Hvis du har fulgt mine skriverier på Gamer.no over de siste syv årene, vet du allerede hvilket forhold jeg har til serien – du kan få en oppfrisker ved å lese mitt drøye tilbakeblikk på Kingdom Hearts II, men hvis du ikke har tid til det (noe jeg har full forståelse for) kan jeg så det kort som at jeg elsker Kingdom Hearts.
Jeg vet at serien er full av feil og mangler, men det er likevel umulig å komme utenom dens betydning for godt over halvparten av mine 25 leveår. Det blir dermed også vanskelig å dømme Kingdom Hearts III, den latterlig etterlengtede avslutningen på Xehanort-sagaen fra et helt og holdent objektivt ståsted – 17 år med spillglede, latter og eventyr er ikke noe man glemmer i en fei. Og det bør man heller ikke hvis man skal få det aller meste ut av det vellet av innhold, fortellinger og muligheter Kingdom Hearts III har å by på.
Historien er viktigst
Kingdom Hearts III er det siste spillet i den årelange sagaen Kingdom Hearts har fortalt siden lanseringen av det første spillet i 2002, og sånn sett leverer det så absolutt som forventet. Her følger vi nok en gang ungfolen Sora på eventyr gjennom en rekke magiske univers – med seg har han sine faste følgesvenner, Donald og Langbein, og målet for reisen er å redde verden fra mørkets lumske krefter.
Og det er egentlig det, kort fortalt. Å faktisk spille Kingdom Hearts III og følge med på historien underveis, er imidlertid alt annet enn «kort fortalt». Her formelig kryr det av plottpunkter fra de foregående spillene i serien, og skal man ha sjanse til å følge med og ha noen meningsfull tilknytning til det som foregår underveis, bør man helst ha kjennskap til samtlige.
Vi snakker da om mer enn bare de to første nummererte spillene i serien: Kingdom Hearts III henter ideer og detaljer fra absolutt alle spillene som har kommet fram til nå, både i form av helt essensielle elementer som dukker opp i Birth By Sleep og 358/2 Days, men også via mindre viktige detaljer fra spill som Re: Coded og Chain of Memories.
Dette er fortsatt Kingdom Hearts, og da vet du liksom hva du får.
Til og med det ymse mobilspillet, Unchained χ, (som jeg i utgangspunktet gir mer eller mindre blaffen i) blir dratt med på notene.
Det de alle har til felles er det faktum at alt snøres sammen på en særs tilfredsstillende måte – i hvert fall for meg som virkelig bryr meg om dette. For andre, som kanskje har vokst litt fra Kingdom Hearts, eller aldri helt forstod magien som lå bak den kompliserte formidlingen og de mange side- og forløperspillene i utgangspunktet, vil det være betydelig mindre å hente her. Dette er fortsatt Kingdom Hearts, og da vet du liksom hva du får.
For min del har Kingdom Hearts IIIs historie så godt som alt jeg ser etter: Den er storslagen, slagkraftig og rørende på alle de riktige måtene, og når alt er sagt og gjort, sitter man igjen med en følelse av at dette virkelig er slutten på noe stort og mektig. De siste to ukene har jeg derfor ledd og grått om hverandre, og aldri følte jeg at det var noe som ikke passet inn i helheten – alt stemmer liksom i Kingdom Hearts III.
Hvordan utviklerne har klart å få de ulike puslespillbitene til å passe sammen på denne måten er jeg fremdeles ikke sikker på. Det er tydelig at Nomura og kompani har tatt noen snarveier her og der; det er øyeblikk hvor opplevelsen er meget lite subtil; og det er ikke alt som gir like mye mening på første gjennomspilling, men helheten er altså så full av hjertevarme og glede at det er umulig for meg å ikke storkose meg stort sett hele tiden.
Disney i sitt ess
Til og med brorparten av Disney-verdenene har masse fint og matnyttig å by på: For ja, Disney betyr faktisk noe denne gangen – det er det ikke alle Kingdom Hearts-spill som kan skryte på seg. Betydningen er av og til klar som dagen – slik som når man trasker gjennom Hercules' svar på antikkens Hellas for å finne tilbake til glemte krefter eller må beskytte Elsa og Anna fra Organization XIIIs mystiske planer – men som regel er det en mer tematisk forbindelse som knytter de ulike Disney-verdenene opp mot Sora, Donald og Langbeins reise.
Her lefler utviklerne med ideer knyttet til hjertet ved å se nærmere på hvordan tøydukker fra Toy Story, roboter fra Big Hero 6 og vandøde piratkapteiner fra Pirates of the Caribbean i det hele tatt kan eksistere, og disse koblingene er ganske så fiffige når man tenker over det.
