I 1999 ble jeg trollbundet av introduksjonsvideoen til Age of Empires II: Age of Kings.
Videoen forestilte to konger som spilte sjakk mot hverandre. Etter hvert som sjakk-spillet utfoldet seg, brygget det opp til krig ute på slagmarken. Byggherrer og bønder bygget et tårn, mens andre bygget en stor slynge som ble angrepet av riddere på hester. De to kongene fortsatte å flytte brikker rundt på brettet, og et slott ble angrepet av enorme slynger og en rambukk. Til slutt hadde slottet blitt beleiret, og en enslig ridder stod igjen ute i borggården blant hundrevis av døde soldater. Idet han åpnet hendene datt det en sjakkbrikke ut av dem, og det viste seg at slottet som var angrepet var det samme som de sjakk-spillende kongene hadde sittet i. Idet filmen rundet av var jeg veldig klar for å spille.
Age of Empires II: Age of Kings er et sanntidsstrategispill som ble utviklet av Ensemble Studios og utgitt av Microsoft Games. Det var oppfølgeren til det populære Age of Empires, som hadde tatt verden med storm noen år tidligere. Sammen med Command and Conquer-spillene og Warcraft var det Age of Empires som var med på å definere sanntidsstrategigenren slik vi kjenner den i dag.
Men der Command and Conquer–serien fokuserte på fremtiden eller alternative univers, og Warcraft fokuserte på historiefortelling og senere RPG–elementer, var Age of Empires–serien mer opptatt av faktisk historie. En annen ting som gjorde Age of Empires–serien unikt var fokuset på forskning og utvikling, der de forskjellige tidsperiodene man kunne oppgradere til muliggjorde flere bygninger og forskningsmuligheter – for eksempel utvidet sikt for tårn og oppgradert rustning for soldater.
William Wallace
Da Age of Empires II: Age of Kings kom ut i 1999 hadde faktisk ikke familien min en PC som kunne kjøre det. Faktisk måtte jeg labbe ned til min mors kusine som bodde i sokkelleiligheten under oss for å få presset inn én time spilletid hver dag. Først noen måneder senere, etter at jeg hadde spart nok til å kjøpe min egen PC – med hele 400 mHz under panseret – kunne jeg endelig spille så mye jeg ville.
Min første opplevelse av spillet var den fantastiske opplæringskampanjen hvor man blir ledet gjennom det skotske opprøret mot England av selveste William Wallace. Her lærte jeg hvordan jeg skulle sanke ressurser som tre, gull, stein og mat. Jeg lærte også hvordan jeg skulle konstruere bygninger, drive med forskning og til sist konstruere en hær av krigere, ryttere og beleiringsvåpen.
Apropos beleiringsvåpen: i Age of Kings nyttet det ikke bare å hamre på en steinmur med noen soldater og bueskyttere, eller å storme mot motstanderen med en hær utelukkende bestående av beleiringsvåpen. Forskjellige enheter hadde forskjellige styrker og svakheter, og det gav spillet en økt følelse av realisme.
Hele kampanjen munnet ut i at jeg måtte invadere den engelske basen og tilintetgjøre slottet deres med brask og bram. Hvilken innledning til et spill!
Det visuelle var det heller ingenting å si på. Grafikken var nydelig for sin tid, og det fine var at man lærte om historie på en morsom måte. Motoren «Genie» var blitt kraftig oppgradert fra Age of Empires, og ble senere lisensiert ut til blant andre LucasArts for bruk i Star Wars: Galactic Battlegrounds. Mens man spilte seg gjennom historien til Jeanne D’Arc kunne man nyte synet av detaljerte slott som tok opp nesten all plassen på skjermen, hvaler og fisk som hoppet i havet, en bred, men likevel realistisk fargepalett, og et sinnrikt spekter av ulike enheter med varierte animasjoner.
I tillegg hadde spillet en gjennomført stil – etter hvert som man oppgraderte til forskjellige tidsperioder ble alle bygningene man hadde bygget endret slik at de så ut slik bygningene i den aktuelle tidsperioden skulle se ut. Det mest tydelige eksempelet var kanskje mur, selv om den måtte oppgraderes separat. Når man begynte å spille hadde man bare en enkel tremur tilgjengelig, og i den siste tidsperioden kunne man oppnå en forsterket steinmur som både så ut og var nærmest ugjennomtrengelig.
I tillegg ble alle bygninger konstruert og ødelagt omtrent så realistisk som det gikk an å fremstille det med datidens 2D–grafikk, noe som ikke minst førte til at det føltes ekstremt godt å ødelegge motstanderens bygninger og veldig bittert å få egne bygninger ødelagt.
