Som en stor fan av strategispill holder jeg meg for det aller meste til typen der jeg enten skal innta Frankrike via Belgia, eller der England tar sine første, undertrykkende skritt ut i verden. Men strategisjangeren kan være så mye mer enn bare storstrategi – for eksempel bybyggerspill.
I fjor overrasket Cities: Skylines med fantastisk bybygging, og i år får vi en ikke helt ulik nykommer. For selv om Planet Coaster handler om å bygge verdens beste fornøyelsespark, er det elementer her som minner om de vi kjenner fra andre administrasjonsspill. Sammen med flotte animasjoner og utallige ting å holde styr på, blir Planet Coaster en parksimulator av de sjeldne.
Don't worry, be happy
La oss få det åpenbare unna først: Planet Coaster er et heidundranes feel-good-spill. Fra de små åpningsøyeblikkene der du skal reise de første attraksjonene, til spillets senere stadier der hundrevis av glisende mennesker spaserer gjennom parken din, er det moro og glede som står sentralt. Temasangen som åpner hovedmenyen inviterer til fest, og et oppmuntrende lydspor inne i spillet gjør at du alltid har lyst til å fortsette å utvide parken. Selvfølgelig er det mye du skal gjøre, men atmosfæren som skapes gjør at en ellers stressende tilværelse unngår å bli for hektisk.
Det grunnleggende i Planet Coaster, som det å legge veier, konstruere butikker og plante de første attraksjonene i bakken, fungerer enkelt og smertefritt. Fra en meny nederst på skjermen kan du lett finne frem til alle tilgjengelige byggverk og andre duppeditter, og alle tilhører de egne, merkede skuffer. For eksempel finner man matkiosker under «shops», og berg-og-dalbaner under «coasters». Sånn sett er det veldig enkelt å komme inn i spillet, noe som gjør de første minuttene desto hyggeligere.
Det er nok av «wow»-øyeblikk her også. At man for eksempel kan innta førstepersonsmodus fra en gjests synsvinkel, gjør at parken kommer så mye nærmere spilleren. Jeg er klar over at dette ikke er noe nytt i sjangeren, da blant annet fordi jeg har spilt Theme Park World til PlayStation og opplevd det samme der, men det gjør ikke funksjonen noe mindre kult. Den fantastiske grafikken gjør det hele bedre, og skulle du ha en datamaskin som er sterk nok, er det en helt spesiell opplevelse å sette seg ned i en vogn og bli med på en virtuell berg-og-dalbanetur.
Ganske omfattende
Etter at jeg nå har hyllet spillet som enkelt å tilnærme seg, skal det nevnes at Planet Coaster kan virke litt for omfattende ved første øyekast. I det hele tatt er det tre moduser spillet byr på; en kampanje med mål som må oppnås i nesten ferdigstilte parker, en sandkassemodus der alt er lov, og en utfordringsbasert modus der man skal reise en park fra bunnen av, men med begrensede ressurser og utstyr fra start.
Som den nybegynneren i sjangeren jeg er valgte jeg å begynne på modusen med oppdragene, da jeg så for meg at jeg her ville bli tilbudt en introduksjon til spillet. Dessverre tok jeg grundig feil. Modusen kastet meg inn i en park der visse mål skulle oppnås, uten at jeg hadde fått hjelp med noe som helst. Klart var det en liten boks som forklarte hvordan man kunne vri og vende på objekter, men jeg trengte liksom litt mer enn bare det. Ettersom alt spillet kunne referere meg til var et par YouTube-videoer, satte jeg heller i gang med sandkassemodusen. Det er nok her de fleste uten spesiell erfaring innen sjangeren vil finne mest moro i begynnelsen. Her har du nemlig uendelige mengder midler å benytte deg av, slik at det å feile ikke betyr noe som helst.
De samme faktaene gjør også at det er få utfordringer man møter på, og så snart man har fått teken på det grunnleggende er det ikke så spennende å bli værende. Kampanjemodusen er imidlertid ikke stort bedre. Her blir man kastet inn i scenarioer med diverse mål, men de er så enkle - og scenarioene så isolerte – at de føles ubetydelige. Derfor har jeg brukt mesteparten av tiden min i utfordringsmodusen.
