DoubleJump, episode 69

OBS: Denne artikkelen inneholder store avsløringer om historien i Brothers: A Tale of Two Sons.

Brothers: A Tale of Two Sons har i ettertid blitt et av mine favorittspill gjennom tidene. Eventyrlysten, tragediene man opplever, og den herlige bruken av spillmekanikker som verktøy for historiefortelling traff meg veldig hardt. Her har jeg lyst å fortelle historien i Brothers, og hvorfor den blir bedre fordi det er et spill.

Død og sykdom som katalysator

I Brothers styrer du, som navnet tilsier, ikke én, men to brødre. Spillet starter med et tilbakeblikk hvor man får se hvordan moren deres druknet på havet, ute i en liten robåt sammen med minstebror. Han lever med skyldfølelsen over sin mors død, og sitter og tenker tilbake ved graven hennes i åpningen av spillet.

Brødrene bor sammen med sin far i en liten landsby ved havet. Verdenen de befinner seg i har landskaper og vesener som er inspirert av skandinaviske eventyr, men selve landsbyen i starten minner mer om en enkel boplass med bønder, fiskere og håndtverkere.

Reisen til disse to brødrene begynner når faren deres blir syk. Etter en kort introduksjon hvor du lærer å styre brødrene, én med hver spak og sin respektive handlingsknapp, forteller landsbydoktoren at det ikke er noe han kan gjøre for faren. Det eneste håpet de har for å redde han, er å finne det store verdenstreet.

Doktoren viser brødrene treet på et gammelt pergament, og det er nok informasjon i seg selv til å skjønne hva man skal gjøre. Det er ikke noe tekst- eller tale i spillet, men karakterene prater på et tullespråk, og bruker dermed gestikulering og, i dette tilfellet, bilder, for å fortelle hva de vil på en måte som er forståelig for spilleren.

Ut på tur bærer det, og i første omgang må brødrene overkomme små hindre for å komme seg ut av landsbyen, som den aggressive hunden til den ene bonden, eller å få en sau til å senke en bru ved å løpe i hjulet på en defekt vannmølle. Hele tiden lærer man mer om hvordan man kan bruke fordelene med å kunne styre to figurer samtidig på en effektiv måte. For eksempel har lillebror sterk vannskrekk etter at han mistet moren sin på havet, og da må du bruke handlingsknappen til storebror for å hjelpe minstemann å svømme over vann.

O-ai-ai-ai-ai-boff

Jo lengre vekk fra landsbyen du kommer, jo mer eventyraktig blir omgivelsene. Ganske tidlig møter man et stort troll. Han sitter og gråter over noe han har mistet, og er veldig behjelpelig med å vise veien videre. Etter en stund møter du et annet troll fanget i et digert kompleks inni et fjell, og dette viser seg å være kona til det første trollet. Hun har blitt fanget av noen større troll, og du klarer til slutt å gjenforene henne med mannen sin, etter flere omgivelses-gåter og en bosskamp mot sjefstrollet. De vet hvor verdenstreet er, og peker deg videre i riktig retning når du tar avskjed med paret.

Hånd i hånd med eventyrstilen bærer spillet preg av den svært tunge tematikken om døden, og tapet av noen man er glade i. På et tidspunkt runder du et hjørne på et stupbratt fjell og ser en mann i det han sparker bort krakken under seg for å henge seg. Her er det om å redde han i tide, hvis ikke dør han. Utforsker du litt rundt der du finner mannen, vil du se et trehus som har brent ned, og det oppbrente liket til en voksen person, og et barn som ligger tildekket av et rødt teppe. Du gjør ikke noe mer med denne mannen, han bare sitter og hulker og puster tungt til du lar ham være og går videre.

Likedan redder du også en griff-lignende fugleunge fra døden, og den hjelper deg i gjengjeld med å fly vekk fra området hvor griffen var fanget. Dette ser ut til å være griffens siste handling, før den faller om, blodig og livløs etter den gode gjerningen. Lillebror tar dette svært tungt.