Kongen av flerspiller
Det jeg kanskje har gjort mer enn noe annet i dette spillet er å spille det på LAN. Jeg har brukt utallige timer både hjemme og borte på å bygge mur utenpå mur utenpå mur utenpå mur utenpå mur, bare for å fortsatt oppleve at motstanderne klarte å trenge gjennom til sist. Jeg har sanket tusenvis av tonn med gull, fisk, kjøtt, og stein, og jeg har hugget ned skoger større enn Amazonas. Jeg har skapt hærer som kunne utfordret både Djengis Khan, Alexander den store og Victoria av England, og jeg har opplevd både store tap og seirer.
Spillet støttet også mange forskjellige typer spill i flerspiller–modus, for eksempel pasifist–spill, hvor den første spilleren til å fullføre et underverk vant. Hver sivilisasjon i spillet hadde nemlig sitt eget unike underverk, og en del av disse ble også brukt i spillets kampanjer, hvor man måtte forsvare et underverk i en viss tid for å vinne.
Noe av det mest imponerende med spillet da det kom ut var hvor mange enheter det støttet i flerspillermodus. Man kunne ha hundrevis av enheter på skjermen til enhver tid, og det ville (som regel) ikke hakke.
Fordi mange av kartene var så store kunne man også bruke timevis på å lete etter andres baser og forsøke å unngå å bli sett.
Faktisk, hvis man spiller dette spillet over store nok kart, er det mulig å bruke nesten et døgn på et enkelt LAN–spill, og likevel kose seg glugg.
Når det er sagt, kommer det litt an på hvilken spillestil man har. Er man aggressiv, defensiv, eller noe midt imellom? Som et eksempel på hvor varierte spillestiler man kunne ha, var det mulig å skape en liten armé av munker for å overbevise motstanderens enheter om å skifte side. Når man var midt i en heftig kamp som hadde pågått i et kvarter og begynte å høre lyden av gamle menn som messet «wololoooo» blant troppene sine visste man at det var grunn til bekymring. Man kunne også ha tilsynelatende uendelige sjøslag over stadig minskende fiskeressurser. For ikke å snakke om at man kunne bygge uendelig lange murer over hele kartet for å sikre seg selv så mange ressurser som mulig.
Engasjerende musikk
Noe av grunnen til at det også var så gøy å spille i timevis var den engasjerende musikken, som ofte hadde et slags historisk preg over seg uten å virke gammeldags. Gitarer, afrikanske trommer, og klokkespill satte en perfekt stemning til det hele.
Ja, og så var det lydeffektene da. I tillegg til de allerede nevnte munkene som messet «wololooo», hadde spillet brekende sauer, innbyggere og soldater som hadde et variert ordforråd, rambukker som braket idet de slo mot murer og bygninger, og vann som bruset idet det slo mot land. Alt dette var med på å skape en økt følelse av realisme, og gjorde det så lett for spillere å fortape seg i spillets verden.
Hvis man til slutt ble lei av å spille spillets kampanjer eller spille mot andre, hadde spillet en innebygget scenario–bygger, som gjorde at man kunne skape ikke bare egne kart med jungler, snølandskap og det hele, men egne scenario! Med andre ord kunne man lage egne kampanjer som omhandlet for eksempel romernes beleiring av Europa, for så å dele kampanjene med venner. Dette, kombinert med det faktum at man kunne generere tilfeldige kart i flerspiller–modusen, gav spillet nærmest uendelig levetid, og var nok mye av grunnen til at det ble så populært.
HD–versjon
Så populært ble det, faktisk, at Microsoft i 2013 gav ut en HD–versjon. Det var kompatibelt med internett–spilling via Steam, og hadde også støtte for Steam Workshop, slik at folk kunne dele egne kart og kampanjer med resten av verden. Spillet hadde i tillegg fått oppdatert grafikk og støtte for høyere oppløsninger, samt digitale byttekort og, selvfølgelig, Steam–prestasjoner. Som om ikke det var nok, har spillet etter hvert også fått to nye utvidelsespakker kalt Forgotten Empires og African Kingdoms. Ikke verst for et spill som først utkom for snart tjue år siden!
I dag spilles spillet fortsatt sporadisk på forskjellige LAN, og så sent som i 2014 ble det avholdt en e–sport–konkurranse i Dubai med om lag 1 million kroner i premiepotten.
Spillet er minst like gøy i dag som da det først kom ut, og kan anbefales varmt til alle som liker gode sanntidsstrategispill.
Nysgjerrig på å prøve spillet? Vår anmelder mente at HD-utgaven av Age of Empires II: Age of Kings er en ypperlig spillpakke. Hvis du vil mimre litt mer om gamle dager kan du sjekke ut vårt tilbakeblikk på Command & Conquer: Red Alert 2.
