Det er nok mange som har fulgt utviklingen av Destiny med argusøyne i flere år nå. Allerede da Bungie tilbake i 2010 inngikk en 10-årsavtale med Activision lå det noen ærgjerrige slags ugler i mosen og pirret nysgjerrigheten. Det skulle i det hele tatt en ganske god pitch til for å kunne kapre en slik avtale med en så stor utgiver. Hva var egentlig dette svære prosjektet?
Det har etterhvert dannet seg et visst bilde, men det er først nå, etter at Destiny har vært i sin betafase noen dager, at det plutselig er mulig å gjøre seg opp en viss mening om hva det faktisk er snakk om, og hvilke dimensjoner det har.
Enda flere romskip
Destiny er et førstepersonsskytespill ispedd en rekke rollespill-elementer, satt til et ganske så trygt og generisk slags sci-fi-univers. Men etter bare å ha lest om spillet er det ikke helt lett å se for seg hva spillet faktisk er. Joda, et førstepersonsskytespill med rollespill-elementer, men hvordan lar det seg spille i praksis? Er det snakk om en åpen verden? Er det Halo 2.0? Hvor mye rollespill er det egentlig?
Spillet er noe ukonvensjonelt satt opp i forhold til andre nettbaserte førstepersonsskytere: Spillets utgangspunkt er et område kalt The Tower, et slags Playstation Home-aktig sted der man kan kjøpe nytt utstyr fra forskjellige utsalgssteder, låse opp fordeler, styre og stelle med romskipet sitt, og ellers bare fjase rundt uten å måtte være redd for å dø hele tiden. Dette er stedet ut fra hvor man reiser på forskjellige slags oppdrag, enten det er samarbeid med andre eller i klassiske spiller-mot-spiller-kamper.
Og bare for å få det ut av veien: Destiny er ikke et massivt onlinespill. Det er aldri snakk om servere og slikt, og du blir matchet med hvem som helst, som i et hvilket som helst annet konsollskytespill. Rollespillelementene kommer i størst grad i form av utvikling av karakteren din. Du får stadig nye hjelmer og klær med forskjellige attributter, samt nye våpen. Alt kan oppgraderes i ganske så stor grad etterhvert som det brukes.
Tyrion Lannister
Ved hjelp av en liten flyvende slags lommerobot (som låner stemmen til Peter Dinklage) får du tilgang til romskipet ditt. Med dette romskipet kan du dra fra The Tower til forskjellige områder av forskjellige planeter i solsystemet og utføre forskjellige oppdrag.
Du får derimot ikke styre eller gå rundt i dette romskipet, som forøvrig ser ut til å være copy-pastet ut av en generisk Star Wars-ripoff. Reisen begrenser seg til en sekvens der skipet bare flyter litt rundt sånn her og der, sikkert for å gi deg mulighet til å se det på nært hold og for å dekke over innlastingen.
Oppdragene betaen gir oss tilgang på, som du kan velge å enten gjøre aleine eller med andre, er kun i varierende grad vellykkede, og går i all hovedsak ut på å slakte seg gjennom horder av forskjellige slags objektivt slemme skapninger. Her sliter Bungie noen ganger med å gjøre meg virkelig interessert i det jeg driver med.
I et oppdrag sender Peter Dinklage deg for eksempel avgårde for å undersøke noe som slemmingene er på jakt etter, og han gjør det med følgende nysgjerrighetsvekkende gullkorn: "Whatever they're looking for, we should probably get there first. Let's go!". Spennende. Jeg gleder meg.
Forseggjort
Da er det pokker så flaks at selve spillbarheten er absolutt utsøkt. Hadde den ikke vært det, er det ikke sikkert slike flytende tilskyndelser hadde vært nok til å dytte meg avgårde, selv om de måtte komme fra selveste Tyrion Lannister.
Man kan nemlig polere historien og menysystemene og hele rammen rundt gameplayet så mye man vil, men hvis selve kjernen i opplevelsen ikke skulle holde vann, den følelsen man får av faktisk å sitte der og spille, så hadde plutselig alt det andre ikke vært til særlig stor nytte.
Dermed er det gledelig å se at Bungie-gjengen åpenbart har hatt fokus på nettopp å mane frem den uhåndgripelige x-faktoren som gjør at visse skytespill bare føles riktig. Og Destiny så definitivt bare føles riktig.
Bungie har utviklet en ganske så genial balanse mellom en type Killzone-aktig jordnærhet og en knivskarp slags Call of Duty-respons. Kontrollene er i det hele tatt ikke for treige og rørete, men heller ikke overpresise og sterile. Dette er mildt sagt viktig å få til riktig for et spill som Destiny, spesielt ettersom førstepersonsvinkelen ikke akkurat er utrydningstruet.
Større helhet
I tillegg finnes den opplagte spiller-mot-spiller-delen, med mange av de gamle, kjente spillmodusene, som for eksempel den nå klassiske hold-sonene-helt-til-laget-ditt-vinner-konkurransen. Slike kjappe kamper, som vi kjenner fra andre blockbustere som Battlefield, Call of Duty, eller Titanfall, er også i Destiny et eneste mayhem, noe vi jo har blitt vant til, men det er likevel et par ting som skiller Destiny fra nevnte konkurrenter.
For alle fordelene du knytter opp mot karakteren din kan også brukes i disse konkurransemodusene, og gitt det faktum at de forskjellige klassene (titan, hunter, og warlock) har forskjellige egenskaper, blir kamparenaen variert og interessant. I tillegg kan man for eksempel dobbel-hoppe forholdsvis høyt, noe som gir gameplayet en god, vertikal dimensjon i tillegg til all løpinga frem og tilbake.
