I over to tiår har Mario og gjengen sittet bak rattet i Mario Kart, og med hele åtte utgivelser i bagasjen har disse spillene gjort seg gjeldende som en av partyspillsjangerens mest profilerte serier. Etter oppstarten på Super Nintendo i 1992 har så godt som alle Nintendos konsoller kunnet by på minst én utgave av det populære spillet.
Allikevel er det ett innslag i serien som etter undertegnedes formening skiller seg ut som det klart beste, nemlig Mario Kart: Double Dash. Som fjerdemann ut i serien ble spillet slippet til GameCube i 2003, og selv om det er et av de eldre spillene er det helt klart også et av de beste.
Masse ny spillmekanikk
En av grunnene til at nettopp Double Dash er blant toppspillene, er at det er et av de mest unike spillene i serien så langt. For første – og hittil siste – gang ble det designet et Mario Kart-spill der to karakterer satt i samme doning. Dette er underholdende nok i seg selv, men den virkelige genistreken er at man kan samarbeide med en annen spiller om å nå førsteplassen. Forståelig nok var er dette svært underholdende, og jeg er oppriktig forundret over at de ikke har gjenbrukt dette i senere spill.
Ikke bare er det gøy med samarbeid (eller gjensidig sabotasje!), men med to karakterer får man også tilsvarende mange unike spesialangrep. En annen genial mekanikk introdusert med Double Dash er nemlig karakterbaserte angrep, som varierer stort i utforming og effektivitet. Ikke det at dette er spesielt velbalansert – det er uten tvil noen angrep som er bedre enn andre. Flammer som vilkårlig spretter rundt i kjørebanen er naturlig nok ikke like bra som de røde skallene som sikter seg bestemt inn på motstanderen foran deg selv. Et stillestående bananskall er heller ikke like skadelig som Wario og Waluigis bomber.
Spesialangrepene samles opp på samme måte som de «vanlige» angrepene, altså gjennom å kjøre på gjennomsiktige glassbokser rundt omkring på banen. Her får man i kjent stil både røde, grønne, men også blå skall, bananskall, sopper og alskens annet gøy. Med to karakterer har man imidlertid muligheten til å holde to angrep av gangen, og ved å rullere personen som satt foran kan man spille langt mer taktisk enn tidligere. Det å spare på et visst angrep ble langt enklere enn før, og dette nokså enkle grepet sørget alene for å løfte de taktiske utfordringene mange hakk.
Med hele tjue karakterer fra Nintendos univers, og en drøss biler å velge mellom, er spillet mye mer tilpasningsdyktig for hver enkelt spillers kjørestil. Dermed ble dette også det første Mario Kart-spillet som ga deg vinnersjanser ikke utelukkende basert på litt kjøreferdigheter og mye flaks. Du kan i det store og hele føre en mer gjennomført taktikk.
Langt mer kreative baner
Endelig! Endelig ble banene virkelig godt designet! De noe begredelige banene fra forgjengerne var borte, og erstatningene viste seg å være både varierte og gjennomførte. Selv om flere av banene i forgjengeren Mario Kart 64 var nokså underholdende, var det med GameCubes-spillet at denne svært viktige delen av spillet fikk skikkelig kvalitet.
Foruten å være strålende i seg selv har også nesten alle banene i Double Dash en rekke fiffige (og ofte bortgjemte) snarveier. Dette fantes i mindre grad også i tidligere spill, men her er det mange flere av dem. Dersom du er fersk til Mario Kart-universet, vil GameCube-spillet definitivt være den utgaven du vil bruke lengst tid på å utforske.
I forbindelse med banekjøringen fikk også Double Dash en ny form for «drifting», eller «skrensing», på godt norsk. Mekanismen, som først fungerte som en fartsboost i Mario Kart 64, føles bedre. Den lar deg svi av litt gummi ved å snu bilen sideveis, og skrense gjennom svingene i banen. Samtidig får du også en bonus i form av oppbygd «boost», som du kan slippe løs på slutten av svingen.
