvidt sopper av typen Cordyceps kan tilpasse seg for å etter hvert kunne ta kontroll over menneskehjernen.
En av forskerne i åpningsscenen påpeker hvordan sopper ikke har noen grunn til å utvikle seg for å tåle menneskers kroppstemperatur, hvorpå den andre trekker fram global oppvarming: Hvis soppen over tid kan lære seg å tåle den økte gjennomsnittstemperaturen på kloden, vil den ikke i samme omgang også kunne tåle den påkjenningen det er å infisere et menneske?
Og det er nettopp dette som skjer i The Last of Us' univers. Høiland synes tydelig det er et spennende premiss, men avfeier det også som ren sci-fi:
– Men jeg kan skyte inn at det finnes parasitter som manipulerer pattedyrhjerner, og vår hjerne også. Det er riktignok ikke sopp – foreløpig vet vi ikke om noen sopper som gjør dette, men det kan godt være vi en eller annen gang finner ut av at det finnes.
– Det finnes en parasitt ved navn Toxoplasma gondii som verstveksler fra mus til katter. Denne parasitten legger seg i hjernen til musa og påvirker den til å begynne å like, og til og med oppsøke katter. Når katten så spiser musa, overføres parasitten videre til katten hvor den går i tarmen og utvikler seg til et nytt stadium, forklarer han.
– Noen spekulerer at de som eier og koser mye med katter kan komme til å få i seg Toxoplasma gondii, og det er enkelte som mener at særlig de som tar mange risikoer – typisk de som driver med basehopping og den slags – kan være angrepet av parasitten. Dette er selvfølgelig veldig spekulativt, innrømmer Høiland.
Han legger til at Toxoplasma gondii er en nær slektning av malariaparasitten, og understreker at naturen er full av uhumskheter.
Virkelighetens zombier
En stor grunn til at det går så galt som det det gjør i The Last of Us, er måten Cordyceps påvirker menneskene som blir infisert.
Soppen nøyer seg nemlig ikke med å ta kontroll over og livnære seg på sin nye vert, men får i tillegg den infiserte til å oppsøke andre mennesker – dette er i håp om å spre infeksjonen videre.
Dette gjøres hovedsakelig via bitt, noe Høiland knytter direkte til virkeligheten:
– Spredning gjennom bitt er fullt mulig. Hvis soppen for eksempel lager ukjønnede sporer som går i spyttet, i spyttkjertlene, vil det være sammenlignbart med for eksempel hvordan rabies sprer seg.
At de infiserte forvandles til tankeløse og hvileløse skapninger, på linje med typiske zombier, er han også positiv til.
– Det er jo nettopp slik at disse maurene blir til det man kan kalle zombiemaur, og det gjør biller og sånn også. Så det er helt riktig å kalle dem zombier – levende døde, konkluderer han.
HBO har allerede bestilt en ny sesong med The Last of Us.
Skal fortelle hendelsene fra The Last of Us Part II »