Det er derimot én stor forskjell på Destiny og de andre førstepersonsskytespillene når det gjelder slik klassisk skytespill-konkurranse spillere i mellom: Destiny kan nemlig sette disse kampene inn i en større rollespill-ramme.
Jakten på nye rødpunktsikter og nye våpen og neste level – som i andre konkurransespill som for eksempel Call of Duty raskt kan bli en grunn og meningsløs grind – er i Destiny satt i sammenheng med en hel verden full av planeter og andre spillere og fraksjoner. Dermed blir alle de oppstykkede flerspillerkampene noe mer enn bare oppstykkede flerspillerkamper. Det er rammen rundt som er den definerende forskjellen. Destiny er med andre ord en sammenvevd og nøye utplundret pakke.
Eat the rich
For det store "poenget" med Destiny er å skape et levende og alltid-påkoblet univers alle spillerne kan ta del i. Det betyr at det ikke er noen avkoblet enspillermodus her for deg som liker det (du kan spille alene, men ikke avkoblet). Det betyr også at hele spillet er møysommelig sydd i hop med det for øye å hele tiden kunne tilby nytt, nedlastbart innhold. Hvor hardt dette vil ramme lommepengene dine, derimot, vet vi ikke helt enda.
For eksempel: På skjermen der du velger hvilken planet du skal dra til, er det tydelig lagt til rette for utvidelsespakker med flere planeter, eller flere områder på de allerede tilgjengelige planetene. Det er også lett å se for seg at man kan knytte videre nedlastbart innhold til en utvidelse av historien (á la: "The Darkness har tatt over Saturn og Guardians må sendes for å rydde opp. Kun kr. 40"). På denne måten kan verdenen kunne bli "levende" og "ekspanderende" slik Bungie har uttalt at de vil ha den.
Det ligger litt i kortene at Destiny ikke med det første skal kunne nå et slags sluttpunkt. Det er i det hele tatt mulig å se for seg at det ikke engang trenger komme et Destiny 2, men heller et slags alltid ekspanderende "Destiny 2.0", i form av mange, mindre utvidelser.
Det er også åpenbart at Bungie er ute etter å pløye en slags ny mark her med sin hybrid mellom skytespillet og onlinerollespillet. Det kan definitivt spores en villighet til å tenke nytt i det av spillet vi har fått sett til nå.
For eksempel: Kun ved det enkle grepet å la spilleren styre seg gjennom menyene med en slags markør som kan kontrolleres med høyrestikka, viser Bungie at de i det minste har tenkt over en rekke vedtatte sannheter, selv bare når det gjelder kontroll av menysystemer.
Glatt
Jeg har derimot et par problemer med helt å kjøpe historien og universet som spillet presenterer, selvfølgelig med forbehold om at dette kun er betaen vi snakker om. Destiny ser nemlig i det hele tatt ut til å være veldig trygt og beige. Litt glatt, rett og slett. Ikke engang navnet Destiny har noe særlig smak. Destiny, liksom, hva skal det bety? (Eller snarere, hva skal det ikke bety. Ordet kan jo tolkes i alle retninger. Det viktigste for Bungie er vel at det er kort og snappy.)
For når alt skal appellere til alle er det lett å bli generisk. Den "intergalaktisk krig mellom godt og ondt med laserpistoler og romskip"-greia har jeg forøvrig vært borti før et sted, tror jeg.
Spørsmålet er i det hele tatt om det er nok friksjon i denne historien til at man kjøper universet som presenteres. Det kan rett og slett bli for lettfattelig.
En annen indikasjon på dette: Alle ting som har med historien å gjøre har fått enkle og greie navn, som Guardians og The Collapse og The City og Traveler og Darkness. Her skal med andre ord alle både være med på leken og tåle steken samtidig. Prinsippet om at hver eneste en skal klare å følge med har aldri vært et godt utgangspunkt for en dyptgripende historie (men hva annet skal man egentlig forvente av en blockbuster hvis fremste agenda tross alt er å selge i bøtter og spann).
Destiny ser ut til å komme til å skinne aller mest når du allierer deg med noen kumpaner, eller bruker matchmaking-systemet, for å samarbeide om å ta ut bosser med høy level. I betaen blir du og to medspillere møtt med blant annet et digert, svevende, mekanisk slags øye, og en merkelig type edderkopp/stridsvogn-hybrid, begge med høy level og illsint bevæpning. Slikt noe er lett å like.
I tillegg skal det visstnok komme en slags free-roam-modus i den endelige versjonen, som skal fasilitere for mer utforskning enn det er lagt til rette for i betaen. Det er lett å se hvordan det å alliere seg med bekjente for å utforske The Frontier skal kunne ende i god underholdning.
Konklusjon
I det hele tatt gir Destinys betafase inntrykk av et veldig ambisiøst prosjekt som blander den gode gamle førstepersonsskyteren med en rekke nyvinninger. Det er lett å skjønne det store potensialet Activision så i dette prosjektet da de ga Bungie 10-årskontrakten sin.
Så når betaens level-grense på 8 fjernes og hele spillet ligger fremfor oss i den endelige versjonen, vet vi at vi har et stort og forseggjort spill i vente. At det blir en interessant opplevelse er det liten tvil om, men det gjenstår fortsatt å se hvor god den faktisk blir, og hvor lenge Bungie kan holde skuta gående. Uansett er det sannsynligvis ikke siste gang du hører om dette spillet på mange år enda.
Destiny kommer 9. september for Playstation 3, Playstation 4, Xbox 360, og Xbox One.
