Heftig kampsystem
En av de største nyvinningene denne gangen er hvordan kampsystemet har fått en finpuss, da hovedsakelig gjennom to store forandringer.
Den første av disse er fraværet av enhetsklynger. Hver brikke på spillkartet kan kun romme én enhet nå, og disse gigantiske uovervinnelige klyngene som utviklerne beskriver som «stacks of doom» er ikke lenger mulige. Ikke bare loves dette å stille større krav til taktisk klokskap hos spilleren, det skal også få has på problemer med spillere som drar kamper ut i stagnasjon kun på trass.
Dette med én enhet per spillfelt gjelder også for byene, som nå har fått helsepoeng i stedet for å bero på massive beleiringer. Dermed må du velge den beskyttende enheten med omhu, samtidig som du polstrer byens forsvar med ulike bygninger og oppgraderinger. Det er likevel ikke slik at byer nå er ultraskrøpelige, men det skal bli morsomt å se hvordan dette påvirker håndteringen av de største imperiene.
En litt større endring er at enheter nå har avstandsangrep, og følgelig kan treffe enheter som er flere spillruter bortenfor, inkludert over elver og lignende. Vi fikk ikke sett mange nok eksempler på dette til å bedømme hvorvidt det byr på en gedigen frustrasjon eller en rykende het taktisk oppgradering, men det lover i hvert fall godt at dette balanseres ved at avstandsenheter får svært redusert nærkampsskade og lite helse.
Blant de andre nevneverdige forandringene av kampsystemet finner man blant annet en ny måte å vinne på, som skal gjøre det hele litt smidigere for alle sammen. Tidligere var det slik at om man skulle vinne gjennom rå makt så måtte man erobre alle byene til fienden. En kjedelig bieffekt av dette var at man noen ganger kunne måtte bruke lang tid på å finne en ubetydelig tulleby i hjørnet av kartet. Disse dagene er over, for nå vil man få en erobringsseier så snart man makter å kapre hovedstedene til alle de andre sivilisasjonene.
Dette, i kombinasjon med alle de andre små finurlige endringene på kampsystemet, er ment å oppfordre deg til å veie risiko opp mot belønning i større grad enn tidligere. En fiffig sideeffekt er at det åpner for å kunne dra nytte av en skikkelig «blitzkrieg»-taktikk, hvor du i forrykende tempo tar fienden på senga og bruker rå makt og kløkt til å oppnå seier.
Viderearbeidet diplomati
Selv om konstant kriging er vel og bra, har også mer raffinerte teknikker sin plass i dette spillet. Som tidligere er diplomati sentralt, og om du overhodet ikke ønsker å krumme et hår på hodet til noen så er det fullt mulig. Om enn kjedelig.
Noe av det som skal fremme poengtere effektiviteten til velbenyttet diplomati er innføringen av bystater. Disse er enkeltbyer rundt omkring på kartet som ikke styres av andre spillere. Det er fullt mulig å ta over en av disse om du måtte ønske det, men allianser kan være vel så gunstige.
Hvis du gir alliansene en liten pengegave en gang i blant eller på andre måter klapper de på magen så vil du jevnlig motta gaver, som kan være gratisenheter eller andre ting av verdi. Det betyr likevel at det kreves ting av deg, og om en konkurrerende spiller prøver å kapre en av disse så vil det stilles krav om at du holder din del av avtalen.
Også dialogene med andre statsledere har fått en oppussing, og du kan for eksempel inngå forskningssamarbeid med andre sivilisasjoner om du måtte ønske det. Dette gjøres ved at dere begge spytter inn en fastsatt pengesum, og mottar en stor økning til forskningstempoet i en begrenset periode. Men hvis dere av en eller annen grunn skulle begynne å krangle så vil denne bonusen opphøre. Her gjelder det altså å spille kortene sine riktig, i det minste i en viss periode.
Andre tilskudd som omfatter oppførselen til de andre statslederne er en grundig oppusset kunstig intelligens. Om du nå setter ut en drøss med enheter rundt landegrensene til en annen statsleder så vil ikke det gå upåaktet henn. I tillegg skal personligheten til de ulike statslederne nå være mer konsekvent og i henhold til deres virkelige oppøfrsel.
Det betyr for eksempel at statsledere som var kjente for en solid handelsflåte ofte vil prioritere den, samtidig som de mer pasifistiske statslederne har en hang til å unngå voldelige konflikter. Det er likevel ingenting i veien for at du kan gjøre selv Gandhi om til en sadistisk despot.
Det er nemlig slik at de modifiseringsverktøyene som følger med, ledsaget av et nytt kartbyggingsverktøy, skal være ekstremt avanserte og tilby omtrent total frihet til å gjøre hva du vil. Vi loves at alt du ser i spillet kan gjenskapes med dette verktøyet, og at det til syvende og sist kun er dine ferdigheter innen skriptspråket som setter begrensingene. Det lover godt for en spillserie som er kjent for et ekstremt aktivt modifiseringsmiljø, og det skal bli spennende å se hva de lureste folkene der ute makter å skape.
Konklusjon
Det er fortsatt for tidlig å uttale seg bombatisk om hvordan dette spillet ender opp, men den smakebiten vi har fått glefse over har vært helmaks. Det ser ut til at Firaxis har forstått noe mange andre spillutviklere ser seg blind på, nemlig at en spillserie har en rekke kjerneverdier man overhodet ikke rører, og resultatet er et spill som både ser og føles som Civilization, bare oppgradert til å føles relevant i 2010.
Det er likevel en del nye aspekter i dette spillet som kan by på balansemessige utfordringer, for eksempel fraværet av enhetsklynger og at enheter med avstandsangrep nå kan kjempe uten å ta skade, og det skal bli spennende å se hvordan Firaxis har valgt å løse dette. Jeg føler meg likevel sikker på at resultatet blir bra, spørsmål er bare hvor bra.
Civilization V planlegges utgitt høsten 2010, og kommer kun til PC.