Magiske øyeblikk hele veien

Litt senere i spillet kommer du over et syn helt utenom det vanlige: Et fjellområde hvor et slag mellom kjemper tilsynelatende nettopp tok sted. Det ligger store gigantiske lik oppover fjellvegger og nede i dalstrøkene. Du aner ikke hva som har skjedd eller hvorfor de har slåss, og det hele har et ekstremt mystisk preg over seg. Som en storslått fortelling du ikke får høre om, men bare ser ettermælet av.

I denne delen av spillet kan man finne et gigantisk horn på fjellsiden ved de døde kjempene. Det kule her er at hvis du blåser i hornet, så får du svar. Du vet ikke hvor, og du finner aldri ut hvem, men noen svarer hornet ditt med et annet horn som ljomer mellom fjellene. Igjen, den eventyrlige mystikken.

Når du nærmer deg slutten på spillet møter du ei jente som tilbyr seg å hjelpe brødrene. Den eldste broren blir forelsket i henne, og er plutselig mer opptatt av hennes reaksjoner til ting han får til enn lillebroren. Lillebror blir sjalu, og liker ikke hvordan jenta endrer adferden til broren.

Selvfølgelig har lillebror rett i å ikke like den nye vennen til storebror, som i et dramatisk vendepunkt viser seg å være en ondsinnet edderkopp-dame. Hun lurer brødrene inn i hulen sin, hvor hun avslører sin virkelige form og fanger søskenparet i en ball av spindelvev.

Storebror klarer å bryte seg løs fra ballen, og i den store påfølgende sjefskampen må du som lillebror rulle spindelvev-ballen i monsteret for å få henne på rygg, så du kan rive av ett og ett bein med storebror.

I det storebror river løs det siste beinet, blir han stukket av monsteret, og faller om blødende. Det viser seg at da jenta lurte dem kom de faktisk nærmere verdenstreet, som hun hadde hulen sin like i nærheten av. Dermed klarer lillebror å drasse med seg den skadde storebroren hele veien til foten av det gigantiske treet. Lillebror løper opp stammen på treet, og henter vann fra en glødende kilde – livets vann, antar man. Kilden som kan redde faren deres og nå også storebror.

Et uventet tap

Men det er for sent. Skaden på storebror er for stor, og giften fra stikket er for sterk. Lillebror prøver å riste i han, men til ingen nytte. Her tenker jeg selvfølgelig at storebror kommer til å bykse til livs så snart han får i seg vannet. Men der tok jeg feil. Og det er på dette tidspunktet i spillet jeg begynner å bli et emosjonelt vrak. Fordi:

Du har hele tiden styrt brødrene med hver sin spak og handlingsknapp. Halve kontrolleren din er i praksis ubrukelig nå, og realiteten av at storebror faktisk er død vasker over deg når du innser det faktumet.

Spillet går til svart, og åpner igjen med at lillebror har gravd en grav. Her er utviklerne så kjip mot deg at de lar deg ta over, og du må, som lillebror, gå bort til liket av storebroren din, dra han med deg over marka med den nå halvveis defekte kontrolleren, legge han i graven og grave igjen.

Lillebror står og ser på graven mens den alt for sørgelige musikken spiller, og du føler håpløsheten på hele kroppen. Hvordan skal lillebror komme seg hjem nå?

Akkurat da hører du et lyst skrik i det fjerne, og inn i synsfeltet kommer en griff. Dette er den samme griffen du reddet tidligere i spillet, som brødrene trodde var død da de forlot den. Han tar lillebror inn under vingen sin, og gir han en hjerteskjærende klem. Deretter flyr de av sted, og legger verdenstreet og storebrors siste hvilested bak seg.

En liten reisesekvens hjelper på å ta inn alt som har skjedd, og man tenker at klimakset har passert, og at avslutningen på spillet kommer. Griffen lander på stranden, nedenfor landsbyen hvor faren ligger døende, tar farvel med lillebror og flyr av sted. Det er mørkt, og en storm herjer over kystbeboerne.

