WARSZAWA (Gamer.no): Det føles som om de polske utviklerne i CD Projekt RED har arbeidet på The Witcher 3 i en evighet, og når spillet kommer ut i mai er det to år siden jeg først så The Wild Hunt i spillbar tilstand. Etter å ha dinglet spillet foran oss i så lang tid var det med stor glede at jeg satte meg ned med en slagkraftig PC i den sølvhårede monsterdreperens hjemland for å spille Geralts siste eventyr.
Rolig start
Det hele starter med en form for introduksjon som lærer deg hvordan du kontrollerer Geralt of Rivia i kamp, og hvordan du bruker evnene som skiller ham fra vanlige mennesker. Denne delen er relativt konsis og er like mye en innføring i bakgrunnshistorien til spillet. Jeg skal holde denne sniktitten helt fri for avsløringer, men som vi har sett i de foregående spillene i serien spiller ulike kvinner en stor rolle i protagonistens motivasjoner.
I åpningsscenen får vi se en naken Geralt som sitter i badestampen. Han flytter på beina slik at han skrever ordentlig for spilleren mens et tilfreds glis åpenbarer seg i ansiktet hans. Jeg humrer for meg selv. Den kleine humoren er definitivt i god behold og jeg kan ikke annet enn å verdsette den spøkefulle og provokative holdningen spillene har til sex og nakenhet. Og det ser ut til at det er nok av hud å skue i Wild Hunt. Etter bare en times spilling er Geralt tilbake igjen i stampen, og denne gangen mens tre tjenestepiker skrubber ham etter beste evne – Geralt nyter behandlingen han får og igjen humrer jeg.
Den mørke verdenen hvor monstre lurer bak hver en stubbe, hvor menneskene er enda slemmere enn monstrene, og storpolitikken alltid innhenter en stakkars «witcher», har kontinuerlig vært den største styrken i spillserien. Likeledes har kampene vært den største svakheten. Det første spillet eksperimenterte med noen litt for alternative kontrollmekanikker for sverdsvingingen, og i oppfølgeren Assassins of Kings maktet ikke utviklerne å gjøre kampene taktiske og involverende nok.
Underholdende kamper
I The Witcher 3 fremstår dette som mye bedre. Man har egne knapper for raske slag og harde slag, for å kaste magi, for å bruke dingser, og for å slenge seg unna fiendens angrep. Et tastetrykk bringer opp egenskapshjulet som raskt og effektivt lar deg aktivere nye magiske angrep eller andre dingser mens tiden nesten står stille.
Ulike motstandere byr på ulike utfordringer og tvekampen mellom Geralt og hans fiender virker mer dynamisk enn tidligere. På «normal» vanskelighetsgrad vil enhver væpnet konflikt kunne by på en utfordring. Hvis man bare svinger rundt seg med sverdet uten noen tanker for taktikk vil Geralt gå i bakken raskere enn du kan si «monstermat».
Eksempelvis møtte jeg på tre ulver ute i skogen. Det var på et åpent område og jeg hadde ingen steder å vende ryggen mot. Ulvene samarbeidet og angrep meg fra ulike vinkler, og ved å bare fokusere på sverdet mens jeg desperat forsøke å unngå de stadig nye angrepene fra de glefsende beistene, ble jeg totalt utmanøvrert og nedkjempet. I neste forsøk tok jeg i bruk de magiske evnene til Geralt. Ved å bruke «Yrden»-formelen la jeg en magisk felle som bandt opp noen av ulvene for en liten stund. Dette ga meg nok pusterom til å slå ut en ulv av gangen. Dermed var det som for et øyeblikk siden så ut som en umulig kamp plutselig blitt en fair fight.
Jeg liker med andre ord hvordan kampene er lagt opp, og utviklerne ser ut til å ha fokus på detaljene som er avgjørende for at spillet skal flyte bra. Når Geralt oppdager at fiender er i nærheten trekker han automatisk det sverdet som er anbefalt til fienden (sølvsverd til monstre, stålsverd til folk) uten at du trenger å fikle med hvilket sverd som var hvor. Minikartet viser nøyaktig hvor dine falne fiender ligger slik at du lett kan grafse ut av dem diverse kroppsdeler som du kanskje trenger til å mekke noe spennende.
