Pokémon er tilbake, og etter at fjorårets nyutgave av Pokémon Yellow formelig svidde av alle nostalgiplugger, sikter serien nok en gang framover. Resultatet er Pokémon Sword og Pokémon Shield, den åttende pokémon-generasjonen og de første offisielle rollespillene i serien som noensinne begir seg ut på en vaskekte hjemmekonsoll.
Mye skulle med andre ord tilsi at dette kom til å bli starten på noe helt nytt for den årelange spillserien, men slik har det likevel ikke blitt.
Spillparet har riktignok brukt den nye og forbedrede teknologien for å lage et større og penere univers enn noensinne tidligere, men bortsett fra dette uteblir de virkelig store nyvinningene. Det er selvfølgelig litt skuffende at utviklerne ikke har tatt større sjanser, men samtidig er det vanskelig å ikke storkose seg med det man faktisk får servert her.
I Shakespeares bakgate
Som seg hør og bør for en ny pokémon-generasjon, er Sword og Shield satt til en helt fersk region av det stadig mer omfattende pokémon-universet. Etter rundturer i liksomutgaver av New York, Frankrike og Hawaii i de tre forrige generasjonene, får vi denne gangen besøke seriens svar på Storbritannia, også kjent som Galar.
Her venter gule kornåkere, svarte skoger, røde mursteinsbygg og alt annet man kan finne på å forbinde med de britiske øyer. Omgivelsene er sedvanlig vakre og svært varierte – det er nesten som om spillmediet nok en gang forsøker å fortelle oss at Storbritannia er mer enn bare regnskyll i Edinburgh og asfalt i London.
Spillet ser altså utrolig lekkert ut, og mye av æren skal gå til den fenomenale bruken av farger: hvorhen man snur seg er det noe som skiller seg ut fra omgivelsene, enten det er spennende flora eller enestående fauna.
Faunaen er selvfølgelig de mange pokémon-skapningene som ikke bare dukker opp i gresskledde områder, men som nå også trasker fritt og freidig rundt i den åpne verdenen. Dette er en direkte videreføring fra fjorårets Let's Go-spill, og det fungerer utmerket også her.
Spesielt godt fungerer det i spillets splitter nye påfunn: «wild area». Dette er et massivt område som strekker seg over store deler av verdenskartet og som huser store mengder ville og sjeldne pokémon. Rent visuelt er ikke dette området mye å skryte av, men det får likevel et helt eget liv takket være de uhorvelig mange skapningene man kan snuble over her.
Det er ikke noe som å se ørene på en av favorittmonstrene sine stikke opp av en busk i det fjerne; å snu seg rundt og stå ansikt til ansikt med en gigantisk kjenning er utrolig forfriskende; mens det å se et monster du aldri har sett tidligere i det fjerne er skikkelig spennende. Man velger da selv om man skal løpe bort til det aktuelle beistet, og tilfeldige sammenstøt er så godt som helt borte.
At utvalget av monstre forandrer seg avhengig av vær og vind, med en rekke ulike parametere som endrer seg for hver dag som går, gjør det hele ekstra interessant. Man vet liksom aldri hva man kan komme til å se neste gang man er ute på tur, og sånn sett klarer dette området å fange essensen av Pokémon-serien på en herlig måte.
Tradisjonstro til tusen
Ellers gjør man som man alltid har gjort: Man slåss mot trenere man møter langs veien, tøffer seg opp til å takle de lokale gymlederne, okker seg over innpåslitne rivaler og hanskes med en og annen kjeltringbande. Alt dette er stort sett akkurat som forventet i Sword og Shield. Og det er kanskje dette, det faktum at spillene leverer det man kan forventet og er så sabla tradisjonstro, som er det som skuffer aller mest denne gangen.
Eventyret viser riktignok flere gode takter underveis, slik som muligheten til å velge bort opplæringsdeler hvis man har erfaring fra tidligere spill, færre langdryge mellomsekvenser og et mer eller mindre skoftet kjeltringplott. Alt dette fører til at dette antagelig er det mest strømlinjeformede og brukervennlige spillet i serien til dags dato (uten at det noensinne rekker å bli grusomt lett slik de to forrige generasjonene).
Likevel skulle jeg virkelig ønsket at utviklerne tok større sjanser nå som de først har vendt nesen mot en ordentlig hjemmekonsoll (all den tid Nintendo Switch også kan kobles til storskjerm for den som liker den slags). Men dessverre uteblir disse risikoene – til sammenligning tok både X og Y og Sun og Moon langt større sjanser, og dette føles rett og slett hakket for trygt for sitt eget beste.
At jeg da fortsatt storkoser meg stort sett hele tiden, er et tegn på at kjernen Sword og Shield sogner til holder seg ekstremt godt selv 23 år etter seriens begynnelsen med Red og Blue. Det turbaserte kampsystemet, hvor man må finne ut hva motstanderen er svak mot og, lære nye angrep og nå nye nivåer etter hvert som man banker flere og flere fiender, er stadig like givende, og det er vanskelig å ikke la seg rive med på moroa.
400 er mer enn nok
Utvalget av pokémon man kan fange er likevel det aller, aller viktigste, og her synes jeg Sword og Shield klarer seg veldig bra. Også denne gangen er det en bråte nye skapninger som har blitt introdusert – omtrent 80 luringer har blitt med som en del av den nye generasjonen – og her er det litt av hvert å ta av.
