Kaos er målet
Spillet drives fremover av en serie oppdrag som du gjør for ulike grupperinger. Disse oppdragene er varierte og spennende å utføre, selv om mange av dem går ut på det samme – å skyte deg inn i et eller annet regjeringskontrollert kompleks og overta det for opprørerne. Du får også delta i kidnappinger av statsansatte, sabotasje, tyveri av militærutstyr og mye mer. Oppdragene er vanligvis ikke veldig intrikate (unntakene er de du utfører for hovedarbeidsgiveren din), men de er likevel underholdende.
Kaos er et viktig element i Just Cause 2. Jo mer kaos du skaper, jo flere kampanjeoppdrag får du tilgang på. Kaos skapes ved å ødelegge ting. Sprenger du en statue av Baby Panay får du for eksempel rikelig med kaospoeng, fordi sprengningen er et viktig symbol på at diktatorens makt kan stå for fall. Du får også kaospoeng ved å sprenge radaranlegg, kommunikasjonsutstyr, oljetanker og lignende. Hvis noe er nyttig for makthaverne er det sannsynligvis lurt å sprenge det i lufta.
Dermed oppfordrer spillet til å skape så mye ødeleggelse som mulig; ikke bare fordi det er moro, men fordi det er nyttig. De aller fleste oppdragene gir deg rikelig med mulighet til å skaffe deg kaospoeng, men med mindre du også bestemmer deg for å gå ut i spillets verden og skape trøbbel på egenhånd vil du nok etter hvert oppdage at du ikke har nok kaospoeng til å fortsette kampanjeoppdragene. Da må du finne noe å sprenge, og det litt kvikt.
Skap din egen moro
De som har spilt GTA-spillene vet at noe av det artigste med åpen verden-spill er nettopp det å se hvor mye trøbbel du kan skape før øvrighetens representanter får has på deg. Ofte kan dette være vel så moro som å utføre oppdrag. Samtidig kan en spennende historie eller bare et behov for å «fullføre» spillet gjøre det fristende å hoppe fra oppdrag til oppdrag, og dermed gå glipp av alle mulighetene for egenskapt underholdning som sandkassekonseptet gir. Det fine med kaos-tilnærmingen til Just Cause 2 er at den tvinger deg ut av den faste oppdragsstrukturen, og til å bruke spillets destruktive verktøy til å skape egen moro.
Samtidig har tilnærmingen også noen ulemper. Just Cause 2 gir deg tonnevis av forskjellige kjøretøy og våpen, og dermed enorme mengder muligheter til å finne nye og spennende måter å skape trøbbel på. Men det kan likevel bli litt ensformig. Du vet nøyaktig hva som må ødelegges for å få kaospoeng, og det er ikke nødvendigvis så mange reelle forskjeller på en tilfeldig fiendebase og en annen. Fiendene oppfører seg stort sett likt, målene er like og du ender raskt opp med å gjøre det samme hver gang.
Det hjelper heller ikke at Just Cause 2 har en av tidenes minst engasjerende historier. Store deler av spillet bruker du på å arbeide for en håndfull svært lugubre folk, og gjøre det du får beskjed om uten at du får noe interessant ut av det selv. Joda, du belønnes selvsagt med penger og poeng, og mange av oppdragene er svært spennende, men det er sjeldent noe historiemessig interessant ved dem. De er bare jobber.
I starten går det helt greit, fordi det å skape flotte eksplosjoner og prøve nye kjøretøy og våpen er en fin motivasjonsfaktor i seg selv. Men etter hvert som du blir vant med all ødeleggelsen hadde det vært fint å ha noe ekstra som kunne drive deg videre. Lenger ut i spillet stiger også vanskelighetsgraden ganske kraftig, og myndighetene blir til slutt svært plagsomme nesten uansett hva du forsøker å gjøre.
Dette legger imidlertid ikke noen like stor demping på stemningen som man skulle tro. Så lenge du tenker kreativt er det alltid spennende og nye måter å slakte fiender på – hva med å bruke festekabelen til å binde en person til en propantank, skyte i tanken og se hvordan den forvandles til et eksplosivt prosjektil med en mann på slep? Og med så gode eksplosjoner som dette spillet har, blir du aldri lei av å sprenge ting i luften.
Just Cause 2 er også et svært lekkert spill. Figurene er kanskje ikke de mest detaljerte, og filmsekvensene mellom oppdragene minner litt om forrige generasjons GTA-spill, men det betyr heller lite i den store sammenhengen. Det som faktisk betyr noe er de gigantiske og herlige omgivelsene, den enorme synsrekkevidden og de ekstreme, Hollywood-aktige ødeleggelsene du påfører omgivelsene dine. Glem heller ikke de vakre solnedgangene (som oppleves best fra et jagerfly i ekte Top Gun-stil).
Konklusjon
På papiret virker Just Cause 2 som et rimelig solid syverspill. Det har en svak historie, fullstendig uinteressante figurer og en struktur som kan lede til en repetitiv spillopplevelse i lengden, men dette veies igjen opp av et gigantisk spillareal fullstappet av moro. Spillet kan skilte med enorme mengder unike kjøretøyer, absurd mange baser, installasjoner og landsbyer som kan «frigjøres», og spillmekanikker som er så overdrevne at du rett og slett bare blir sittende og glise. Den usedvanlig flotte grafikken hjelper også; øynasjonen Panau er en fryd for øyet uansett hvor du befinner deg.
Grunnen til at jeg oppgraderer karakteren fra syv til åtte er imidlertid noe jeg gjorde i går. Jeg satt og skrev på denne anmeldelsen, da jeg plutselig begynte å lure på hvordan det ville gå å taue en bil med et jagerfly. Det måtte selvsagt prøves. Dermed ble jeg sittende i en time eller to, hvor det eneste jeg gjorde var å forsøke å transportere diverse kjøretøyer luftveien, med jagerfly og helikoptre. Det var utrolig moro – fryktelig unyttig, men utrolig moro. Det at Just Cause 2 i det hele tatt gir deg muligheten til å underholde deg selv med slike absurde sysler, og faktisk legger opp til at du skal gjøre det, er i seg selv grunn nok til at du bør kjøpe det.