Den dystre monsterjegeren
I tillegg til kampene synes jeg også at Geralts «witcher-sanser» fungerer svært bra. Det er en egen modus man kan gå inn i hvor viktige ledetråder lyser opp i rødt, mens utstyrskister og lignende blir gult. Denne detektiv-modusen ser ut til å brukes relativt mye, og i jakten på monstre og mordere må Geralt samle en del informasjon og løse noen mysterier. Med denne modusen aktivert oppdager han fotspor, duftstier og andre avsløringer som vanlige folk ikke får med seg.
Nettopp det å jakte på noe(n) er en stor del av spillet. Er det et monster som må drepes så er det ikke bare å gå til nærmeste fjelltopp å knerte det. Du må samle informasjon, kanskje skaffe noe utstyr til å lage en spesiell drikk eller lokkemat, og du må forhandle om betaling. Det at mange av monsterjaktene er laget som større og sammensatte oppdrag liker jeg svært godt, og ofte får Geralt muligheten til å gjøre noen valg som påvirker utfallet. Noen monstre kan forhandles med, og kanskje kan du ofre en av de unge pikene i landsbyen for å gjøre den kommende kampen litt enklere. Det er mange avgjørelser å ta, men i god The Witcher-ånd er det sjelden at noen av alternativene fører til en lykkelig slutt.
Wild Hunt er nemlig like mørkt og dystert som sine forgjengere. Siden du kontrollerer Geralt og ikke en selvvalgt person legges det en del føringer på hvordan du kan opptre i spillet. Protagonisten ser ut til å balansere på en tynn moralsk line strukket over gråsonen. Du kan vippe ham litt i den ene eller andre retningen, men han kan aldri være den uselvisk gode helten, eller den skikkelige dritsekken. Du kan la være å hjelpe folk i nød, eller du kan ta på deg oppdrag uten å ta betalt for det, men Geralt er til syvende og sist seg selv lik, og når man gjør seg komfortabel med at man ikke kan være hvem som helst, så fungerer det veldig bra for historien sin del.
Som i for eksempel Mass Effect-spillene er det lagt inn enkelte valg som har en tidsfrist på seg. Da gjelder det å være rask på avtrekkeren, men jeg undres fortsatt litt på hvor stor effekt valgene dine egentlig har. Av det jeg har sett så langt så har du makten til å påvirke folks skjebner, men det ser ikke ut til at Geralt kommanderer en større innflytelse på samfunnet rundt seg.
Mange av oppdragene virker svært forseggjorte og ikke minst unike. Jeg fant ingen «gå dit og lever dette»-oppdrag. Oppdragene inneholder gode fortellinger som formidles med interaktive filmsekvenser av høy kvalitet, med en svært bra dialog. Musikken i spillet er også nydelig, og det nærmest oser høy produksjonsverdi av spillet, særlig i de store oppdragene. På den datamaskinen jeg spilte var også spillet svært nydelig å se på, og utviklerne bedyrer at PC- og de to konsollversjonene skal se så godt som identiske ut. For øvrig kommer jeg ikke over en eneste hurtigknappsekvens.
Trenger man en åpen verden?
Det overhengende spørsmålet er vel kanskje hvordan dette spillet fungerer nå som det skal være en stor åpen verden. Det kjedelige svaret er at man nok må spille det betydelig mer enn jeg har fått mulighet til for å få ordentlig overblikk over verdenen og hvordan det fungerer. Samtidig er det et par ting jeg bet meg merke i.
Når du får oppdrag så varierer de veldig i hvordan de utspilles i sammenheng med den åpne verdenen. Noen av dem er helt sømløst integrert slik at alt foregår «i det fri» og sandkassen fremstår som en naturlig arena. Andre oppdrag nærmest separerer deg komplett fra det åpne, og det føles litt rart. Det er selvfølgelig en balansegang her, men dersom det forekommer i veldig mange oppdrag at man ikke bruker den enorme verdenen man har skapt så kan man spørre seg hvorfor den er der i det hele tatt. Forhåpentligvis er den mer enn bare noe du må gjennom for å komme deg fra A til B.
Verdenen er stor – veldig stor. Du må beregne en del tid på å forflytte deg rundt på kartet. Noen steder støtte jeg på forskjellige sideoppdrag og ulike interessante ting, mens andre steder var det lite spennende å skue. Jeg er spent på om de klarer å fylle denne verdenen med nok innhold. Hvis ikke så kan transportdelen bli litt traurig.