For eksempel falt jeg øyeblikkelig pladask for den merkverdige vannfuglen Cramorant; saueskapningen Wooloo er det plent umulig å ikke like; og slåssblekkspruten Grapploct banket seg raskt vei inn i hjertet mitt. Det finnes selvfølgelig også en del vesener som ikke faller like godt i smak (jeg ser på dere, Impidimp, Cufant og Thievul), men disse vil antagelig være noen andres favoritter.
Sett over ett synes jeg nivået er stadig høyt, selv om jeg antagelig liker den forrige generasjonen en del mer enn denne. Den syvende generasjonen var til gjengjeld ekstremt vass, så at Galar ikke når helt opp er ingen stor skam.
Pokédex-en fylles ut av et hav av monstre fra de tidligere generasjonene, men denne gangen er ikke alle med på lasset. Dette har skapt stor ståhei i opptakten til spillenes lansering, men ikke overraskende går det altså helt fint at Sword og Shield ikke har med samtlige 890 skapninger.
De 400 som faktisk er her holder mer enn nok. Variasjonen er svært god: De er fra alle mulige generasjoner og kommer i alle mulige typer, så hvis du ikke klarer å finne noe du liker her, er det nesten bare ditt problem og ingen andres. Selv har jeg faktisk fått opp øynene for den femte generasjonen i Sword og Shield, mye takket være det flotte utvalget av Unova-skapninger som er med moroa.
Apropos gamle skapninger: Også denne gangen får en rekke monstre fra tidligere generasjoner servert nye versjoner som har endret utseende, type og angrep etter hvert som de har emigrert til Galar. Her har blant annet Farfetch'd, Linoone og Corsola har fått helt nye utviklinger, og det er fortsatt stor stas å se disse nye tolkningene av gamle kjente. Likevel synes jeg stadig at de kunne dratt dette konseptet enda litt lenger.
Stor, større, Charizard!
Dette blir spesielt tydelig når man ser hva utviklerne i stedet har fokusert på: «dynamaxing». Dynamaxing er det nye, store denne gangen, og kommer da i stedet for mega-evolusjoner og z-angrep. Og hva er det? Joda, det har seg nemlig slik at det kommer spesiell energi opp av jordskorpa i Galar, og denne lar følgelig pokémon vokse seg gigantiske i kampens hete. Noen av disse endrer til og med form og fasong når dette skjer, litt som med de tidligere nevnte mega-evolusjonene.
Her får man se massive utgaver av kjente og kjære monstre, deriblant en ekstra fluffy versjon av Eevee, en ekstra sinna Machamp, en ekstra lang Meowth og den ente utgaven av Charizard. Selv om jeg skal innrømme at effekten er kul og at angrepene man får tilgang på virkelig sparker fra seg de første par gangene, er det ikke så mye å skrive hjem om etter hvert som man kommer lenger ut i spillet.
Konseptet er rett og slett litt teit, og jeg føler egentlig at det bare gjør universet enda mer rotete enn det det allerede er for mulige nykommere. Vi har mega-evolusjoner, hvorfor ikke bare lage flere av disse i stedet for denne lokale varianten som aldri noensinne kommer til å bli aktuelle i noen fremtidige spill?
Konklusjon
Pokémon Sword og Pokémon Shield er uten tvil de peneste og fysisk største innslagene i den årelange rollespilleserien, men likevel er nok ikke dette det store generasjonsspranget mange kanskje hadde sett for seg. Til det er mange av animasjonene for stive, historien for intetsigende og opplevelsen generelt altfor tradisjonstro.
Og det er synd, for i kraft av å være de første spillene i rekken som er helt og holdent utviklet for en stasjonær Nintendo-konsoll, burde disse spillene rett og slett tatt langt flere sjanser og vært en langt større forbedring i forhold til 3DS-generasjonene.
Men mye står fortsatt på stedet hvil, ikke bare teknisk, men også på idéfronten. Der Sun og Moon eksperimenterte med formatet på alt fra gymkamper til bruken av HM-angrep, virker det som om Sword og Shield mer eller mindre følger den samme formelen som alltid.
At jeg likevel elsker det aller meste jeg får servert her, vitner da om hvor utrolig solid denne formelen faktisk er. For det at kjernen i Sword og Shield er nærmest uforandret, betyr også at det fortsatt er utrolig koselig og engasjerende å jakte på lommemonstre. Spillene formelig flommer over av fine farger, varierte omgivelser, finurlige personligheter og spennende rollespillmekanikker, og det er mye å ta seg til når man først lar seg bite av samlebasillen.
Den nye generasjonen har som forventet litt av hvert å by på, men det generelle nivået er stadig på et høyt nivå, med mange spennende skapninger å oppdage og fange.
At man nå kan se pokémon som vandrer rundt omkring er sånn sett svært positivt, og det er utrolig spennende å utforske det massive «wild area» som formelig kryr av unike skapninger avhengig av vær og vind. Her snubler man stadig over nye og gamle favoritter, og dette fører til at det å finne en gjeng på bare seks kumpaner man kan ta med seg på tur er vanskeligere enn noen gang. Det at Game Freak ikke har med samtlige 890 lommemonstre er med andre ord ikke noe stort savn.
Og det er egentlig ikke nyvinningene heller. Spillets overgang til hjemmekonsoll kunne som sagt hatt utrolig mange flere nyheter og interessante ideer (og dermed vært et enda bedre spill), men enn så lenge er dette mer enn godt nok for et typisk Pokémon-spill.
For andre spennende Nintendo Switch-spill, kan vi anbefale actioneventyret Astral Chain, spøkelsesjakten Luigi's Mansion 3 og strategispillet Fire Emblem: Three Houses.
