På slagmarken
Etter å ha spesifisert hvem man vil ha med på laget, havner man i spillets hoveddel - kampmoduset. Selv om spillet har islett av taktisk planlegging på troppeinndelingsskjermen, er dette i bunn og grunn et godt, gammeldags krigsspill. Man starter med en viss mengde styrker som dør etter hvert, og som oftest får man heller ikke forsterkninger. Det er likevel mulig å erobre fiendtlige tanks og kjøretøyer, men dette er som oftest så risikabelt at det ikke er noe å satse på. Det som skiller Desert Rats vs. Afrika Korps fra andre spill i sjangeren er infanteriets viktighet. Selv om spillet konsentrerer seg om panservognkrigføring, har spillutviklerne gjort det til et poeng at alt krigsmateriell trenger bemanning. Dette innlysende faktum har tidligere vært heller uprøvd i dataspillsammenheng, og gir spillet en unik vri.
De normale infanteri-styrkene er ikke mye tess på egen hånd, men dirigerer du dem inn i en tanks eller artilleri-kanon blir fienden mye enklere å hanskes med. Kjøretøyenes egenskaper er også avhengig av hvor stor bemanningen er. En mann kan logisk nok ikke styre samtidig som han avfyrer både maskingevær og kanoner. Dermed kan det være en fordel å ha maksimum bemanning på panservognene, slik at alt fungerer slik det skal.
I tillegg er det mulig å sikte på spesielle deler av motstandernes kjøretøy. En kan f.eks. sikte mot enten ”larveføttene” eller kanonene for å nøytralisere dem, før en overtar dem og fikser dem med den medbrakte mekaniker-bilen. Ellers kan det ofte være nyttig å ”grave ned” stridsvognene. Ved å legge sandsekker rundt dem blir tanksene mindre sårbare for angrep forfra og fra siden, men kan ikke forflyttes uten at de blir gravd ut igjen av sanden.
Det finnes i tillegg noen spesielle infanteri-styrker som f.eks. snikskyttere, mineryddere og flammekastere. Sistnevnte er gode i angrep, men har veldig lite forsvar mot kryssild fra panservogner, og har en tendens til å stryke fort med. Det blir i bunn og grunn tanksene en må støtte seg på i de fleste oppdragene, selv om fotstyrkene har sin taktiske verdi, og kan brukes til å bemanne erobrede kjøretøy. På toppen av det hele har spillet en fin lyd, skikkelig stemningsfull musikk og herlig grafikk. Det er mulig å zoome helt inn på enheten og se nydelige detaljer og særpreg fra enhet til enhet. Da burde vel alt være såre vel og bra?
Er alt slik som det skal?
Første problem begynner så fort en får satt seg ned for å spille. Det er spennende å kunne zoome langt inn på enhetene, men hva er vel vitsen med det om man ikke får zoomet langt nok UT? På grunn av denne tåpelige feilen er det umulig å få oversikten i dette spillet. Problemet bunner egentlig i at kartet er dekket av en ”krigståke” som klarner rundt et fartøy avhengig av dets synsrekkevidde. Desverre er denne rekkevidden som regel større enn så langt som du kan zoome ut. Dermed er det veldig vanskelig å holde oversikten. Har man fokus fremover, er det umulig å reagere om fienden kommer bakfra og angriper en. Har en flere styrker som beveger seg sammen, blir problemet større siden området som ligger utenfor fokusområdet blir betraktelig større. En må prøve å sveipe over mest mulig av slagmarken med kamera, og fortsatt ha kontrollen på hva som skjer overalt, en oppgave som er tilnærmet umulig for en normal spiller.