Du kan hurtigreise i spillet, men bare mellom gitte punkter. Du låser opp nye hurtigreisepunkter ved oppdage nye veiskilt, men du kan ikke reise til et slikt skilt fra hvor som helst. Du må stå ved et tilsvarende skilt for å kunne hurtigreise. Dette betyr at du ofte må slå opp i kartet, finne ut av hvor det nærmeste veiskiltet er, og så kave deg bort dit før du kan hurtigreise til byen på den andre siden av verden, eller hvor du nå skal. Det opplevde jeg som litt slitsomt, men samtidig er dette en måte å hindre at du hurtigreiser på et tidspunkt hvor det kanskje er ment til å skje noe i sammenheng med et oppdrag.
Geralt sin trofaste hest, Roach, er hans følgesvenn gjennom spillet. Med et kjapt knappetrykk plystrer monsterjegeren og hesten kommer løpende, uansett hvor du befinner deg. Hesten frakter deg betydelig raskere rundt i verden, og den har en fin «auto»-funksjon når den rir langs veier, ikke helt ulik den som finnes i Far Cry 4. Men det å ri utenfor veiene var en dårlig opplevelse. Hesten bråstopper i greiner og evner ikke å unngå å treffe trær. I tillegg stopper den ofte opp ved små steiner eller skråninger, mens den andre ganger bykser lett over hindre. Dette er noe CD Projekt RED må fikse før spillet lanserers, ellers er ikke hesten et brukbart alternativ i lengden.
Småplukk
Etter en høst hvor flere storspill ble lansert med mange problemer har The Witcher-utviklerne valgt å gi seg selv ekstra tid for å unngå de samme fadesene som enkelte andre spill har slitt med. Jeg klarte ikke å finne veldig mange store problemer i spillet. Det var ingen mennesker uten ansikter å skue, men ett og annet pussig dukket opp. Det var blodflekker som flimret, en tilfeldig fyr i en landsby gikk og bar på en usynlig kasse, og på et tidspunkt når jeg plystret på hesten dukket den opp under vann. Med andre ord er det litt igjen enda å fikse for utviklerne, men jeg vil bli overrasket om spillet har noen enorme problemer når det slippes.
Ellers har spillet noen elementer som lett kan bryte innlevelsen, og som i hvert fall jeg ikke setter særlig pris på. Folk flest reagerer for eksempel ikke på om du tar tingene deres. Du kan valse inn i et hvilket som helst fattigstrøk og plukke med deg de få eiendelene disse stakkarene har uten at de løfter et øyenbryn. Noen steder var det vakter som passet på de hendig utplasserte utstyrskistene, og da gjaldt den samme regelen som i Skyrim: det er greit å åpne opp kisten og kikke oppi, men ikke å ta noe.
Mye av utstyret er låst til spesifikke nivåer. Dersom Geralt ikke er nivå 12 kan han ikke bruke det fete sølvsverdet du nettopp fant. En slik Diablo-måte å begrense hvor mektig spilleren blir setter jeg ikke pris på, og jeg opplever det som litt latskap fra utviklerne sin side. Hvis jeg ikke skal kunne bruke dette sverdet før om mange timer, så ikke gi det til meg nå, da. Geralt serverer også en rekke monologer, og det er kanskje flisespikkeri fra min side, men det hadde vært mye bedre om vi heller fikk dem servert som tankeprosesser enn at han labber rundt og prater til vinden.
Konklusjon
Når det er sagt er det ingen tvil om at jeg etter drøye tre timer med spillet ønsker at jeg kunne spilt mye, mye mer. Oppdragene jeg rakk å spille var særdeles tilfredsstillende, og monsterjaktingen var også veldig underholdende. Spillet bruker en del tid på å sette deg inn i det politiske maktspillet som foregår og forventer at spilleren har en viss interesse for historien.
Selv om det er artig å hugge hodet av store monstre, og la nevnte hoder henge og dingle fra salen din mens du rir gjennom takknemlige folkemasser, handler The Witcher også om noe mer. Det er et produkt med mange historier å formidle og jeg ser for meg at det fort kan gå i overkant av 100 timer å få med seg alt som er interessant i The Witcher 3: Wild Hunt. Det at jeg gleder meg til et slikt maraton burde være en god indikasjon på min generelle oppfatning av det jeg så langt har fått spille.
Har du sjekket om du trenger å bytte ut noen PC-komponenter før 19. mai?
Dette er kravene The Witcher 3 stiller til PC-en din »
Reise og opphold til Warszawa ble betalt av utgiveren, Bandai Namco.