Lillebror begynner turen oppover mot huset, og må klatre langs klipper og balansere over falne trestammer. Vannivået har steget, og på et tidspunkt sier det helt stopp: Du kommer deg ikke videre uten å svømme. Noe lillebror er livredd for å gjøre.

Katarsis

Uansett hvor mye du prøver, vil han ikke svømme. Du står i vannkanten og trykker på handlingsknappen hans. Du må komme deg hjem for å redde faren, det siste levende familiemedlemmet til lillebror. Plutselig lyste idéen opp i hodet mitt; åpenbaringen som fullstendig ødela meg.

Jeg trykker på storebrors handlingsknapp. Stemmen til storebror høres plutselig, og lillebror samler motet til å hive seg ut i vannet og legge på svøm.

Dette øyeblikket er for meg en summering av det som gjør Brothers: A Tale of Two Sons så fungerende. Du mister bokstavlig talt din bedre halvdel, og kjenner dette som spiller ved at halve kontrolleren ikke har noen funksjon lengre. Du lærer tidlig om lillebrors vannskrekk, og storebrors evne til å gi han styrke.

Du begynner å tenke på storebror, og prøver hans handlingsknapp i fortvilelse. Det gir lillebror styrke, og jeg kjente den styrken på hele kroppen. Det er en perfekt synergi mellom spillmekanikk og historiefortelling. Den ene delen hadde ikke vært like bra uten den andre. Akkurat som lillebror, som blir bedre på grunn av storerbror.

Etter dette kommer du deg hjem, får gitt faren vannet fra verdenstreet i tide, og han overlever. Spillet kutter til far og sønn som står det graven til mor, hvor det nå har blitt reist enda en gravsten. Far bryter sammen i gråt. Musikktemaet som har gått siden verdenstreet fortsetter inn i rulleteksten.

Rotfestet i virkeligheten

Det er to grunner til at spillet traff meg: Det ene er at jeg har to småbrødre med omtrent like stor aldersforskjell som brødrene i spillet. Jeg har også en storebror, og kjente meg ofte igjen i forholdet de hadde med hverandre. Derfor røsket det ekstra godt da storebror døde, og da lillebror klarte å svømme da han tenkte på styrken til sin avdøde bror. Det slo meg aldri at noen av dem kom til å dø, siden målet for meg fra starten av var å sørge for at søskenparet har minst én forelder å vokse opp med.

Det andre, er at historien er sterkt rotfestet i virkeligheten. Manusforfatter og fillm- og spillregissør Josef Fares er syrisk flyktning som har bodd i Sverige i mange år. Han er kjent for svenske filmer som Jalla! Jalla! og Kopps – en litt annen sjanger enn Brothers.

Da han vokste opp i Syria opplevde han det å miste en bror. Lillebroren hans var bare et spedbarn og Josef var svært ung da det skjedde, og det var Josef selv som fikk i oppgave å gravlegge barnet. I tillegg har Josef Fares som flyktning opplevd lidelse, men har med det også sannsynligvis sterke evner til å se det vakre, mystiske og eventyrlige i verden, noe han og resten av utviklingsteamet har klart å gjenskape så til de grader i spillet.

Denne gjenfortellingen av historien i Brothers: A Tale of Two Sons er et innslag i «Open Mic Knight»-spalten til DoubleJump. Hele episoden, som også inneholder blant annet inntrykk av Nioh og Resident Evil 7: biohazard i PlayStation VR, kan du høre nedenfor.

DoubleJump er en podkast av Gamer.no-skribentene Gøran Solbakken, Marius Kjørmo, Jonas Magerøy og Håvard Hofstad Ruud. Hver uke diskuteres spill så fjøra fyker, og du får et innblikk inn i den glamorøse tilværelsen som norsk spillskribent.