En gang i tiden var Electronic Arts' NBA Live det største og beste basketballspillet. Med unntak av den fartsfylte arkadeserien NBA Jam var det i praksis ingen alternativer for de basketballfrelse av oss. Så, i 1999, dundret spillutvikler Visual Concepts inn på banen med basketballsimulatoren NBA 2K, et langt dypere spill som stilte større krav til spilleren. For hver nye utgivelse spiste NBA 2K stadig større markedsandeler fra Electronic Arts, som tilsynelatende ga opp å lage gode basketballspill.
Sportsspill har rykte på seg for å bare kunne by på moderate endringer fra år til år, sånn bortsett fra det rent kosmetiske. Over tid blir som regel seriene bedre, med mindre utvikleren finner på å rote det skikkelig til for seg selv med et knippe uforståelige grep.
Med årets versjon står NBA 2K-franchisen ved et veiskille. Visual Concepts og utgiver 2K Publishing har nemlig tatt flere store grep som gjør spillet både merkbart bedre – og frustrerende dårligere – enn forgjengerne.
Dypt og deilig
La oss begynne med det positive. Det trenger nemlig ikke ta så veldig lang tid.
Det første som slår deg når du starter spillet, er at det visuelle har fått en real overhaling. Ikke bare ser spillerne og banene mer naturtro ut enn noen gang, også menyene er langt mer lekre enn hva vi er vante med fra denne kanten. På sitt beste føles NBA 2K18 som en profesjonell TV-sending. Spillerne har aldri før liknet så mye på seg selv, og selve kampene glir silkemykt.
Det er likevel på banen at du vil merke den største forskjellen. Aldri før har det vært så store forskjeller mellom de ulike spillerne. Det er noe helt annerledes å spille med smidige og treffsikre Stephen Curry (med en spillerrangering på 94 poeng), enn med sterke, skadeforfulgte Joel Embiid (som er rangert med 89 poeng). For første gang føles det som om spillerne har ordentlig tyngde, noe som legger klare føringer for hvordan du beveger deg og styrer spillet.
Ballfysikken er også litt annerledes enn før. Det føles som om ballen reagerer mer naturlig på underlaget og bevegelsene, noe som gjør at selv grunnleggende dribling blir mer engasjerende. Resultatet er en ekstremt tilfredsstillende simulator.
Lekker grafikk
NBA 2K18 imponerer med det kanskje største grafikkhoppet i serien kanskje noensinne – i hvert fall på selve banen. Best av alt er spilleranimasjonene under selve kampene. I tidligere NBA 2K-spill var det rimelig lett å forutsi hva motstanderen ville finne på ved å studere de innledende animasjonene, men nå er spillet blitt mer uforutsigbart. Dette gjør at man må ha flere taktikker i hodet samtidig; man må være forberedt på alle mulige utfall, lære seg å prioritere og å leve med de valgene man tar. Dette stiller enda høyere krav til spilleren enn tidligere, men dette er tross alt en basketsimulator, ikke NBA Jam.
På ett vesentlig område har utviklerne forenklet spillet. Man trenger ikke lenger tenke på å sikte før man går for et skudd. Det holder å fokusere på timing og åpninger. Samtidig er det blitt litt vanskeligere å treffe kurven enn tidligere. Mer realistisk altså, men er det morsomt å bare score på fire av ti langskudd? Det får bli en smakssak.
To andre endringer er at den tradisjonelle skuddindikatoren din ikke lenger er under beina på spilleren, men i hodehøyde. Dette var ingen forbedring, faktisk hadde jeg større hell med å regne ut når jeg burde slippe ballen basert på hvor i hoppet eller skuddbevegelsen jeg var. Når det gjelder layups er derimot indikatoren helt borte. Likevel er det tydelig at man fremdeles må beregne når man skal avslutte bevegelsen, så dette gjør det klart vanskeligere å score.
Kort fortalt er det egentlig ikke noe å utsette på selve kampene hvor man styrer kjente og ukjente NBA-proffer direkte, enten man spiller mot datastyrte motstandere eller gjennom flerspillermodusen. Du får ikke tak i bedre basketballsimulator per i dag, og hadde vi bedømt spillet utelukkende for denne delen, hadde vi sannsynligvis luktet på de høyere karakterene. Problemet er alt det andre som følger med på lasset.
