Kun fantasien satte grenser
Nå for tiden er programmering noe for spesielt interesserte, men slik var det ikke i Commodore 64-dagene. Når man skrudde på strømbryteren og systemet startet – uten lastetider, selvsagt, etter som operativsystemet er lagret i en mikrobrikke – kjører det allerede et enkelt programmeringsspråk brukere kunne utnytte til å lage egne programmer og til og med spill. Commodore 64 Basic (som faktisk ble utviklet av Microsoft) er generelt ikke kjent som et veldig godt eller effektivt programmeringsspråk, men det var lett å lære samtidig som det tillot brukerne å gjøre mye spennende.
Maskinen ble også solgt med en liten programmeringshåndbok, full av leksjoner og eksempler. Denne inkluderte også et par spill, og jeg tror nok de aller fleste som eide Commodore 64 på ett eller annet tidspunkt har prøvd å lage (og eventuelt utvide) det vesle nummergjettingsspillet fra håndboken. Selv om man ikke gikk så langt at man programmerte sine egne spill og programmer, kunne man gjøre mye artig med maskinens innebygde språk. Noe så enkelt som å forandre bakgrunnsfargen ved en enkel kommando (POKE 53281,fargeverdi fra 0 til 15) fikk frem kommentarer som «wow, hvordan gjorde du det?».
Egentlig er det litt synd at programmering har blitt så fjernt for de fleste PC-brukere, for er det noe mange Commodore 64-eiere utvilsomt kan skrive under på, er det at det var gøy å lage sine egne programmer. På denne måten kunne man få utløp for kreativitet og skapertrang, samtidig som man fikk spennende utfordringer. Det å finne ut hvordan man skulle få datamaskinen til å gjøre hva man ville var ikke alltid like moro, men når man endelig løste problemet var tilfredsstillelsen stor.
Det at hvem som helst kunne sette seg ned å programmere Commodore 64-spill uten noe annet enn maskinen og den medfølgende manualen gjorde dessuten at terskelen for å lære seg programmering var utrolig lav. Dermed var spillindustrien hele tiden sikret nye talentfulle medarbeidere, samtidig som vi spillere fikk nyte godt av både kommersielle og gratis spill fra tusenvis av kreative brukere.
Mange slike gratisspill ble distribuert gjennom såkalte Public Domain-biblioteker – små selskaper eller privatpersoner som samlet inn alt de kunne av gratis spill og programmer, og sendte ut lister over programvaren sin til kunder verden over. Så kunne kundene velge hvilke programmer de hadde lyst på, og sende en bestilling sammen med prisen for diskettene og en liten sum som skulle dekke arbeidet med selve kopieringen. Dette var milevis fra like enkelt som dagens internettbaserte distribusjon av gratisspill, men samtidig hadde det en unik sjarm det ikke finnes maken til i dagens spillverden.
Kjært barn med mange fjes
Commodore 64 holdt seg som kjent på markedet i godt over et tiår, og klarte seg overraskende godt i konkurranse med langt mer avanserte systemer. Det hjalp selvsagt at Commodore stadig sørget for at maskinen var et prisgunstig alternativ, samtidig som det var vanskelig for potensielle kjøpere å unngå å legge merke til det rike spillbiblioteket systemet kunne skilte med. Men sjefene i Commodore ønsket selvsagt å utnytte seg ytterligere av den store suksessen, og lanserte flere nye modeller basert på vidunderbarnet sitt.
Den mest kjente av disse var Commodore 128, som ble lansert med dobbelt så mye minne (ja, nettop: 128 KB) som gamlefar, 16 KB med dedikert videominne, et omdesignet tastatur med skikkelig nummerknapper, en raskere prosessor og en rekke andre forbedringer. I tillegg hadde den en ekstra Zilog Z80-prosessor, som gjorde maskinen kompatibel med operativsystemet CP/M. Maskinen var fortsatt kompatibel med Commodore 64, og skulle du bruke CP/M måtte du gå inn i en spesiell CP/M-modus.
Commodore 128 ble aldri noen veldig stor suksess. Den var dyrere enn sin eldre bror, og selv om den var langt kraftigere hadde den fortsatt den samme begrensede fargepaletten, så basert på skjermbilder var det vanskelig å se noen forskjeller på de to systemene. Det største problemet var imidlertid at det kun dukket opp et fåtall Commodore 128-eksklusive spill eller C128-versjoner av eksisterende spill, som utnyttet seg av maskinens ekstra kraft, og derfor var det liten grunn for en gjennomsnittlig bruker å oppgradere.
