I 2014 var jeg en av mange som lot seg trollbinde av indieperlen The Banner Saga. Det første spillet i Stoics vikinginspirerte trilogi markerte en flott, om til tider deprimerende begynnelse på en svært lovende historie, og etter over to år med venting fortsetter endelig eventyret.
Sagaen fortsetter
The Banner Saga 2 plukker opp historien noen uker etter hendelsene i forgjengeren, og det er ikke mye som har endret seg siden sist. Mennesker og varl – krigsglade kjemper med horn i panna – slåss fortsatt en tilsynelatende håpløs kamp mot de onde skapningene kalt dredge, og en ukjent trussel er i ferd med å mørklegge hele landet.
Vi møter våre helter på vei mot byen Arberrang – menneskenes hovedstad og det siste håpet i kampen mot all elendigheten. Veien er lang og full av farer, og ved første øyekast er det lite som skiller The Banner Saga 2 fra seriens første spill.
Du må fortsatt gjøre vanskelige valg, turbaserte kamper må fortsatt utkjempes og figurene dine må fortsatt vandre milevis gjennom praktfulle landskap. Under overflaten skjuler det seg imidlertid en rekke små endringer, som hver for seg kan virke ubetydelige, men som til sammen fullstendig endrer dynamikken fra det første spillet.
Spenningen forsvinner
Endringen som påvirker spillet i størst grad er at du har lettere tilgang på spillets valuta, «renown», som både brukes til å kjøpe forsyninger og oppgradere figurene dine. I The Banner Saga var det svært vanskelig å tjene opp renown, men denne gangen har Stoic introdusert en rekke nye muligheter som lar spillere enkelt tjene opp det de trenger.
Der man i det forrige spillet ofte ble tvunget til å velge mellom sterkere figurer eller mat til folket får man nå mer enn nok til begge deler. Dette gjør spillopplevelsen selvfølgelig mer behagelig, men det er en endring jeg gjerne skulle vært foruten.
Noe av det som gjorde det første spillet til en uforglemmelig opplevelse for meg var den voldsomme ansvarsfølelsen spillet hamret inn i meg fra første stund. Med meg på reisen hadde jeg flere hundre menn, kvinner og barn, og ethvert valg jeg tok bestemte hvorvidt de ville overleve eller dø.
I oppfølgeren opplevde jeg aldri at matvognene gikk tomme, og trusselen om hungersnød forsvant dermed fullstendig. Resultatet var at jeg reiste fra sted til sted uten bekymringer, og mye av spenningen i spillet ble rett og slett borte.
Ingen alvorlige konsekvenser
I stedet for å stirre nervøst på den stadig krympende mengden med forsyninger, mens folket mitt sakte vandrer mot neste landsby – der sjansen er stor for at de ikke selger mat uansett – ble det gjerne til at jeg kjedet meg litt i disse sekvensene.
Det blir ikke bedre av at de tilfeldige situasjonene som dukker opp underveis også har mistet noe av spenningen. Med jevne mellomrom blir følget ditt stanset av ulike årsaker, og du blir tvunget til ta vanskelig valg:
Skal noen skumle typer få lov til å bli med i følget ditt? Er disse bærene trygge å spise? Skal vi fortsette å trekke opp den store, hårete tingen som sitter fast i fiskegarnet?
I begynnelsen er situasjonene spennende, men etter hvert merket jeg at konsekvensene av dårlige valg aldri var spesielt alvorlige. Reisen min ble aldri nevneverdig påvirket av disse møtene, og i stedet for å bruke lang tid på å tenke nøye gjennom hvert alternativ kunne jeg like gjerne velge helt på måfå.
I det hele tatt er det bare de vakre omgivelsene og Austin Wintorys stemningsfulle lydspor som redder disse transportetappene. Ferden går gjennom snøkledde fjell, grumsete sumper og fargerike skoger, og hvert område er en fryd for øyet. Musikken gjør ikke alltid mye av seg, men slår dramatisk inn for å bygge opp spenningen i forkant av en viktig hendelse eller en av spillets kamper.