Historie uten hjerte
Visual Concepts har eksperimentert med en tradisjonell kampanjedel helt siden ESPN NBA Basketball (2003), og det har fungert sånn tålelig greit. Sport og idrett er egentlig det perfekte utgangspunktet for å fortelle en interessant historie. Sportsverdenen er den moderne heltediktningen: nesten uforståelige bragder, fellesskap og trøst, knusende nederlag, ellevill komedie, børs og katedral. En derbykamp mellom for eksempel Glasgow Rangers og Glasgow Celtic er ikke bare 22 mann og en ball; det er protestant mot katolikk, rik mot fattig, unionist mot republikaner, konservativ mot sosialist. Sport kan være identitet. Slikt blir det gode historier av, med mindre man gjør som i NBA 2K18.
I NBA 2K16 og -17 fulgte man en ung spiller på veien fra collegebasket til NBA-toppen gjennom karrieremodusen MyCareer. Det var forutsigbart, men det fungerte. I år har derimot utviklerne forsøkt på noe nytt. Denne gangen styrer du DJ, en tidligere lovende streetbasket-profil som valgte å satse på musikken i stedet. En dag kommer NBA 2K-sirkuset til byen, og DJ vil prøve lykken. Selvfølgelig blir han oppdaget og får prøvespille for sitt favorittlag i NBA. Deretter går det slag i slag; DJ må slåss for en plass på laget, beholde bakkekontakten, stille opp for fans og sponsorer, og så videre.
Problemet er at DJ har mindre karisma enn ballen han spiller med. Man bør kanskje ikke forvente så mye av selve animasjonene når det tross alt er spilleren selv som bestemmer hvordan DJ skal se ut, men alt annet er også langt under pari. Stemmeskuespillet er elendig, historien er forutsigbar, omgivelsene er pregløse, man har fremdeles svært begrensede måter å kunne påvirke historien utenfor banen, og selv de originale figurene i spillet er oppsiktsvekkende upolerte. Resultatet er en kampanjedel uten hjerte eller sjel.
Liten verden, store problemer
Den kanskje største endringen fra NBA 2K17 er The Neighborhood, en liten oververden å boltre deg i. Det fungerer litt som Destinys The Tower eller Destiny 2s The Farm; du løper rundt i et lite nabolag hvor du kan spille vennskapskamper, svare på quizer, handle sko, kjøpe vanlige klær, kjøpe NBA-merchandise, kjøpe tatoveringer, kjøpe ny sveis hos frisøren, kjøpe sportsdrikk eller kjøpe nye hodetelefoner. For å nevne noe. Her finner du også lagets treningshall, et treningssenter hvor du kan låse opp bedre teknikk ved å spille små Quick Time Event-spill. For ikke å snakke om leiligheten din, hvor du har din egen basketballbane, hylleplass til den virtuelle skosamlingen din og selvfølgelig en TV til å spille NBA 2K18 på.
Det første som slår en når en tar sine første skritt gjennom The Neigborhood, er at det er temmelig kronglete og uoversiktlig lagt opp. Det er mulig at denne oververdenen vil utvikle seg over tid, men akkurat nå må du være forberedt på å løpe mye rundt og rundt for å finne det du leter etter. De viktigste stedene er selvfølgelig plassert lengst mulig fra hverandre, slik at du må løpe langt hver gang historiedelen krever det. På din vei vil du garantert se mange butikker med mye fint du kan kjøpe, eller se alle de andre spillerne som allerede har brukt en pen slump på hatter, skjorter og andre kjekke ting. Nesten som levende reklameskilt.
Ideen bak The Neighbourhood er god, på sitt beste får man følelsen av å være en del av noe litt større sammen med mange andre. Problemet er at gjennomføringen får en til å stille spørsmål ved utviklernes intensjoner bak det hele. Morsomt er det nemlig ikke.
Ikke for nybegynnere eller sparsommelige
NBA 2K18 gjennomsyres av mikrotransaksjoner. Alt du har lyst på, fra raffe joggesko til litt ekstra fart i kontringene under kampene, låses opp med virtuell valuta. Virtuell valuta tjenes først og fremst ved at du utmerker deg på basketballbanen, enten som spiller eller manager. Problemet er at de dårligste spillerne får dårligst betalt, altså tar det lang tid å bli bedre. Utbetalingene er minimale, noe som gjør at du skal spille veldig mye for å bli bitte litt bedre – med mindre du tar en snarvei ved hjelp av mikrotransaksjoner. Selv opplevde jeg at det tok snaue halvannen time med nitid trening og kampspill for å rykke opp fra 62 til 63 på NBA-rankingen, uten at det utgjorde en merkbar forskjell under kampene.
Nevnte jeg at man kan trene seg bedre? Jo da, på treningssenteret kan man trykke i vei av hjertens lyst i en halv evighet uten at det gjør nevneverdig forskjell. Disse minispillene er så kjedsommelige og frustrerende at de egenhendig kunne satt det gode arbeidet Verdens antidopingbyrå gjør tilbake med mange tiår. Heldigvis kan man også kjøpe sportsdrikk og restitusjonsbarer der, som kan konsumeres under selve kampene for å oppnå samme effekt. Takk og lov for mikrotransaksjoner!