En håndfull av Disney-fortellingene er nok likevel fremdeles litt på siden av det som foregår ellers i spillet. Spesielt Monsterbedriften og Ole Brumm faller i den mindre betydningsfulle kategorien: Førstnevnte byr på en lang og strabasiøs ferd gjennom trange ganger og endeløse kamper uten mye direkte påvirkning fra noen av nøkkelspillerne i serien, mens sistnevnte er en totalt ubrukelig ansamling av det samme minispillet fordelt på tre ulike nivåer.
Likevel treffer utviklerne svært godt på det meste av det andre de forsøker seg på. Noen av universene, slik som verdenene som baserer seg på To På Rømmen og Frost, er nærmest direkte gjengivelser av filmene de stammer fra, mens andre igjen, slik som Toy Story- og Hercules-verdenene er mer frittstående i sin avbildning. Det de alle har til felles er måten de virkelig klarer å fange og videreformidle det det aktuelle filmuniverset er kjent for.
Man får leke sjørøver, utforske undervannshuler og styre slagskip sammen med Jack Sparrow; på besøk hos Rapunzel får man ta fysisk del i den naturlige undringen og nesten barnlige leken ungjenta opplever idet hun rømmer fra tårnet hvor hun har tilbragt hele livet sitt; og tror du jaggu ikke Frost-universet klarer å presse inn et sangnummer eller to. Alt flyter veldig fint sammen, og det at nærmest ingen elementer føles malplasserte eller overflødige er antagelig spillets største styrke.
Større er stort sett bedre
Totalt er det en god del færre Disney-verdener som blir fremstilt i Kingdom Hearts III, men det tror jeg egentlig bare spillet er tjent med. Ikke bare får de nivåene som er med her mer tid i rampelyset, men de er også fysisk større og mer imponerende enn noensinne. Hercules' univers er et prakteksempel på dette: Det som tidligere var en liten treningsarena og et par områder i dødsriket, er nå en langstrakt og omfattende verden som strekker seg fra en gresk bykjerne og helt til toppen av deg greske gudefjellet.
Det er også svært få lasteskjermer, slik at man i praksis kan bevege fra bunnen av Olympen og nesten helt til toppen uten å måtte laste et nytt område. Manko på lasteskjermer er uavkortet positivt – all den tid hvert sted man besøker føles mer som en del av en større helhet – mens de massive verdenene kan være både til hjelp og til bry. Det er som sagt mye spennende å se på og gjøre i hvert område, men noen omgivelser blir rett og slett litt for store for sitt eget beste.
Som tidligere nevnt bruker man for eksempel lang tid på å traske gjennom de betongtunge gangene i Monstropolis, men også det å rote rundt i en sump i Kingdom of Corona, lete etter deler av Olaf i Arendelle eller å samle klosser i Toy Box er alle eksempler på aktiviteter som etter hvert kan tære på tålmodigheten.
Sånn sett er nok ingen av de ulike verdenene perfekte, men nok en gang må jeg understreke at spillet treffer langt oftere enn det bommer på de ulike aktivitetene.
Variasjon i kamp
Det samme gjelder også for det nye og forbedrede kampsystemet. Man løper fortsatt rundt med seriens karakteristiske keyblade for å denge heartless, nobodies og unversed. Eventyret begynner relativt rolig, med enkle kombinasjonsangrep og løssluppen bruk av magiske egenskaper, men det tar ikke lang tid før slåsskampene begynner å ta en mer omfattende form.
Etter hvert må man sjonglere en rekke unike evner og ferdigheter til enhver tid, alle hentet og forbedret fra sine motparter i andre Kingdom Hearts-spill: Her kan man løpe opp vegger og skli på rekkverk som i Dream Drop Distance; Sora benytter ulike transformasjoner som ligner ganske mye på drive-formene i Kingdom Hearts II; og jaggu tror du ikke han benytter seg av reaction-kommandoer og superangrep som er som snytt ut av nesa på Birth By Sleep-spillene.
Det er også en del nytt å spore her, enten du påkaller magiske fornøyelsespark-attraksjoner med «Attraction Flow», kaster seg inn i «mechs» i utvalgte deler av spillet eller bare kombinerer en rekke av de tidligere nevnte egenskapene i et sømløst kombinasjonsangrep.
Det at man står fritt til å styre mye av dette selv, ved å manuelt bla gjennom reaction-kommandoer, fjerne animasjoner på enkelte angrep, tilpasse kombinasjonsangrep og regelrett skru av egenskaper i menyen, er en svært god ting – mange angrep og transformasjoner kan ta litt tid, og da er det greit at spillet lar deg friere velge hvordan du vil at kampene skal utspille seg.
