Spill er en stor del av livet til mange, men fører mestringen i spillene til at unge menn føler seg som tapere i samfunnet?
Eivind Trædal hadde et interessant spørsmål, kanskje til og med påstand, på sin facebookside her nylig, også publisert på bloggen sin.
(For ordens skyld, Trædal spiller, i likhet med store deler av det politiske Norge. Han skrev selv at han ville moderert seg i en kronikk og la opp til en debatt, så ta dette mer som en intro til en diskusjon over et interessant tema enn svar på det spesifikke innlegget.)
Kan radikalisering av unge menn være fordi de ser verden som gaming?
Kort fortalt var påstanden at følelsen man opplever i spill, de som er designet for å være akkurat passe vanskelig, gir en mestring du ikke kan få andre steder. Det er en villet opplevelse av verden som gir deg passe utfordringer, og så kan du med litt innsats, etter å lære reglene og metoden komme deg fremover.
Men så… Sporer det av:
«Og hva er den viktigste ‘questen’ til en ung mann? Hvilken ‘achievement’ er det han drømmer mest om å oppnå for å imponere venner og omverdenen? Den samme som til alle tider: å få pult. Og her kommer det store problemet: det seksuelle spillet er (i alle fall for heterofile) et spill der unge menn opplever at det er kvinner som bestemmer reglene.»
Derfra gikk det videre til at manglende mestring fører til ekstrem aggresjon mot feminismen som helhet og økende kvinnehat.
En liten kjepphest: Radikalisering er ikke et begrep man bør kaste rundt seg, det har strenge akademiske kriterier som er litt mer enn «vridning mot en politisk ytterkant». Vi har noen sånne i Norge, men de er politiske demokratiske partier.
Radikalisering er prosessen mot ekstremisme: Villigheten til å bruke eller støtte vold for politiske mål. Det har definitivt vært radikalisering og ekstremisme her, som har ført til drap. Men igjen – «å ikke få pult» eller å «hetse kvinnelige spilljournalister» eller «burde sjekke blodtrykket om noen er litt skeiv i spill» er ikke det samme som å være incel, en del av den ekstreme bevegelsen med voldspotensial, som hyller terrorister.
Det er heller ikke akkurat noe nytt med et instrumentelt syn på kvinner og dating. Og ikke noe bare nåtidens mannesjekke-YouTubere på tidvis absurd vis fremlegger med mindre enn fagfellevurderte teorier om inndeling i personlighetstyper. Alfa og sigma er det nye «født under vannmannen med jupiter i ascendanten og sensitivt indigobarn».
De av oss som har vært litt lenger på de dustete sidene av internett husker «Pick Up Artists» og The Game. Igjen med «om du gjør dette og dette kommer sex til å skje». Særlig artig var konseptet «negging», å gi komplimenter med en innebygd fornærmelse.
Jeg kan ikke understreke nok hvor latterlig det er å stå i bar og å bli fortalt at jeg er pen til tykk dame å være. Takk, jeg vet.
Men det finnes andre ting enn puling.
Ett av de større skiftene i spillkulturen de siste 20+ åra var en modning av mediet i takt med at snittalderen på spillerne gikk opp, og et bredere segment representert både i spill og i kulturen rundt. I det minste tilsynelatende. Eldre millennialkvinner gamer vi og. Det førte også til en savnet akademisk tilnærming. Det var sørgelige saker på leselistene mine i 2007.
Det igjen førte til et lite kulturkrasj mellom de som vet hva en kritikk er i kulturverdenen («en marxistisk kritikk av spilløkonomi i World of Warcraft»), og de som mente kritikk var et angrep på mediet i seg selv. Dermed også angrep på spilleren. Særlig hos de som hadde «gamer» som identitet heller enn hobby.
Det angrep også «nerdenes underdog-story». Igjen et identitetsspørsmål.
La oss forbigå den politiske utnyttelsen av «gamergate» i Breitbart et al. i Trump første runde. Denne teksten er allerede lang nok. Holdningene var ikke kun en grasrotbevegelse, men tungt reklamert med store penger. Det var smått absurd sett utenfra å plutselig være «politikk i spill» ved å.. eh.. være i dem.
Og så ble spill bedre. Det er ikke like tøft og macho med bra dialog og karakterutvikling og kompleks bakgrunn, det er ikke det.
Det er ikke flertallet: Klagene på at Lara Croft har fått mindre pupper er ikke et universelt fenomen blant spillere, uansett kjønn. De av oss med litt erfaring som moderatorer på forum eller kommentarfelt er mer enn klar over at det er en håndfull av de mest høylytte som gjør mest ut av seg, på alle fløyer, og at det er nødvendig å holde sjakk på det så flertallet i midten ikke blir skremt vekk.
Men det skremmer jo vekk de rabiate til sine egne ekkokammer, subkulturer, og parasosiale forhold til tilhørende subkulturelle mediefigurer. Grupper som virkelig kan være ufyselige i flokk. Særlig lite dannet er når storheter med stor følgerskare går etter spesifikk navngitt person, fullstendig klar over hva slags fans de har.
Tilbake til andre ting enn puling.
Helt separat fra spill har vi sett en hard reaksjonær bevegelse som har vokst stor nok til å være en kulturell og politisk faktor. Den er ikke høyrevridd økonomisk, men kulturelt reaksjonær. I tillegg er det en bevegelse der litt (eller store deler av) av appellen er at den er performativt slem, i mangel av bedre ord.
Når nær alle spiller, ville det vært meget rart om denne politiske utviklingen ikke sev inn i spillkulturen også.
Enda en kjepphest av meg er at utenforskap, en faktor i sånne bevegelser, strengt tatt er konstruert og av økonomiske og sosiale årsaker. Det er ikke tilfeldig hvem av oss som faller utenfor arbeidslivet, en annen arena for mestring og mening i livet. Dette landet er besatt av folks arbeidsliv. Det er det første folk spør om: «Hva gjør du?». Senest dagen før jeg skriver dette ble en venn satt i forlegenhet av spørsmålet over en øl. Vi har en stor og voksende andel av befolkningen, uansett kjønn, som ikke finner plass i arbeidsmarkedet av strukturelle årsaker.
Er det rart at spill og fellesskap over mestring der har tung appell? Og at å skylde på noen er nærliggende?
Det finnes andre ting enn puling.
Ensomhet tar livet av deg. Vi er en sosial ape og trenger være i flokk, noe mange av oss oppdaget de siste årene mer enn vi skulle ønske.
Søken etter fellesskap, forklaring og mening er en sterk driver mot nettkulturer. Noen er mer positive enn andre, for å si det mildt.
Det er en mangel på sosiale arenaer der folk som faller utenfor den tradisjonelle norske organiserte fritiden kan finne hverandre. Korps og fotball er ikke saliggjørende for alle. «Satsing på e-sport» treffer virkelig ikke alle ungdommer som foretrekker spill fremfor langrenn. Folk må få treffe hverandre over det de har til felles.
Så kan det jo hende at dersom du henger litt med folk av hvilket nå enn kjønn du foretrekker, over en interesse dere deler, kan det kanskje føre til et kyss i et smug likevel.
Og så, til orientering: I hele min tid i Gamer har jeg ikke mottatt en eneste hetsende eller truende melding, selv som kvinne som har skrevet om politikk og sex og sånn i spillblad. Jeg har ment ting i medier et helt arbeidsliv til nå, og er i likhet med mine kolleger mer enn vant til engasjerte lesere som truer med seksuell vold og slikt, men har her et gledelig lite fristed i gamer-fellesskapet.
Så dårlig står det ikke til.
