Hva gjør du hvis spillet du lager ikke har en eneste original idé? Vender du tilbake til tegnebrettet for å gjøre opplevelsen mer unik? Eller hyrer du inn et kjent ansikt for å fronte produktet og håper på det beste?
Uansett. I Unknown 9: Awakening spilles hovedpersonen av Anya Chalotra, anerkjent for sin rolle som Yennefer i Netflix-serien The Witcher.
Ja, så redder vi dagen
Unknown 9: Awakening er det første spillet fra Montreal-studioet Reflector Entertainment. Spillet er også en del av et større univers, med tegneserier, podcaster, bøker og annet.
Jeg har ikke satt meg inn i de andre Unknown 9-produktene, men kan i hvert fall si at jeg har kranglet meg gjennom spillet. Jeg sier kranglet, ikke fordi Unknown 9: Awakening er spesielt utfordrende, men fordi opplevelsen er et eneste rot – både teknisk og i selve spillingen.
Spillet plasserer oss i skoene til Haroona – hvis stemme og likhet gis av nevnte Chalotra. Hun er en Quaestor som kan benytte seg av energien fra mellomriket The Fold for å manipulere verdenen rundt seg. Eller, for å si det på en annen måte, hun er en typisk magikerperson med typiske magikerevner.
I jakten på å hevne drapet på sin mentor, vikles Haroona inn i skurkenes plan om å frembringe verdenens ødeleggelse. Spillere blir nødt til å redde dagen, gjennom en kombinasjon av å tilegne seg nye evner, få med seg medhjelpere på ferden og kamper. Så mange, mange kamper.
Vi har Uncharted hjemme
Spillmessig byr Unknown 9: Awakening på en slags Uncharted-opplevelse som du fikk av bestemor en gang hun hadde vært på loppemarked. Medhjelperen din for store deler av spillet er til og med en aldrende hvit mann med lang fartstid som skattejeger.
På overflaten ser alt omtrent ut som det skal, men graver du bare litte grann dypere er det mye som er veldig feil.
Haroona utkjemper kampene sine med bare nevene, ispedd med stadig flere Am-evner etter hvert som du kommer lenger i spillet. Muligheten til å ta kontroll over fiender og sette dem til å angripe hverandre er for eksempel artig nok. Jeg likte også godt animasjonene til spillets snikangrep, som knerter alt utenom sjefsfiender på ett slag.
Kampsystemet er imidlertid så underutviklet at det knapt nok er noe som henger på greip.
Kameraføring, kontrolleroppsett og omgivelser byr stort sett på en større utfordring enn hva fiendene gjør. Heldigvis er styrkene du kjemper mot dumme som brød, og med litt manipulering av spillets systemer kan du etter hvert unngå kampene nesten fullstendig.
Lusk deg innpå en fiende bakfra, snikangrep, alle får vite hvor du er, gå rundt et hjørne, alle glemmer hvor du er, finn en ny fiende å luske deg innpå, snikangrep, og så videre, og så videre. Skulle fiendene mot formodning følge etter deg rundt hjørnet, kan du bare bruke usynlighetsknappen eller huke deg ned i høyt gress.
Altfor ensformig
Kommer du deg gjennom en lengre sekvens med flere fiender, blir du belønnet med en ny sekvens med fiender. Da utviklerne spilte Uncharted for inspirasjon kom de tilsynelatende ikke så langt som til gåteløsingen.
Resultatet er en opplevelse som veksler mellom filmsekvens og kamp, og nesten aldri noe annet. De få gangene det dukker opp en roligere puslesekvens, går det stort sett i å vinkle kameraet i riktig retning og trykke på en knapp mens du står helt stille.
Jeg er heller ikke så begeistret for måten spillet løser hemmeligheter. Disse kan være diverse artefakter eller poeng du trenger for å oppgradere Haroonas evner, som gjerne er plassert slik at du først får øye på dem og så må jakte på riktig sti for å komme frem. Problemet blir bare at den stien ofte ligger bak en enveisdør, og siden man ikke kan komme tilbake igjen etter å ha gått gjennom døren brukte jeg innledningsvis mye tid på å saumfare hver krik og krok for å sørge for at jeg ikke gikk glipp av noe før jeg gikk videre.
Ting blir raskt veldig forutsigbart, samtidig som spillet nekter å la deg utnytte at du vet hva som skal skje. På et tidspunkt gikk jeg inn i en heissjakt der den ene veggen var tydelig merket for klatring. Jeg fikk imidlertid ikke lov til å klatre på veggen før jeg først hadde trykket på heisknappen, som selvfølgelig ikke virket.
Der Unknown 9: Awakening slumper til med å overraske, er det gjennom konsepter som utvikleren tydeligvis var glad i, men som ganske enkelt ikke passer inn. Som når Haroona plutselig må skyte ned fly eller kalibrere antenner på toppen av et luftskip mens hun hopper unna lynnedslag.
Glimter til, men så var det ytelsen
Sånn rent bortsett fra at spillingen er kjip, er Unknown 9: Awakening akkurat helt OK. Tidvis ser det faktisk veldig pent ut, med nydelige omgivelser som man ikke helt får lov til å utforske fordi alt er så lineært. Ansiktsanimasjonene hadde dog hatt godt av flere runder med poleringsbørsten.
Historien er også grei, uten å på noe tidspunkt bli bemerkelsesverdig. Jeg var interessert i å lære mer om spillets titulære «ukjente ni», og Reflector legger helt klart opp til at det skal komme oppfølgere.
Hvis det noen gang skal bli flere Unknown 9-spill – som jeg helt ærlig tviler på – har utvikleren imidlertid en jobb å gjøre med spesielt kampsystemet og fortellerteknikken. Kanskje enda viktigere, og noe som bør takles allerede i dette spillet, er imidlertid ytelsesproblemene.
Fra omtrent halvgått spill, og hele veien til slutten, opplevde jeg store fall i bildefrekvensen. Som oftest skjedde dette i filmsekvensene, men også nå og da i kamp. Siden jeg nesten utelukkende brukte snikangrep for å kvitte meg med fiendene endte disse problemene aldri med dødsfall, men på sitt mest grøtete var også snikingen irriterende nok.
Forsøk på å skru både spillet og konsollen av og på igjen hjalp ikke, så her må Reflector ta et tak.
Konklusjon
Unkonwn 9: Awakening er billigversjonen av alle actioneventyrene i tredjeperson som du har spilt før. Her er store deler Uncharted, med bitte litt Tomb Raider og en dæsj Forspoken.
Kampsystemet er dårlig utført, animasjonene klønete satt sammen og ytelsen blir etter hvert helt horribel. Det er slags sjarm til hele greia – som en treårings klønete, men helhjerta forsøk på fargelegging – men det i seg selv er ikke nok til at jeg kan anbefale dette spillet.
Utvikleren har helt klart sett for seg i hvert fall én oppfølger her. Skulle Reflector og utgiver Bandai Namco faktisk fortsette satsingen, er det jo et ørlite glimt av potensial som kanskje med et skikkelig skippertak kan bli til noe halvveis brukbart. Får teamet etter hvert ryddet opp i den ustabile bildefrekvensen er Awakening allerede oppe og snuser på 5/10.
Gitt måten spillbransjen opererer på i disse dager, tviler jeg riktignok sterkt på at vi noen gang får se flere spillinnslag i denne serien.
Unknown 9: Awakening er ute nå for PC, PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One og Xbox Series X/S.