Nytt av i år er at utviklerne har fjernet den laveste vanskelighetsgraden, «Rookie». Nå kan man kun velge mellom Pro, All-Star, Superstar og Hall of Fame. Samtidig føles ikke Pro nevneverdig enklere enn i tidligere spill, altså har utviklerne i praksis gjort spillet ørlite vanskeligere. Det betyr at det vil være enda litt mer krevende for nybegynnere å nå toppen, med mindre de bruker ekstra penger i form av mikrotransaksjoner.
Apropos mikrotransaksjoner: hos frisøren kan du kjøpe mange artige frisyrer, men prisen får du ikke vite før du legger frisyren i den virtuelle handlekurven din. Ikke får du se den på avataren din før du har kjøpt den heller, akkurat som i virkeligheten. NBA 2K18 er faktisk så virkelighetstro at det ikke er slik at du bare låser opp en ny sveis når du har betalt for den. Hvis du bytter, og så bytter tilbake igjen, må du betale enda en gang.
Håndklærne som forsvant
Som de fleste andre storspill som slippes nå om dagen har NBA 2K18 litt småplukk som burde vært fikset. For det første føles alt utenfor selve banene litt glissent; man bør kunne forvente litt flere detaljer og variasjoner fra et spill av dette formatet. For det andre er det mye gjenbruk, både av lydeffekter (jeg har kommet ut av telling på hvor mange ganger kommentatorene har sagt de samme tingene om min tidligere så lovende DJ-karriere), noe annet er at også animasjonene resirkuleres.
Ved en anledning får en av spillerne på laget skapet sitt fylt til randen med håndklær. En uskyldig spøk, men i det alle reiser seg for å gå ut av garderoben, er håndklærne sporløst forsvunnet. Deretter går spillerne ut på banen på nøyaktig samme måte som tidligere. La gå at det ikke er dette utviklerne burde fokusere på når de lager en såpass kompleks sportssimulator, men dette vitner om hastverksarbeid.
Langt mer frustrerende er de lange og hyppige lastetidene. Du må vente lenge og ofte på at spillet skal laste både det ene og det andre, om og om igjen.
Konklusjon
Målt mot forgjengerne er NBA 2K18 er en klar forbedring når det kommer til selve basketspillet. Det finnes ingen andre basketsimulatorer på markedet som kan by på så dyp og utfordrende spillmekanikk som dette. Også franchisemodusene MyGM og MyLeague er mer engasjerende og byr på enda flere valgmuligheter enn noensinne. Karrieremodusen er derimot en stor nedtur, mye på grunn av slett stemmeskuespill, skuffende animasjoner og forutsigbar historie. Den høye vanskelighetsgraden gjør også at NBA 2K18 først og fremst henvender seg til dem som allerede har god kjennskap til serien og dens komplekse kontroller.
Det verste er at hele spillet virker å være bygget opp rundt mikrotransaksjoner; aldri før har det vært så tidkrevende å bygge opp en noenlunde dugelig basketballspiller som nå. Hvis du ikke er villig til å betale mer enn det selve spillet koster i utgangspunktet, må du forberede deg på å bruke timevis på å trene og å finpusse teknikken din. Denne måten å oppgradere på er frustrerende kjedelig, og gevinsten du får i form av virtuell valuta rekker ikke langt. Den eneste måten å tjene noenlunde greit med penger er å være en fenomenal basketballspiller, noe du sannsynligvis aldri vil bli hvis du ikke betaler for oppgraderingspoeng med enda mer penger enn du allerede har lagt ut for selve spillet.
Dette er et spill som forsøker å få deg til å betale litt ekstra slik at du skal slippe å spille store deler av det som utgjør selve spillet. Tygg litt på den.
Legg så til at den lille, åpne verden er bygget opp fra grunnen av for å friste deg til å bruke penger på alt fra sko, klær, tatoveringer, hodetelefoner, og man sitter igjen med en temmelig vond smak i munnen. Ja, selve basketballkampene er bedre enn noensinne, og franchisemodusene er fremdeles engasjerende. Det aller meste annet er en klar forverring, som ødelegger gleden ved et ellers flott spill.
NBA 2K18 er det beste eksempelet på alt som er galt med den moderne spillbransjen, og kan kun anbefales til dem som virkelig elsker å gi spillselskaper så mye penger som mulig.
NBA 2K18 er ute nå til PlayStation 4 (testet), Xbox One, PlayStation 3, Xbox 360, Microsoft Windows og Nintendo Switch.
