På toppen av dette kommer problemer med at stridsvognene har en tendens til å velge helt merkelige veier til destinasjonen du har klikket på, som oftest over et minefelt eller rett i et bakholdsangrep du visste om, og derfor prøvde å unngå. Ellers er det flere områder på kartene som av uforklarlige årsaker er umulige å nå med troppene, og rett som det er skjer det skriptede hendelser i spillet som en absolutt ikke forventet. En tror gjerne at brettet en spiller snart er over, men plutselig kommer det en ny bølge fiendtlige stridsvogner rullende over sanddynene.
Det mest irriterende ved hele spillet er faktisk de såkalte blitzkrieg-oppdragene. Etter endt oppdrag kan en av og til velge om en vil bruke de gjenlevende troppene i ett blitzkrieg-oppdrag, uten at en får forsterkninger. Heldigvis er det mulig å velge om en vil ta oppdragene, men har en først trykket på "ja", og ikke har nok styrker, må man faktisk spille hele det forrige oppdraget fra begynnelsen av for å velge å ikke spille blitzkrieg-brettet. Erfaringen er at det er temmelig vanskelig å klare slike brett med en gjeng skadeskutte soldater og halvfungerende tanks. Alt hadde vært hakket enklere om en bare fortsatte kampanjen når en tapte blitzkrieg-modusen, og heller fikk en ekstra enhet eller noe annet snadder når en klarte å vinne.
Lagre og hente frem
Spillet blir i stor grad en kamp for å overleve, en kamp om å miste minst mulig styrker. Dermed får en som spiller gjerne en uvane med å lagre før konfrontasjoner, og så hente tilbake spillet hvis ting ikke går så bra første gang. Desverre går det heller treigt å laste inn lagrede spill, akkurat som at krigingen hakker når mange enheter er på skjermen samtidig. Med en maskin som møter optimalitetskravene burde det være unødvendig å oppleve at spillet hakker og laster treigt.
Spillets flerspillerfunksjon har et vanlig "capture the flag"-modus med flagg plassert rundt omkring på kartet som skal fanges, i tillegg til en ny spilltype; ”Tobruk-To-El-Alamein”. Her starter en i hver sin ende av kartet med hver sin festning. Den ene spilleren starter som angriper, og skal prøve å utradere motstanderen fra kartet før timeren når null. Klarer han ikke det, får motstanderen forsterkninger og det blir hans tur til å angripe. Slik går spillet frem og tilbake til begge partene har fått forsterkninger tre ganger. Da er det den som ikke blir utryddet som vinner. Flerspillerdelen bærer også preg av hakking og lagging. Den nye varianten er heller ikke direkte nyskapende, og spillets hovedvekt ligger som tidligere nevnt i enspillermodusen.
Konklusjon
Et spill med et vanvittig lovende utgangspunkt blir desverre spolert av litt for høye vyer fra utviklernes side. Behovet for å vise frem den fine grafikken kommer i veien for spillbarheten, og fører i tillegg til massiv hakking. God research og historie hjelper ikke mye når spillet blir så treigt å spille at det grenser til det kjedsommelige, og følelsen av å jevne en ørkenby med palmer, hus og militærforlegninger blir ikke på langt nær så god om den kunne vært på grunn av småfeil i spillmotoren og den kunstige intelligensen. Spillet har et godt utgangspunkt, men på grunn av åpenbare feil og mangler blir dette mer frustrerende enn gøy.