Måten spillet håndterer bruken av ulike keyblade-variasjoner, ved å ikke bare la deg veksle mellom tre utvalgte våpen på sparket, men også ved å la deg oppgradere dem underveis i spillet, er også et stort steg i retning mer variasjon og større frihet. Dette sikrer at man lett kan bytte til en keyblade som egner seg godt i de situasjonene man ender opp i til enhver tid, mens muligheten til å oppgradere våpnene sine betyr at man også står langt friere enn tidligere til å velge det nøkkelbladet man liker aller best i aksjon.
Selv fikk jeg tidlig sansen for den vanlige utgaven av våpenet, Kingdom Key, som for første gang kan brukes utenfor den første håndfullen verdener: Dette våpenets transformasjon lar deg bruke en rekke kjente angrep fra tidligere spill i serien, og i tillegg gir det liksom bare mening at dette er våpenet Sora bruker i kamp og i mellomsekvenser.
Spillet har med andre ord mye å sette seg inn i, og som et hvilket som helst actionrollespill tar det litt tid før opplevelsen kommer ordentlig i gang. Da er det til gjengjeld veldig gøy å spille Kingdom Hearts III. Det eneste virkelig store aberet med slåssingen, er det enkle faktum at spillet er altfor lett. Selv på «proud», den tøffeste vanskelighetsgraden, døde jeg ikke mer enn en håndfull ganger – jeg trengte aldri å grinde for å nå nye nivåer, og en del av de mer intrikate mekanikkene, slik som muligheten til å påkalle ulike «summons» og evnen til å lage mat på Onkel Skrues restaurant for å tilegne seg ulike bonuser, forsvant litt i mylderet av funksjoner.
Kvalitetspreget
En stor del av opplevelsen, både i og utenfor kamp, er den fenomenale visuelle stilen spillet sogner til. Her leverer utviklerne grafikk i verdensklasse: For det første makter de å gjengi brorparten av Disney-figurene i tilnærmet den samme kvaliteten som det de har på filmlerretet.
Dette blir spesielt tydelig i verdener som baserer seg på mer moderne, dataanimerte filmer som Toy Story og Frost. Woody og Buzz ser enormt livaktige ut, med mange av de samme kjennetegnene som i filmserien sin – for eksempel på måten Woody løper på eller hvordan Buzz sikter med laserstrålen sin – mens Elsa, Anna og resten av hurven fra Arendelle formelig spretter ut fra det yndige snølandskapet de befinner seg i.
At det aller meste foregår innad i spillmotoren, slik at man naturlig kan hoppe inn og ut av mellomsekvenser – i noen av de tøffeste overgangene på denne siden av Ringenes Herre-spillene på PlayStation 2 – er også et digert pluss.
Noen figurer og sekvenser ser riktignok litt rare ut: Mange av de sivile som vaser rundt i gamle Grekenland, et og annet ansiktsuttrykk og et par områder hvor lyssettingen er nokså uheldig, skiller seg negativt ut, men for det meste er det visuelle altså av ypperlig klasse.
De mange effektene som sprer om seg i kamp er også en svært viktig del av denne helheten. Det kunne lett blitt for mye av det gode, og i begynnelsen er det litt vel mye som skjer på skjermen til enhver tid, men etter hvert som man vender seg til kampsystemet, blir også kakofonien av effekter en naturlig del av spillet.
Dette gjelder også når man er ute på tokt med gummi-skipet sitt. Sekvensene hvor man reiser fra verden til verden har som regel vært noe av det svakeste med de foregående spillene i serien, men i Kingdom Hearts III er det virkelig ikke så aller verst. Ikke bare har man langt større frihet til å velge hvor og hvordan man skal fly rundt omkring, men omgivelsene man utforsker i denne modusen – enorme stjernetåker og tettpakkede asteroidefelt fulle av skatter, hemmeligheter og fiender – er også vanvittig pene.
Det blir straks tydelig at denne delen av spillet er utviklet av hjernene bak det interessante PlayStation-spillet Einhänder – det føles rett og slett bare godt å styre gummi-skipet, og jeg liker det overraskende godt. Dette er noe jeg så absolutt kommer til å tilbringe mer tid med nå som jeg omsider er ferdig med spillets historie.
For å koble alt sammen, har Yoko Shimomura og hennes medhjelpere kokt i hop et lydspor som er aldeles fantastisk. Her er det noe for enhver smak, enten man liker kolossal korsang, storslagne strykere eller en ny vri på en Disney-slager. Musikk fra tidligere spill er også noe som blir brukt jevnt og trutt, og disse er med på å ta den emosjonelle tilknytningen til et helt nytt nivå. Spillets utgave av Dearly Beloved er aldeles majestetisk, de forskjellige figurenes temalåter er stadig like nydelige og den nye temalåta (med Utada Hikaru og Skrillex(!) ved roret) vokser stadig på meg. Det er rett og slett bare utrolig bra.