Utfordringer på godt og vondt
Planet Coaster er på sitt beste når det strømmer på med besøkende etter at man har funnet en god balanse mellom fortjeneste og gode tilbud. For selv om man jo bruker mye tid på plassering av karuseller, er det mye du skal passe på også på det administrative nivået. Priser kan justeres for å øke fortjenesten og ventetider i køer kan forlenges eller kortes ned på. Det Planet Coaster imidlertid gjør spennende, er alt som foregår utenfor selve byggingen.
Sliter du med for få besøkende? Kjøp reklame på alt fra melkekartonger til TV-reklamer i beste sendetid. Har du tilgang til for få attraksjoner? Bruk penger på å forske frem kule nye butikker og berg-og-dalbaner. Slik kan månedene gå frem til du føler at du har for lange køer til attraksjonene, men flere besøkende bringer også med seg nye utfordringer. Kjøp og salg av pølser og brus skaper søppel, og uten søppelbøtter begynner parken å stinke i lysets hastighet. Nå kreves det at du hyrer vaktmestere som kan tømme søppelbøttene og feie gatene, og skulle du være så uheldig at visse maskiner bryter sammen, bør du hente inn noen mekanikere pronto. For å tilfredsstille gjestene mens de beveger seg fra et sted til et annet, burde du vurdere å hyre noen vandrende pirater, prinsesser eller glade Planet Coaster-maskoter. Selvfølgelig krever de lønn, så det er alltid noe du må ha i tankene før du ønsker å gjøre parken et bedre sted.
Så langt er det meste intuitivt, men det er når man ikke vet hvor visse ting befinner seg eller hvordan man skal forholde seg til spesielle parametere at ting går en anelse skeis. I begynnelsen hadde jeg så mye søppel liggende at jeg fikk opp en melding om at jeg trengte flere søppelkasser i parken min. Problemet oppstod da jeg ikke fant ut hvor disse legendariske kassene gjemte seg. Jeg lette tilsynelatende overalt før jeg måtte gi opp kampen og finne svar på internett. Jeg hadde lett i «shops and facilities», men søppelbøttene befant seg i «scenery» - landskap. Det var merkelig å finne ut av, men det ordentlige ille var at spillet ikke ga meg noen pekepinner på hvor jeg fant frem til objektet meldingene ba meg om å benytte.
Den samme mangelen på hjelp gjennomsyrer spillets litt vanskeligere deler. Det er en utrolig dybde når det kommer til å kunne skape egne bygninger og fasiliteter, men for de som ikke er genier er det lite hjelp å finne. Vanskelig er det også når man skal finjustere og konstruere egne berg-og-dalbaner. Prinsippet er enkelt; fest skinnene på stasjonen, og bygg i vei. Men ikke bare kan det virke klumsete å få skinnene festet slik man vil, men måten man bygger på har mye å si for hvordan gjestene reagerer på den.
Hver eneste attraksjon kommer nemlig med tre faktorer: glede, kvalme, og frykt. Disse må balanseres så godt man kan, og hver eneste gjest har forskjellige preferanser. Som regel er det beste man kan gjøre å anskaffe maskiner med så mye glede og så lite kvalme som mulig, men frykt-faktoren varierer fra person til person. Når man skal bygge berg-og-dalbaner spiller disse egenskapene inn, men hvis man har laget en bane som er for kvalm, er det ikke like enkelt å vite hvordan man kan fikse på det. Ofte blir man tvunget til å igjen søke hjelp på internett, som jo ødelegger flyten.
Konklusjon
Heldigvis er Planet Coaster så mye mer enn disse små irritasjonsmomentene. Det er utrolig mye å finne på, og hver eneste gjennomspilling byr på nye scenarioer og hendelser – for ikke å snakke om den fantastiske modifikasjonsstøtten spillet allerede har. De fargerike visuelle effektene er vakre, og står i stil med spillets mål om å skape så mye glede som mulig.
Selv om grafikkstilen er lite «realistisk», virker det likevel ekte fordi spillet byr på ekstremt med detaljer. Å følge med på hva som foregår på bakkenivå eller å faktisk bli med på berg-og-dalbaneturer gjør opplevelsen så mye dypere enn strategi-delen tilsier. Å bygge park og passe på at man har nok arbeidere og god nok reklame fungerer ypperlig. Det burde helt klart vært mer hjelp å få, men slike mangler drukner litt når helhetsbildet skal oppsummeres.
Til sammen gjør disse egenskapene at Planet Coaster blir tilnærmet perfekt. Spillet er et sant nestegenerasjons fornøyelsesparksimulatorspill, og er sannsynligvis et av de beste noen sinne.