En god strategi må til
Med noen få unntak er kampene i The Banner Saga 2 identiske med de man utkjempet i forgjengeren. Figurene beveger seg på et rutenett, og kan angripe fiender som befinner seg innenfor en gitt rekkevidde.
Hver figur er utstyrt med egne spesialangrep og egenskaper, og etter hvert som du oppgraderer krigerne dine vil de kunne lære nye ferdigheter. Disse kommer godt med da noen av kampene faktisk er svært vanskelige, og det kreves ofte en solid strategi – og en liten porsjon flaks – for å gå seirende ut av en dyst.
Som i det forrige spillet er seier faktisk ikke nødvendig for å fortsette historien. Et tap går imidlertid hardt ut over moralen, og koster deg gjerne noen forsyninger eller medlemmer av klanen din. I tillegg vil figurer som faller i kamp bli skadet, og frem til de får hvilt seg i et par dager er de langt mindre effektive i strid.
Den nye treningsfunksjonen, som er tilgjengelig når følget ditt slår leir, er en trygg måte å utvikle strategier for forskjellige kampsituasjoner. Her kan du enten utkjempe treningsslag mot dine egne eller teste evnene dine ved å fullføre forskjellige utfordringer. Sistnevnte lærer deg en rekke gode kombinasjoner mellom to eller flere av krigerne dine, og selv den skarpeste The Banner Saga-spiller kan lære en ting eller to her.
Historien skinner
Med den lærerike treningsfunksjonen og figurenes nye egenskaper er det synd at kampdelen har en redusert rolle i The Banner Saga 2. Sammenlignet med eneren har oppfølgeren langt færre kamper, og ofte kan man raskt avslutte et slag bare ved å beseire én bestemt fiende på slagmarken.
Fokuset som er tatt fra kampene er i stedet gitt til historien, og det er her The Banner Saga 2 virkelig skinner. Den gripende handlingen trekker hele tiden spillet fremover, og selv de til tider langtekkelige vandringene fra sted til sted er verdt det for å finne ut hva som skjer videre.
Spill nummer to utvider seriens persongalleri med en rekke fargerike figurer som påvirker historien i både stor og liten grad. Med jevne mellomrom kan du slå av en prat med figurene dine, og selv om ikke alle er like sentrale for historien satt jeg pris på muligheten til å bli bedre kjent med hver og en av dem.
Det eneste jeg har å utsette på historien er at spillet omtrent ikke svarer på ett eneste av spørsmålene vi satt igjen med etter avslutningen av det forrige spillet. Vi får mye ny informasjon som bidrar til å bygge ut verdenen og gi mer bakgrunnshistorie til flere av spillets sentrale figurer, men det er tydelig at The Banner Saga 2s hovedoppgave kun er å levere stafettpinnen videre til trilogiens avsluttende kapittel.
Konklusjon
The Banner Saga 2 er på mange måter en typisk lillebror i midten. Det føles ikke like nytt som det første spillet, og historiemessig vil det trolig ikke måle seg med seriens avsluttende kapittel. Likevel sparker det godt fra seg med en gripende historie, utfordrende kamper og et nydelig utseende.
For meg preges spillet imidlertid av Stoics beslutning om å gjøre spillets valuta lettere å få tak i. For mange vil dette gjøre opplevelsen mer behagelig, men utvikleren har fjernet en viktig del av det som gjorde The Banner Saga til en uforglemmelig opplevelse. Her gikk jeg aldri tom for mat og krigerne mine kunne oppgraderes omtrent når jeg ville, og som en konsekvens forsvant mye av spenningen.
Likevel er The Banner Saga 2 et solid spill, og til tross for at det ikke besvarer noen av seriens viktigste spørsmål klarer handlingen å være spennende fra start til slutt. Ventetiden på The Banner Saga 3 begynner nå.
Er du interessert i taktiske rollespill bør du absolutt prøve The Banner Saga. Ser du heller etter et historiebasert eventyr kan vi anbefale Telltales Game of Thrones.