Konklusjon
Som en kulminasjon av en 17 år gammel spillserie, er Kingdom Hearts III intet mindre enn et mesterstykke. Her nøster utviklerne opp i det som kan krype og gå av tråder, plottpunkter og subtile detaljer fra de åtte foregående spillet i serien, og det nesten uten å vike en tomme fra den velkjente stilen og den tematiske overbevisningen Nomura og gjengen hans har fulgt siden begynnelsen.
Det blir med andre ord fortsatt en del snakk om lys, mørke, vennskapets kraft og hvordan våre hjerter forbinder hverandre – noen vil nok mene på at serien burde ha utviklet seg i en litt mer voksen og moderne retning, men da tror jeg også litt av poenget og den enkle magien serien er kjent for hadde forsvunnet underveis.
Kingdom Hearts har alltid vært en fargerik blanding av tårevåt melankoli, moral nappet rett fra Walt Disneys lærebok og bittersøte eventyr som handler om å redde verden og finne prinsessa, prinsen og kongen (som for anledningen er Mikke Mus). Dette gjelder fortsatt i Kingdom Hearts III, og allerede ut fra dette vet du antagelig om dette spillet er for deg eller ikke.
Uansett hvordan man vrir og vender på det, er resultatet en heisatur som definitivt egner seg mest for de som har fulgt serien siden unnfangelsen i 2002 og som også har klart å følge med på de mange spennende sidesprangene, forløperne og oppfølgerne som har blitt lansert siden den gang. Uten forkunnskap fra spill som Birth By Sleep, 358/2 Days og Dream Drop Distance vil mange av de viktigste øyeblikkene og deres enorme slagkraft gå upåaktet hen.
Det er riktignok også en del interessant å oppleve her for de som ikke har denne forkunnskapen: Spillbarheten er formet som et variert og overdådig actionrollespill; rent audiovisuelt er det latterlig mye å sette pris på her, fra den nydelige grafikken og det eksepsjonelle stemmeskuespillet, til den sedvanlig gode musikken; og hvis man bruker litt tid på å lære seg de ulike figurene å kjenne via utviklernes egne forklaringer og oppsummeringer (som ligger fritt tilgjengelig i spillets menyer), kan man nok ha det ganske så trivelig med Kingdom Hearts III tross alt.
Hvis man ser nærmere på alle de ulike elementene spillet har klart å presse inn i en 30 timer lang fortelling, er det nesten utrolig at spillet er så bra som det det faktisk er. At de mange bestanddelene i det hele tatt klarer å forholde seg til hverandre uten at den ene spillmekanikken spiser den andre, eller at noen av figurene eller fortellingene tar unaturlig mye plass i løpet av reisen, er intet annet enn imponerende. Her kan man se hvordan Sora og kompani reagerer på Let It Go og denger titaner på vei opp Olympen i det ene øyeblikket, før man i det neste lager mat med rotta fra Ratatouille og trasker gatelangs i San Fransokyo. Det flyter for det meste utrolig godt, og de ulike Disney-verdenene passer perfekt inn.
Som alle andre spill i serien er nok heller ikke Kingdom Hearts III en perfekt opplevelse. Tempoet er kanskje spillets største problem: Noen verdener blir i overkant store, mens det andre ganger skjer litt for lite mellom hver mellomsekvens. Jeg merker også at jeg gjerne skulle hatt enda mer av den overhengende historien bakt inn i den første halvdelen av spillet – dette er nok en situasjon som er unik for meg og andre blodfans, men jeg merket tidvis at jeg gikk rundt på Disney-tokt mens jeg aller mest ville finne ut hva som skjedde videre med Axel, Kairi, Organization XIII, og Riku.
Utover dette er det eneste store aberet at spillet er i overkant lett, selv på den høyeste vanskelighetsgraden. Akkurat dette er det likevel naturlig å tro at utviklerne kan fikse med en fremtidig inkluderingen av den velkjente «critical mode»-vanskelighetsgraden. Og når det er på plass, tror jeg Kingdom Hearts III kan fort kan ende opp som det beste spillet i serien.
Allerede nå er det enormt bra: Kingdom Hearts III er en milepæl, ikke bare som det første Kingdom Hearts-spillet lagd fra bunn av på denne konsollgenerasjonen, men også som enden på en årelang era. Måten alt til slutt kommer sammen på, både i form av spillmekanikker, det audiovisuelle og den omfattende historien som fortelles underveis, er ganske enkelt noe helt utenom det vanlige. Det er helt klart ikke for alle, men for de som vet hva de går til og kan sette pris på seriens teft for fargerike, spennende og hjertevarme spilløyeblikk, er dette akkurat det man har ventet på i alle disse årene.
Fikk du med deg da vi så tilbake på det aller første Kingdom Hearts?
Les tilbakeblikket her »