Den særeste Commodore 64-baserte maskinen kom i 1984, og het Commodore SX-64. Maskinen beskrives som historiens første bærbare datamaskin med fargeskjerm, og den var rett og slett en Commodore 64 med innebygget fem-tommers CRT-monitor og stor diskettstasjon. Maskinen veide litt over ti kilo, og kunne bæres som en koffert. Den ble også lansert under navnet Executive 64, men jeg tror nok firmalederen som tok et slikt beist med seg inn på møtelokalet ville fått en del merkelige blikk.
I 1990 forsøkte Commodore seg med noe helt nytt. Konsollmarkedet hadde blomstret opp igjen, takket være nye aktører som Nintendo og Sega, og Commodore ville ha en del av kaka. Derfor lanserte de de Commodore 64 Games System, en Commodore 64-kompatibel maskin uten tastatur, som kun kjørte «cartridge»-baserte spill. Systemet ble imidlertid aldri noen suksess, og ble sett på som et halvhjertet forsøk på å tjene raske penger på det nye konsollmarkedet. Maskinen var tross alt ikke noe mer enn en nedskalert Commodore 64, og det holdt ikke åtte år etter at systemet først debuterte.
Commodore 64 i dag
I vår del av verden gikk Commodore 64 ut av spillhverdagen tidlig på nittitallet. Det siste engelskspråklige Commodore 64-bladet, Commodore Format, publiserte sitt siste nummer i oktober 1995 – tretten år etter at maskinen debuterte. I Øst-Europa holdt maskinen seg populær noen år til, men også der måtte den etter hvert gi opp for yngre konkurrenter. Dette betydde imidlertid ikke at historien om Commodore 64 er over. Fortsatt finnes det tusenvis av mennesker som koser seg med den gamle traveren, og det utvikles stadig nye spill og til og med ny maskinvare for systemet.
På spillfronten har vi små selskaper som Protovision, som jevnlig lanserer nye Commodore 64-spill for helt kurante priser, og flere av disse er ganske spennende. Dessuten har det i den senere tiden dukket opp flere gratis spill til plattformen, som kan lastes ned for bruk på emulator. Plattformeventyret Joe Gunn og det heftige skytespillet Redrunner er eksempler på gode og nye Commodore 64-spill.
På maskinvarefronten har vi blant annet Super CPU, et akseleratorkort som mangedobler hastigheten, og som blant annet er nødvendig for at det kommersielle skytespillet Metal Dust skal fungere. Det mest spennende prosjektet er imidlertid Commodore One, et Commodore 64-kompatibelt hovedkort utviklet av Jeri Ellsworth. Dette systemet har en mengde fancy funksjoner, og er i tillegg langt kraftigere enn gamlefar var. En Commodore One koster deg 269 euro, altså litt over 2100 kroner.
Tidligere nevnte jeg maskinens avanserte musikkegenskaper, og jeg er ikke den eneste som opplevde musikken som noe av det beste med mange Commodore 64-spill. I dag er det et stort miljø som lager nye versjoner av gamle Commodore 64-låter, og gir dem ut gratis (hovedsakelig gjennom nettstedet Remix64) eller på kommersielle CD-er. Den viktigste butikken for slike nostalgiske perler er C64Audio, som drives av Chris Abbott, en veteran fra Commodore 64-scenen.
I tillegg til denne «undergrunnsaktiviteten», skjer det også ting på den kommersielle fronten. For noen år siden kom for eksempel Commodore 64 DTV, en joystick med 30 innebygde spill, som man kunne koble direkte i TV-apparatet. Denne joysticken inneholder faktisk maskinvaren for en fullstendig fungerende Commodore 64, og hackere har klart å koble til diskettstasjon, tastatur og alt som trengs for å bruke den som en skikkelig maskin.
Nylig dukket også de første Commodore 64-spillene opp på Virtual Console-systemet til Wii. Til nå finnes klassikere som International Karate, World Games og Uridium på den digitale distribusjonskanalen, som lar Wii-eiere gjenoppleve gamle spill fra fordums systemer. Mange har klaget over at prisen på disse spillene er litt vel høy, men det er uansett godt å se at systemet ikke er glemt, selv av dagens ledende selskaper.
Commodore 64 lever altså fortsatt i beste velgående. Dedikerte Commodore 64-nettsteder som Lemon 64 og C64.com holder brukermiljøet samlet, mens hobbyutviklere fortsatt koser seg med å lage spill til systemet. I tillegg har vi selvsagt demoscenen, som hvert år setter nye standarder for hva som er mulig å tyne ut av det vesle systemet. Imponerende, med tanke på at det er godt over 25 år siden maskinen debuterte på markedet.