Mekanismen beholdes også i senere utgivelser, men sjelden har den hatt like mye å si for pallplasseringen du makter å klore til deg som i Double Dash. Dette er nemlig også den langt på vei beste muligheten til å kutte svinger og dermed suse forbi motstanderne. I Mario Kart 8 til den nå utgående Wii U er det også en dugelig skrensemekanisme, men den krever ikke like mye teknisk ferdighet. Her oppnår man nemlig ekstra fart utelukkende basert på hvor lenge man skrenser (og det er et tak på hvor mye som kan bygges opp), mens man i Double Dash måtte benytte seg av joysticken for å skaffe fart i tre nivåer.
Traff blink på både teknologisk utvikling og innhold
Alt skrytet av Double Dash til tross: både Mario Kart-spillet til Super Nintendo og til Nintendo 64 var svært underholdende utgivelser, og for noen – i hvert fall for undertegnede – er de fortsatt det den dag i dag. Men da disse spillene ble utgitt på 90-tallet, var ikke alt like finslipt. Man merker godt den svært stive kontrollmekanismen og ikke minst den med moderne øyne dårlige grafikken fra datidens teknologi, som begge to gjør kjøringen vanskeligere fordi det rett og slett ikke alltid er like lett å få øye på neste sving. Dette ble betydelig bedre i senere spill, med lengre «field of view» og oppløsning.
Double Dash traff derimot blink på både teknologisk utvikling og innhold. Budskapet mitt er enkelt: Nintendo hadde en suksessoppskrift med Mario Kart: Double Dash, og burde holdt seg til den senere. Dessverre vil jeg påstå at neste iterasjon av spillserien, Mario Kart Wii fra 2008, også er det til dags dato dårligste Mario Kart-spillet Nintendo har produsert.
Kanskje skyldes disse følelsene mitt sterke bånd til forgjengerne, og faktum er vel kanskje at den enorme oppturen fra Double Dash gjorde fallhøyden desto større. Og falle, det gjorde Mario Kart Wii. Her var både spesialgjenstander brutalt revet vekk fra oss, og skrensingen var ikke på langt nær den samme. Til tross for at man nå hadde 16 års erfaring på baken, var ikke spillopplevelsen spesielt god. Tåkete teksturer og en enda stivere og mindre engasjerende styremekanikk var det verste på den tekniske siden, men innholdet og fraværet av forgjengerens taktikkbaserte spillestil var dråpen som fikk begeret til å flomme over.
Dermed var det hyggelig å stifte bekjentskap med Wii U-spillet, Mario Kart 8, som er det hittil beste spillet etter GameCube-baserte Double Dash. Skrensingen ble hentet inn igjen, og spillet er fullt av veldesignede baner. Mange baner, for øvrig. Kort sagt: flere karakterer, flere kjøretøy, flere baner, flere muligheter og mer moro. Det er jo nettopp det vi vil ha: mer av det gode!
Og dette er jo også det eneste negative jeg har å si om Mario Kart: Double Dash: det er for lite. Hadde det bare hatt flere enn 16 baner, ville det nesten vært overflødig å fortsette spillserien.
Nintendo Switch kommer snart
3. mars utgis Nintendos nye konsoll, Nintendo Switch. Allerede i den første traileren fikk vi se et glimt av Mario bak rattet, og nå har Nintendo bekreftet utgivelsen av Mario Kart 8 Deluxe til den nye spillmaskinen allerede 28. april i år.
Mario Kart 8 Deluxe er riktig nok ikke et helt nytt spill, men snarere en fornyelse av forgjengeren til Wii U. Uansett er det bare å krysse fingrene for at utviklerne har greid å forbedre spillet ytterligere i denne utgaven. Selv håper jeg at de vender blikket tilbake til GameCube-utgaven, og henter tilbake både spesialangrepene og muligheten til å kjøre med to karakterer i samme bil. Kanskje er dette for mye å forvente, men håpet vil alltid leve videre.
Om de faktisk vil gjøre dette i et senere Mario Kart-spill vet selvfølgelig bare Nintendo selv, men i ventetiden er det jo stadig en mulighet til å trekke frem den gamle GameCuben og spille til krampen dreper tomlene.
Mens vi venter på Switch-versjonen, kan du se hva vi mente om Wii U-versjonen.
Les vår anmeldelse av Mario Kart 8 »
